Gi akt på basunens lyd!

Så sa Herren: Stå på veiene og se til. Spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler. Men de sa: Vi vil ikke vandre på den. Jeg satte vektere over dere og sa: Gi akt på basunens lyd! Men de sa: Vi vil ikke gi akt. Derfor hør, dere hedningefolk, og vit, du menighet, hva som skjer iblant dem. Hør, du jord! Se, jeg lar ulykke komme over dette folket, som en frukt av deres onde råd. For de har ikke gitt akt på mine ord, og de har forkastet min lov. Hva skal jeg med virak fra Sjeba og med den beste kalmus fra et fjernt land? Brennofrene deres er ikke til velbehag for meg, og slaktofrene vil jeg ikke ha. Jer 6:16-20 

Jeremias begynte sin profetgjerning i det trettende år av kong Josias regjering. Da var kong Josia 20 år gammel. Han skulle bli en god konge i Juda. Fra han var ca 25 år gammel og mer og mer tok hånd om statsstyringen selv, gikk han til felts mot avgudsdyrkelsen i landet, samtidig som han satte i stand tempelet og reformerte gudstjenesten. «Aldri før har det vært noen konge som han, noen som slik hadde omvendt seg til Herren av hele sitt hjerte og av hele sin sjel og av all sin styrke slik som hele Mose lov krever. Og etter ham oppsto det ingen som ham.» (2Kong 23:25) 

Jeremias forkynte samtidig og kalte folket til omvendelse. Hvis folket ikke vender om i sannhet og søker frelse, så vil de bli rammet av en fryktelig dom. Folket vil bli bortført og landet vil bli ødelagt. Her i kapittel 6 får vi høre hvordan forkynnelsen til omvendelse ble tatt i mot. 

Kapitlet begynner med en formaning om å flykte ut av Jerusalem. For frafallet er midt i Guds by, det har nådd inn til selve senteret i Guds folk, inn i gudstjeneste og tempel. Nå er det ikke lenger nok å advare mot hedningene og deres avgudsdyrkelse. Nå truer faren først og fremst innenfra. 

«Sions datter, den fagre og forkjælte, gjør jeg til intet.» Sions datter er i Skriften et annet navn på Guds menighet, bruden. Men Juda og Jerusalems menighet er ikke lenger en brud Gud vedkjenner seg. Bruden har blitt til en skjøge. Hun kalles «den fagre og forkjælte». De falske profeter har lovprist henne og forkjælt henne. De har sagt at alt er vel. Enda frafallet og forfallet har kommet veldig langt, så dekker de falske profeter over skadene og sier at alt var vel, at folket jo er Guds egen menighet, bruden, som Herren elsker og tar seg av. Når vi leser kapitlene foran, så ser vi hvordan Juda fornekter sitt frafall og bortforklarer sin synd og ikke vil omvende seg fra sin utroskap. Likevel regner folket med at Herren vil berge dem hvis de kommer i nød. 

Men det vil ikke Herren, hvis de ikke omvender seg fra sin synd og erkjenner sitt frafall. «Bare erkjenn din misgjerning, at du er falt fra Herren din Gud.» (Jer 3:13) 

Dette er også et ord i vår tid. Det myldrer med falske profeter som forkynner som profetene på Jeremias’ tid: «Fred! Fred!» Profetene på Jeremias’ tid lot synden hos folket være i fred. Gud var nådig og barmhjertig, og så lenge folket ofret i tempelet og tjente ham der, så var alt i orden. Da var de frelst, da skulle de slippe å bekymre seg over sitt syndeliv. Gud var jo en nådig Gud. 

Slik tenker og taler også mange i dag. Jesus har sonet all verdens synd. Derfor kan ikke synden lenger hindre noen fra å bli frelst. Gud er nådig og tar i mot oss slik som vi er. Han aksepterer oss med våre feil og mangler, vår vanskelige og syndige natur og våre feiltrinn. Om vi har noen riper i lakken og ikke lever sånn helt etter en strek, så er det så godt at vi for Jesu skyld likevel skal få høre Gud til og få være Jesu brud. 

En vil ikke høre noe om omvendelse og et hellig liv i lydighet mot Guds bud. Nei, en er heldigvis fri fra loven og skal slippe å bry seg så mye med Guds bud. Det fører bare til trelldom, men en er heldigvis fri fra slikt. En har ikke sin lyst i Herrens lov og grunner ikke på den. Det er ikke Jesus og samfunnslivet med ham som er ens lyst, men en har sin lyst i synden og vennskapet med verden. En tror at det å være fri er å få følge sin egen vilje og lyst. 

