FORSONINGEN OG DENS PLASS I FORKYNNELSEN

Forsoningen er Bibelens sentrale tema. Biskop Bjarne Skard kalte i sin tid forsoningen for sølvklokken i Bi­belen.
Når det gjelder bruken av ordet forsone eller forlike i Det nye testamente, så betegner det at to parter som var fiender blir venner (Sverre Aalen). 

Bibelen lærer at menneskene var Guds fiender (Kol. 1, 21). De trenger derfor å bli forlikt med Gud (KoI. 1, 22). 
Bakgrunnen for forsoningen er denne: Synden har skapt fiendskap mellom Gud og menneskeslekten. Det er oppstått et dødsfarlig konfliktforhold mellom de to parter. I sin hellige vrede reagerer Gud mot synden og synderen. Vi står alle skyldige overfor Gud (Rom. 3, 19). 

Men Gud er ikke en uforsonlig Gud. Gud handler i sin kjærlighet mot menneskene. Forsoningen går ut på at Gud ordner opp i konfliktforholdet, slik at menneskene igjen kan få fred med Gud (2. Kor. 5, 19-21). 

Det blir ofte hevdet at vi har en ensidig nådeforkyn­nelse i vår tid. Det blir sagt at det forkynnes mye om nåden.

Spørsmålet burde heller lyde: Blir det forkynt rett om nåden og forsoningen? Hører vi et klart budskap om Jesus som stedfortreder? Bringer vi vår dødsfarlige konflikt med Gud inn i forkynnelsen? 

Det er fare for at dette ikke er tilfellet. Folk spør ikke lenger etter en nådig Gud. Det moderne mennesket har andre ting å stri med, som tomhetsfølelsen, verdens nød og lidelse. Og hvis en predikant forkynner klart om nå­den, tilbyr han en nåde som folk ikke er interessert i.

Til dette må vi svare: Den kristne forkynnelse skal ikke bare gi svar på det folk spør om. Viktigere er det å få folk til å spørre rett. De fleste vet ikke hva de skal spørre om og de kjenner ikke til hva som gagner dem best for tid og evighet. Dette er vel noe av nøden i dag.

Forkynnelsen må derfor være utfordrende i bibelsk be­tydning. Gjennom lovens ord om Guds vrede og evange­liets ord om Guds nåde skal den føre tilhørerne inn i en ny problemstilling: Hvordan kan jeg bestå for Guds dom­stol (2. Kor. 5,10)? 

Det forekommer i dag en overfladisk forkynnelse som ikke vet å plassere nåden i sammenheng med vreden. Å tale om Guds kjærlighet uten i sammenheng med Guds vrede, fører til en forfalskning av Bibelens nådebegrep. Skriften taler ikke bare alment om at Gud er kjærlig og nådig! Den taler om Guds nåde i forbindelse med omkostningene (1. Kor. 1, 23). Det kostet Gud alt å gi oss denne nåde (Joh. 3, 16). 

Det er viktig å merke seg at Guds straffeakt og Guds frelsesakt forenes på korset. Budskapet om Jesu Kristi kors taler sterkt både om Guds vrede og Guds nåde. På korset åpenbares Guds vrede på en radikal og sjokkerende måte. 
Nåden består i å forkynne hva Gud har gjort i Kristus for oss. En rett forkynnelse av forsoningen må vise til sammenhengen mellom Guds dom og Guds nåde i en og samme akt, nemlig Jesu død på korset (sml. 1. Joh. 4, 9-10). Vi ser her at Guds kjærlighet kommer til uttrykk ved en bestemt, historisk soningsakt fra Guds side. 

Korsets budskap er den kraftigste preken i verden om hvor alvorlig Gud ser på synden. Den som synder, han må dø, lærer Bibelen (Rom. 6,23 a). 

Selve soningstanken i Bibelen går ut på at liv gjelder for liv. Uskyldig liv blir gitt i døden på en stedfortre­dende måte for det forbrutte liv. Gud krever blod i syn­derens sted (Hebr. 9, 22). Nå er det bare ett offer som kan bli vår redning. Det er det offer som Guds Sønn brakte (Hebr. 10, 14). 

