Ekte eller falsk mynt?

Vranglære er farlig. Det er som å slippe en ulv løs i en saueflokk. Eller som å slippe reven inn i en hønsegård. Resultatet blir panikk og kaos, blod og død. Vranglære er som kreft. Den må tas på alvor. Kreften må bort, gjennom kyndig behandling, gode medisiner eller kanskje operasjon. Ellers eter svulsten om seg, og fører et menneske i døden. Ganske drastiske bilder. Men det er slik Paulus ordlegger seg. 

Apg 20.24-32: 
"Men for meg er ikke liv eller død verd å snakke om, bare jeg kan fullføre løpet og den tjenesten jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om evangeliet om Guds nåde. Og nå vet jeg at alle dere, som jeg har levd blant og forkynt Riket for, aldri mer skal se mitt ansikt. Derfor erklærer jeg for dere på denne dag at jeg er uten skyld om noen forspiller sitt liv, for jeg har på ingen måte unnlatt å forkynne hele Guds plan og vilje. Ta vare på dere selv og på hele den flokken som Den hellige ånd har satt dere til å være tilsynsmenn for! Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod. For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn blant dere, og de skåner ikke flokken. Ja, blant deres egne skal det stå fram menn som farer med falsk lære for å få dratt disiplene med seg. Våk derfor og husk på at jeg natt og dag i tre år ikke holdt opp med å rettlede hver eneste en av dere med tårer. Og nå overgir jeg dere til Gud og hans nådeord, som kan bygge opp og gi dere arven sammen med alle dem som er blitt helliget."

Kampen mot falske pengesedler og falskmynteri har lang tradisjon i historien. Like lenge som mennesker har handlet med mynter, av sølv eller gull eller annet. har det også vært noen som har prøvd å lage falske mynter. Like lenge som det har vært produsert pengesedler, har det også vært smarte mennesker som har laget gode etterligninger. 

Hensikten er opplagt: Falske sedler og falskmynteri var en lett måte å skaf­fe seg varer og tjenester på. En fikk gevinst og rikdom, men på en måte som ikke tålte dagens lys. Det fortelles om de gamle romerne at de utdannet eksperter til å avsløre falskmynteriet på en ganske spesiell måte. Vi skulle vel ha tenkt at det vik­tigste i en slik utdanning måtte være å gi innføring i alle kjente former og typer av falske mynter. 

Dette lærte de selvsagt noe om. Men det viktigste var å lære den ekte myn­ten å kjenne. De skulle løfte den, føle på den, bite i den og ta på den. Gjøre alt de kunne for å lære den ekte mynten så godt som mulig å kjenne. Dersom de så fikk en falsk mynt i hånden, ville de med en gang merke at det her var en mynt som skilte seg ut. En som var annerIedes en de ekte myntene. Kunnskap om, kjennskap til og fortrolighet med den ekte myn­ten var det viktigste av alt.

De som kjente den ekte mynten best, ble de beste til å avsløre falskmyn­teriet. Interessant. synes jeg. Og tankevekkende.

Bibelavsnittet vi har lest, handler ikke om ekte eller falske mynter. Det handler om noe som er viktigere enn penger: Sanne og usanne ord. Sanne og falske profeter. Det er selvsagt viktig for menneskene å kjenne for­skjellen på ekte og falske mynter. Men det er enda viktigere for oss å kunne se forskjell på sannhet og løgn. Og høre forskjell på sunne og usun­ne ord.

Det er dette Paulus snakker om, både til menighetslederne fra Efesus og til oss i dag. La oss prøve å få tak i det han sier. Det er utrolig viktige ting han her har på hjertet. 

1. Paulus' kall var å forkynne sannheten 

Hans livsgjerning har som mål å forkynne sunne og sanne ord. Det er ganske sterke ord Paulus her bruker om seg selv: «Men for meg selv akter jeg ikke mitt liv et ord verd, når jeg bare kan fullende mitt løp og den tjeneste som jeg fikk av Herren lesus: å vitne om Guds nådes evangelium.» 

Nådens evangelium. Dette er sannhetens ord. Her møter jeg sannheten om min egen ubrukelighet og utilstrekkelighet i frelsesspørsmålet. Og jeg møter sannheten om Jesus. som gjorde det umulige mulig: Han som åpnet vegen inn i Guds himmel for slike som absolutt ikke hadde fortjent å komme dit. 