Slik tenkte åpenbart også Juda. Hun var Herrens brud og var trygg på at alt var i orden. Men Herren stiller noen kritiske spørsmål til sin brud: «Du onde slekt! Gi akt på Herrens ord! Har jeg vært en ørken for Israel eller et belgmørkt land?» Folket forholdt seg til Herren som om samfunnet med ham var det mest øde og døde som kunne tenkes, som om det var et liv i død og mørke. Gud ord var ikke deres lyst og glede, men tvert i mot noe tungt og mørkt for dem. «Hvorfor sier mitt folk: Vi går hvor vi vil! Vi vil ikke lenger komme til deg. Mon en jomfru glemmer sitt smykke, en brud sitt belte? Men mitt folk har glemt meg i dager uten tall.» (Jer 2:31-32) 

Herren betydde ingen ting for folket. Han som hadde sørget for det, frelst det og var folkets ære og smykke. Folket brydde seg verken om Herren selv eller hans ord, men var kun opptatt av seg selv og sin egen lyst. 

Vi møter det samme igjen her i kap 6:10. «Se, Herrens ord er blitt til spott blant dem, de har ingen glede i det.» Slik var det på profetens tid, og slik erfarer vi det i dag. Det er så få som vil høre Guds ord. Skal folket samles, så må det andre aktiviteter og underholdning til, men selve Herrens ord er blitt til spott og gir ingen glede i seg selv. 

Hvordan er det i ditt liv. Har du din lyst i Herrens lov, det vil si i hans ord? Er det i Guds ord du finner det som gir deg glede? Er det Guds ord du søker når du går til et møte? 

Det som er til spott, det bryr vi oss ikke om. Herrens ord er vel ikke blitt til spott i blant oss, noe vi ikke bryr oss om? Gi akt på Guds ord som Guds ord – som et ord av Gud som du må innrette deg etter og ta til hjertet. 

Ta til deg ordene som taler om deg og dine synder. La deg dømme av Guds ord og unnskyld eller bortforklar ikke din synd. Gi Gud rett i hans dom. Du får aldri medhold i Guds ord til å leve ut noe som helst av din egen lyst. Nei, i Guds ord er det bare en vei som er farbar, og det er livet med ham i hans ord og bud. Alt annet står under Guds dom. 

Og det er bare den som har fått se inn i Guds dom over synd og selvliv, som kan ha sin glede i Guds ord. For han ser også i Guds ord at Gud selv i Jesus Kristus har gått inn under dommen og sonet synden, slik at han ved tilflukt til Jesus skal få syndenes forlatelse og evig liv. 

Så frykter han for synden, at den skal bli ham kjær og føre ham bort fra samfunnet med Jesus og syndenes forlatelse i ham. Og så er det hans lyst og glede å høre Jesus til, få være fri trelldommen under synden og fri til å leve et nytt liv, i tjeneste for Jesus og til ære for hans navn. 

Guds ord er blitt kjært for ham. Han trenger Ordet for å holde seg våken så han ikke sovner inn i synden. Han trenger til Ordet for stadig å få sitt hjerte vendt mot Jesus og frelsen i ham. Og han trenger Ordet for gjennom det får han veiledning i hvordan han skal leve i tjeneste for Jesus og til ære for ham. 

«Stå på veiene og se til. Spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler.» Her er det ikke i første rekke tale om arbeidsmåter i Guds rike, men om vårt daglige liv. De gamle stier eller veien til det gode er vandringen i samfunn med Gud. 

Vi møter her en måte å tale om frelsen på som er noe fremmed for vår tid. Svært ofte taler Guds ord om nødvendigheten av å omvende seg og bedre sine veier, gjøre det krokete rett og vandre rett fram. Da skal vi bli frelst. Dermed mener ikke Gud at frelsen og syndenes forlatelse ligger i vår omvendelse og bot. Men uten en sann omvendelse og et virkelig nytt liv etter Guds bud, så har jeg ikke gått over fra døden til livet, fra Satans makt og til Gud. 

Nå er ikke du og jeg i stand til å omvende oss slik at trangen etter å leve et liv i overensstemmelse med Guds ord og bud blir vår hjertetrang. Den som har forsøkt å få sitt hjerte til å elske Gud og hans bud, har fått erfare at han verken kan eller vil. Kristendom er over evne! 