Rent kirkehistorisk kan vi nevne at det i 1870-årene kom til heftig strid om forsoningen i Sverige, særlig i for­bindelse med en preken om forsoningen av predikanten P. Waldenstrøm. 
Waldenstrøm forkynnte den «subjektive» forsoningslære: Gud er ikke vred, Gud trenger ingen forsoning. Men selve nøden er vår vantro og uvilje mot Gud. Kristi død på korset var en demonstrasjon av Guds kjærlighet til oss - ikke en stedfortredende straffelideise for våre synder, lærte Waldenstrøm. Jesus bringer dermed et nytt bilde av Gud som vår gode Far som oppsøker oss. Jesu død blir en handling som Gud bruker for å forsikre mennesket om sin kjærlighet og lokke frem forsoning fra vår side overfor Gud. 
En slik forsoningslære kan muligens stemme med vår fornuft men den er helt i strid med Bibelen. Den grunnleggende feil ved den «subjektive» forsoningslære er at den ikke har gjort alvor av den bibelske tanke om Guds hellighet og vrede over synden. 

I vår tid er det også noen «røster» som lærer at Lang­fredagens budskap går ut på at Jesus lider med oss. Der­med har man fortrengt budskapet om at han lider for oss.

Den objektive forsoningslære - med grunnlag i Skrif­ten - går ut på at det er nødvendig med en soning før Gud kan tilgi synden. Selve soningen er en utslettelse av synd og skyld gjennom en historisk handling som Gud godtar som soning. Nå lærer NT at Jesus er en soning for våre synder (1. Joh. 2,2). 

Kristi død var ikke bare en død som skulle få oss til å forsone oss med Gud, men en død som sonet vår synd, forat Gud skulle forlike seg med oss. 
For å forstå den bibelske forsoningslære, må vi først betrakte de to bibelske begreper forsoning og forløsning slik de brukes i Det gamle og nye testamente. 

Ordene forsoning og forløsning svarer til hverandre når det gjelder saklig innhold, selvom det er forskjellige bil­der som ligger til grunn for hvert av de to uttrykk. Til grunn for ordet forsoning eller forlikelse ligger tan­ken om synd som sones ved offer. Det er særlig offer­institusjonene i GT som danner bakgrunnen for NT's tale om soning og forsoning. 

Ifølge den gammeltestamentelige tankegang er synden en dødsens alvorlig sak. Mennesket har ved sin synd for­brutt sitt liv og fortjener døden. I stedet tillater Gud i sin nåde at et dyr på stedfortredende vis later livet i men­neskets sted. Dermed er synden sonet, og Gud er forsonet. Det egentlige syndoffer er ofringen av Jesu Kristi legeme (Hebr. 10, 10). 
Til grunn for ordet forløsning ligger bildet om en fri­kjøpelse. For at slaven eller krigsfangen skulle bli frikøpt, ble det krevet en løsepenge. Løsepengen var den sum det kostet å kjøpe slaven fri. Den som er forløst er frikjøpt. 

Kristi forløsningsverk innebærer at han ved sitt dyre blod har kjøpt syndens slaver fri fra syndens og dødens herredømme (1. Pet. 1, 18-19). Det er Gud som tren­ger løsepenge, ikke Satan. 

Disse to bilder ligger nær hverandre. Likevel er det en viss forskjell. Forsoningen er grunnleggende i forhold til forløsningen. Forsoningen danner forutsetning for forløs­ningen. Forsoningen befrir mennesket fra Guds vrede og straff over synden. Forløsningen befrir mennesket fra syndens og dødens og djevelens herredømme. Mens forsoningen er et fullbyrdet faktum, er forløsningen en pågående prosess som varer like inntil mennesket er hjemme hos Herren (sml. Rom. 8, 23 og Ef. 1, 14). 