Hele Paulus' liv går ut på dette: Å formidle dette budskapet, i ord og liv, så flest mulig kan få høre om Jesus og bli frelst! Når vi her møter Paulus, får vi en sterk følelse av at han ser slutten på denne tjenesten: 

«Og se, nå vet jeg at dere aldri mer skal se mitt ansikt, alle dere som jeg gikk iblant og forkynte riket.» 
Hvor lenge han har igjen, vet nok ikke Paulus selv. Men at han aldri mer skal møte disse lederne og menigheten i Efesus, det vet han. Og nå minner han dem om hvordan han i flere år fikk tjene Gud i storbyen Efesus. Han sier flere flotte ting: 

* Jeg gikk omkring iblant dere og forkynte riket. Jeg levde nær Gud. Og nær dere, som jeg ønsket å lede til Jesus. Nær Gud. Og nær folket. Flott! 

* Jeg holdt ikke noe tilbake, sier han. Jeg har forkynt dere hele Guds råd. Paulus har god samvittighet. Både for Gud og mennesker. Han vet han har forkynt alt det Gud la han på hjertet. Både de gode tingene og det som var vanskelig å bære fram. Ærlig. Lydig mot Gud. Varm. ekte og hel. Slik hadde Paulus vært. Hele tiden. I alle situasjoner. 

* Kom i hu, sier han, at jeg i tre år, natt og dag, ikke holdt opp med å formane hver eneste en med tårer. Det hadde hatt sin pris. Tre år. Natt og dag. Snakk om heltidstjeneste! Var det noen som snakket om arbeidsavtale eller tariffestet arbeidstid? 

Med tårer. Her er en mann som har en hjertesak: Tjenesten for Gud. Her er en mann som har et stort hjerte for sine medmennesker. En mann som ikke sparer seg. Men som gir alt! Akkurat som sjefen selv hadde gjort: Jesus! 

Paulus vet det nærmer seg slutten. Han vil ikke være i stand til å følge dem lenger. Det var Paulus som hadde ledet dem til Jesus. Det var han som hadde hjulpet dem de første skritt på troens veg. Og det var Paulus som hadde fulgt dem gjennom vanskelig terreng, personlige problemer og tøffe tider. 

Nå kunne han ikke mer. Det ville ikke bli flere anledninger til å gi dem det beste av alt, det mest verdifulle i verden: Evangeliet. Ekte varer. Ekte mynter. 
«Nå overgir jeg dere til Gud og hans nådes ord, han som er mektig til å oppbygge dere og gi dere arv sammen med alle dem som er blitt helliget.» Slik taler Paulus. 

2. Paulus advarer mot vranglære og falske profeter 

Samtidig med at Paulus beskriver betydningen av ordet om Jesus, den ekte mynt, advarer han mot de usanne og uekte ordene om Jesus. Falske myn­ter!

Og Paulus bruker sterke ord: «Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden. Ja, blant dere selv skal det fremstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg. Våk derfor!» 

Paulus har engasjement når han advarer mot falske profeter og falsk lære. Falskmynteriet. Han setter ord på flere ting: 

-Falsk lære er farlig. Det er som å slippe ulven løs på en saueflokk. Eller som å slippe reven inn i en hønsegård. Resultatet blir panikk og kaos, blod og død. Falsk lære er som en kreftsvulst. Den må tas på alvor. Den må bort, gjennom behandling av kyndige leger og gode medisiner. Kanskje må det operasjon til. Ellers eter svulsten om seg og fører et menneske i døden. 

Dette er ganske drastiske bilder. Men det er slik Paulus ordlegger seg. Og så alvorlig er det med de falske mynter. Det er ikke likegyldig hva vi sier om Gud. Det er ikke likegyldig hvilken Jesus vi forkynner. Det er ikke uvesentlig hva vi sier om hvordan et menneske blir frelst, eller om hvor­dan vi skal leve som kristne.

- Falsk lære og falske profeter vil komme. Det hersker det ingen tvil om. Jesus varslet oss om det i Bergprekenen: 

* Vokt dere for de falske profeter! De kommer til dere i fåreham, men innvendig er de glupske ulver. Uskyldige å se på. Fine og sympatiske å høre på. Men det er farlige saker, sier Jesus. Det er ulv i fåreklær. 

Og Paulus sier det her: 
* Glupende ulver, som ikke skåner hjorden. Menn som fører falsk tale. Våk derfor! 
* Blant dere selv, sier han. Faren skal vi altså ikke vente utenfra. Fra mennesker som fornekter Gud og ikke bærer kristennavnet. De falske profeter oppstår i kirkebygg, i menighetslokaler og innenfor bedehus­vegger. Midt i haugen av ekte mynter ligger de falske myntene.