Ja, det er sannheten. Kristendom er over evne, det er Guds sak fra først til sist. «Så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn.» (Rom 9:16) 

Og Gud har bundet seg til å vise miskunn mot dem som i tro tar sin tilflukt til syndenes forlatelse i Jesu blod. Dem renser han og føder på ny, han reiser dem opp fra døden til livet, og setter dem over fra Satans makt og til Gud. Han skaper i dem en ny og villig ånd, slik at de blir hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger. 

Å leve som en kristen er over din og min evne, men det er et verk av Guds Ånd fra først til sist. Det er et liv som fødes i den som lever i livssamfunnet med Jesus, som en gren på ham. 

Men folket i Juda ville ikke leve med Gud, de ville ikke vandre på hans veier. Og la det være sagt klart og tydelig: Det er umulig å være en kristen og samtidig stå Guds ord og bud i mot. Det er å leve i synd og opprør mot Gud, det er å stille seg utenfor frelsen. 

Nå går det an å sovne inn i synden, bli dysset i søvn av tidsånden og omgivelsene. Da oppreiser Gud vektere som blåser i basun, det vil si som lar Guds ords tale lyde høyt og klart, slik at de som er i ferd med å sovne blir vekt opp av synd og sløvhet. Basunene ble brukt når det var fare på ferde og når folket skulle gjør seg klar til strid. Vi har hatt noen slike vektere i folket vårt også. Men folket på Jeremias’ tid ville ikke høre på sine vektere, like lite som folket i vår tid vil høre på sine. 

Det er sagt at høvdingenes tid er forbi. Hvorfor er det slik? Er det fordi Gud ikke lenger oppreiser høvdinger? Jeremias var i sannhet en høvdingskikkelse, men han ble aldri noen høvding. Han hadde én disippel, Baruk, for øvrig var det få og ingen som ville høre på ham. De kastet ham i en brønn når han ble for brysom. Jeremias ble aldri noen høvding, for det blir ingen høvding der det ikke er et folk som slutter opp om den Gud oppreiser. 

Alle kan ikke være høvdinger, men om vi ikke kan være det, så kan vi slutte opp om dem Gud oppreiser blant oss og støtte dem i striden, fylke oss om dem. Vi kan slik Aron og Hur løftet opp Mose hender, løfte opp deres hender når striden blir lang og hard. 

Men hva gjør så Gud med et folk som ikke vil omvende seg og gå på hans veier. Det gjør han nå kjent for hedningefolkene og den hele jord. Gud sender ulykke over folket. Denne ulykken er ikke et resultat av at Gud ikke kan frelse, at han har sviktet sine løfter, men den er en frukt av folkets onde råd og synd. Det folk som forkaster Guds ord og bud, blir forkastet av Gud. Det er alvoret også for oss som folk. Vi er i ferd med å stille oss under Guds forkastende dom. Da kan ingen og intet frelse oss, verken Nato eller EU. For er Herren mot oss, da er alt håp om frelse ute. 

Det hjelper ikke at gudstjenester og møter med lovsang og bønn går sin gang. «Fest ikke deres lit til løgnaktige ord, når folk sier: Her er Herrens tempel, Herrens tempel, Herrens tempel!» (Jer 7,4) Vi kan tale om Jesu forsoning, om syndenes forlatelse, om brennoffer og slaktoffer, vi kan be og lovprise Gud. Men omvender vi oss ikke fra vår synd, vandrer vi ikke i døds- og livssamfunnet med Jesus, så er det tomme ord. «Blåsebelgen blåser, men blyet er like uberørt. Forgjeves har de smeltet og smeltet, og de onde er ikke skilt ut. De kalles vraket sølv, for Herren har vraket dem.» (Jer 6:29-30) Slik slutter kapittel 6. Selv det som bærer navnet Guds folk, det edle metallet, er ubrukelig, når det ikke er renset for slagg. Det er ingen gagn i møter og forkynnelse når ikke slagget blir renset ut, når de onde ikke blir dømt. Hvis ikke blir alt ødelagt. 

Hvordan er det med slagget i ditt liv? Får Gud rense det bort? Eller er hele ditt gudsliv og bønneliv kun som en blåsebelg som blåser uten å ha noen virkning, fordi det bare er en utvendig tredemølle og ikke et Guds verk i hjertet? Da må du rope til Herren om frelse mens det ennå er tid! 

(Per Bergene Holm i L&E 39. årgang, nummer 9 2003  - Norsk Luthersk Lekmannsmisjon - Shafan 06-12-10)

---