Fremmed ild

3 Mos 10,1: - Arons sønner Nadab og Abihu tok hver sitt ildkar og la ild i dem og la røkelse på ilden og bar fremmed ild inn for Herrens åsyn, som han ikke hadde befalt dem.
Mal 1,10: - Om det bare var noen iblant dere som ville stenge tempeldørene, så dere ikke forgjeves tenner ild på mitt alter! 

I kristenlivet er det avgjørende at Gud ved sin Ånd og sitt Ord får ødelegge tilliten på vår egen dyktighet, brukbarhet og fortreffelighet. Ellers vil vi bli helt udugelige i Hans tjeneste. I Joh 15,5 mener Jesus eksakt hva han sier: - Uten meg kan dere intet gjøre. Og samtidig er det sant hva vi leser i Fil 4,13: - Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk. 

I 3 Mos 10 møter vi en alvorlig advarsel mot å innføre egne påfunn i tjenesten for Gud. Kapitlet handler bl.a. om konsekvensen av fremmed ild og falsk tilbedelse. Saken er den at Gud ikke tolererer at hans forordninger ringeaktes. Arons sønner gikk det ille med fordi de valgte å møte Gud med noe de selv hadde laget i stand, i stedet for å tjene Gud på Guds måte. Skriften sier at de bar fremmed ild inn for Herrens åsyn. 

Nadabs og Abihus fatale feil var at de ikke tok ilden fra kobberalteret eller brennofferalteret. Ilden på kobberalteret var nemlig tent av Herren selv (se 3 Mos 9,24). Ofringene som skjedde på kobberalteret, som ilden skulle hentes fra, er et klart forbilde på det som skjedde med stedfortrederen Jesus på Golgata kors. Å møte Gud uten en stedfortreder er å møte Guds ild i Hans dom. Slik var det i gammeltestamentlig tid og slik er det i dag. Hebr 12,29 sier i denne sammenheng: - Vår Gud er en fortærende ild. Tar du derimot din tilflukt til Jesus som din frelser, har du et vern mot ilden. Jesus møtte nemlig ilden og dommen i ditt sted. 

Det tales i dag mye om å bli berørt av ilden. Vi har hørt om ilden fra bl.a. Kansas, Toronto, Pensacola og Lakeland. Skal det bli noe virkelig nytt eller full fart i en tørr og ”kjedelig” kristen, er det avgjørende å få en berøring av kraften fra disse bevegelsene, primært med opphav i USA og Canada. Det gjelder for enhver pris å være på rett sted til rett tid for å oppleve det optimale. Budskapet ser i mindre grad ut til å dreie seg om korset, forsoningen og helliggjørelsen, men heller om det følbare gudsnærværet. Det er om å gjøre at opplegget ”virker”, og at det skjer noe nytt, berusende og underholdende. Rytmen i musikken blir stadig raskere, predikantene blir mer fancy og morsomme og de ytre manifestasjonene mer grensesprengende. Vi hører om å drikke seg fulle på Ånden, blitt slått til bakken av Herrens kraft eller altså bli berørt av ilden. 

Vi bør i møte med alt virke i Guds forsamling stille oss spørsmålet: Når det tales om å bli berørt av ilden, er det da ilden fra Herrens alter det dreier seg om? Kanskje er det tid for å pusse støv av advarselen fra 3 Mos 10 om å bære inn fremmed ild for Herrens åsyn. Den ild, eller det budskap, som ikke har sitt opphav og sitt sentrum i korset, Jesu blod og hans stedfortredende lidelse for våre synder, er og blir fremmed ild. Det er en ild som Herren ikke har befalt oss å frembringe. Det er alvorlig å lese om hvordan den fremmede ild fortærte Arons sønner, Nadab og Abihu. I 4 Mos 26,61 oppsummeres det slik: - Nadab og Abihu døde den gang de bar fremmed ild inn for Herrens åsyn. Deres ild var ikke livgivende, men førte tvert om til død. Må Herren vokte oss mot at vi går i deres fotspor! 

Mange reiser i dag til USA eller andre vestlige land for å hente åndelig inspirasjon eller fornyelse. Kanskje er det større lærdom og rikdom i å reise motsatt vei og besøke Guds lidende menighet, i et av de land hvor troen koster mest? Der brenner ilden, og jeg tror det i all vesentlighet dreier seg om ilden fra Herrens alter. Vi trenger å lytte til den lidende menighets røst. Her kan vi hente inspirasjon, men også få et budskap til å ransake oss selv om vi går på den rette vei.

---