--------------

Forkynnelsen må sette forsoningen inn i et rett forhold til rettferdiggjørelsen. Forsoningen eller forlikelsen må hvile på soningens grunn. Mens soningen skjedde på Gol­gata en gang for alle, så skjer forsoningen med det enkelte menneske når det tar imot evangeliets budskap i tro (2. Kor. 5, 19-21). Forsoningen er altså en prosess som gjentar seg hver gang et menneske blir rettferdiggjort ved tro. Den som har Sønnen, blir forsonet med Gud. 

Guds vrede over menneskene står fortsatt ved lag. Men evangeliet forkynner at det finnes et fristed - på soningens grunn. Ved troen på Jesus Kristus får men­nesket del i den soning som Kristus tilveiebrakte da han ga sitt liv og blod på korset. 

Det er Guds nåde i Kristus som frelser meg fra Guds vrede. En rett forkynnelse av forsoningen må vise at Guds dom og vrede på den ene side og Guds nåde og opp­reisning på den annen side, finner sted i en og samme akt: Jesu død på korset. 

Forsoningen er full og hel. På denne grunnvoll bygger den troende sin kristenstand. Når det så gjelder forløsningen, så er denne ikke av­sluttet med at et menneske blir forsonet med Gud. 

Når en synder omvender seg og tror evangeliet, får han del i forsoningen. Han blir erkjent rettferdig av Gud på grunnlag av Kristi stedfortredende frelsesverk - på tross av sin synd. Men forløsningen fra syndens makt er ikke avsluttet ved at en blir kristen. Forløsningen fortset­ter gjennom helliggørelsens liv helt til den kristne har nådd målet - livets oppstandelse. Derfor brukes forløs­ning ikke bare om frelsen og kristenstanden (Rom. 3, 24 og Kol. 1, 14), men også om den endelige forløsning (Luk. 21, 28 og Rom. 8, 23). 

Først i oppstandelsen blir det en enhet mellom for­soning og forløsning. Da får den troende fullt og helt oppleve at ikke bare hans synd er sonet, men at han også er frikjøpt og forløst fra alle onde makter (Even Fougner). 

Til alle predikanter vil vi si: Tal et klart budskap om forsoningen. Det er ordet om korset som skaper liv. Kraften i kristenlivet kommer fra budskapet om Kristi soningsverk på Golgata. Vi vil ta med et sitat av Brandtzæg fra hans bok «Gjen­nom ild», s. 71:

«Brødre, dere som forkynner Evangeliet, la tilhørerne  deres få se Jesus. Mal Ham, skildre Ham, før Hans vel­signede skikkelse fram midt iblant oss. La de tvilende få se naglegapene i hendene hans, stikke hånden i hans side. La de som er bitt og bedrøvet i sin ånd over purpurrøde synder og sin motstand mot nådens ånd, få se hvordan han engstes og beder og segner under den for­ferdelige vekten av den forbannelse og straff som ble lagt på Ham, forat de må forstå at misgjerningene deres er sonet og syndene deres er betalt». 

Professor I. P. Seierstad har uttrykt saken på denne måten: «Gud har aldri fratatt noen retten til å høste som han sår. Det er tvert imot Gud som har satt loven: Du skal høste som du sår. Den gjelder hvert eneste menneske. Unntagen på ett sted: Ved Kristi kors». 

Forkynnerens uavlatelige nød må være å få tydelig­gjort «ordet om korset» (1. Kor. 1, 18). Det var her at Paulus' forkynnelse hadde sin forankring (1. Kor. 2,1-5). Det er riktig at prekenen står sentral i vår lutherske kirke. Men vi må spørre: Hva blir forkynt? Blir Kristus virkelig forkynt, blir hans blod og død til syndenes for­latelse forkynt? Blir omvendelse og hellig liv forkynt? Dette er spørsmålet!

(Uddrag fra afsnit B: "Forsoningen og dens plass i forkynnelsen" i "Forkynn Ordet" af Dag Risdal - Lunde Forlag 1974 - Shafan 04-11-10)

---