-Målet deres er å lokke disiplene etter seg, sier Paulus. 

De sanne forkynnerne snakker sant og rett om Jesus, og vil ha menneskene til å følge han. Falske profeter er mer opptatt med seg selv og sine syns­punkte. og vil ha menneskene til å slutte opp om dem. Sanne forkynnere har en stor Jesus. Falske profeter vil selv være de største. «Lokke» kan være noe positivt. En hyrde kan lokke en bortkommen sau hjem. Men «lokke» kan også være noe negativt. Nemlig hvis det handler om å lure et uskyldig og uvitende bytte inn i fellen eller snaren. 

Falske profeter og falsk lære. Falske mynter. Finnes dette i dag? Møter vi dette i vår tid? 

Svaret er «ja». I alle fall hvis vi skal tro det Paulus sier. Og det Jesus forkynte. Falsk lære, falske profeter og falske mynter finnes! 

Dermed blir spørsmålet: Hvordan skal vi ta oss i vare? Hvordan skal vi tenke om de falske myntene, så vi ikke lar oss lure? Noen ord om dette til slutt. Jeg tror jeg vil samle dette i fire gode råd, som du kan ta med deg videre: 

1) Det finnes falske mynter. Like sikkert som det finnes ekte mynter. Ta dette på alvor. Det er bare slik det er. Det er lett å lure seg selv: Vær posi­tiv og tolerant. Ikke tro at du har patent på hele sannheten. Har ikke alle litt av sannheten - på sin måte? Det finnes en misforstått toleranse, en far­lig positivisme, som ikke vil erkjenne at noe er falskt. Den er farlig. 

2) Ta deg i vare. Pass på deg selv. Noen ganger tror vi bedre om oss selv enn det er grunn for. Vi tenker: Jo, det finnes nok falske mynter og falsk lære. Men jeg er ikke dum. jeg er klarsynt nok til å se forskjell. Jeg skal nok avsløre det hele. Ingen fare! Dette kan lett bli en selvsikkerhet som ikke ser alvoret, og ikke tar Bibelens varselslamper på alvor. Paulus ad­varer oss. Han prøver å vekke oss. Fordi vi trenger det!

3) Sann og falsk lære opptrer samtidig. Ekte og falske mynter ligger alltid sammen. Det gjør at det er vanskelig å se forskjell. 
-Blant dere selv skal det framstå menn som fører falsk tale, sier Paulus. Blant dere selv! Som ugress i åkeren. Som bakterier i luften. Som falske mynter i en haug av ekte mynter. Det er vanskelig å skille det ene fra det andre. Vanskelig å se eller høre forskjell. 

4) Gjør deg kjent med den ekte mynt! Husker du det vi sa om de gamle romerne? Det viktigste var å gjøre seg kjent med den ekte mynt! Slik skal du også tenke. Du skal slippe å være heltidsansatt i det å lære alle tenke­lige farer å kjenne. Det finnes jo så mange forskjellige falske mynter og sedler. Hvem har oversikten? Ingen. Ikke jeg i alle fall. Men dette trenger vi heller ikke. Det du trenger, er å gjøre deg skikkelig kjent med Bibelen. Med Jesus. Og med hovedsakene i den kristne tro. Slik vernes du mot det falske og det farlige. Slik oppøves du til selv å se forskjell. Og høre for­skjell.

Husk på hva du lærte på søndagsskolen. Du lærte kanskje det samme da du var barn, som det jeg lærte det av 0ivind Brakvatne: 

* Det finnes bare en Gud. 
* Bibelen er Guds ord. 
* Jesus er Guds Sønn og verdens Frelser. 
* Det finnes bare en veg til frelse: Jesus. 
* Et menneske bIir frelst ved tro, ikke av gjerninger. 
* Det er to utganger av livet: Himmel og helvete. 
* Det er nå du må avgjøre hvilken utgang du vil velge. 

Ta vare på disse hovedsakene. Hold fast på dem. Da er du trygg. Dette er ekte mynter!

(Uddrag fra afsnittet "Ekte eller falsk mynt" i "Fredstanker - Vindu mot livet 1" af Johnn R. Hardang - P7- Sambåndet forlag 2004  - gengivet med forfatterens tilladelse - Shafan 30-06-10)

---