Han kom, Han lot seg se, Han seiret 

”Det var noen hyrder der på stedet som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord. Og se, en Herrens engel stod hos dem, og Herrens herlighet lyste om dem. Og de ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket. I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids by. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe. Og med ett var det sammen med engelen en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sa: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag.” (Luk 2:8-14). 

De siterte ordene – noe ulikt uttrykt i ulike bibeloversettelser – inngår i det velkjente juleevangeliet, og fører oss enn en gang, enn et år, inn for denne underlige begivenhet, som er en oppfyllelse av profeten Jesaja’ ord: ”Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel” (Jes 7:14). Her tales det om et tegn, og vi leser at de hyrdene som befant seg ute på markene med sin hjord ble møtt av engelen med et ord om tegnet. Og dette tegnet, som sendebudet fra himmelen talte om, skulle de selv gå for å se. I lydighet svarte de: ”La oss nå gå rett til Betlehem og se dette som har skjedd, det som Herren har kunngjort oss.” (Luk 2:15). 

La oss framfor underet i julenatten stanse for ordene i adventsalmen: 

Ej kommer Han med härar Och ej med ståt och prakt 
Dock ondskan Han förfärar I all dess stolta makt 
Med Andens svärd Han strider 
Och segrar när Han lider 
Välsignad vare Han som kom i Herrens namn! 
(F.M. Franzén, 1812, 1817)1 

Velsignet være Han som kommer i Herrens navn 

Han kom 

Så kom Han da hit. Han som Er. Født av Faderen før alle tider. ”Den eviga solen, all världenes ljus, gick ut från sin härlighetsboning” (M.B.Malmstedt)2. Hvorfor gikk han ut fra denne sin herlighetsbolig, den som intet menneskelig øye har sett, og der han hadde den fred som ikke finnes på jorden? ”Att lösa de fångna i träldomens hus och bjuda dem nåd och förskoning”, var hans ærend. Og Han nådde helt fram. Helt ned til bunnen. 

En svensk statsminister, fra den senere tid, ble ved en anledning tvungen til å uttale ordene ”vi nådde ikke helt fram”, på spørsmålet om et løfte som ikke ble oppfylt. Men også hit, til dette vårt felles dødens venterom, som preges av kraftløshet, synd og død, kom den himmelske kongen. Han trakk seg ikke unna. Han nådde helt fram, helt ned, til vår dypt falne og dømte slekt, og skaffet tilveie fred med Gud ved sitt blod på korset. Han oppfylte løftet. Utallige mennesker i denne slekt, mennesker fanget i syndens trelldom, har siden den dagen fått høre julebudskapet gjennom forkynnelsen som lyder etter engelen: ”Av himlens höjd oss kommet är Ett bud som frid till jorden bär. (…) Ett barn är fött på denna dag. (…) Han förer med sig salighet” (M.Luther) Han kom i julenattens mørke. Han kom for Guds æres skyld, for vårt syndeforderv, og for vår salighets skyld. Han kom som den ene syndfrie, i syndig kjøds skikkelse, for å bære synden. Han kom i de døgnets timer da solens lys er skjult, og det er mørkt. Men han kom framfor alt ned i det syndemørket, som blant mennesker på jorden, viser seg i form av mange mørkets tegn – både før og etter Tegnet i krybben. Han er Tegnet som alt og alle beveger seg omkring. Forkynnelsen fra himmelen førte til en bevegelse blant hyrdene. Hvilken retning beveger du deg i? 

I tiden før den åpenbarte Inkarnasjonens Dag hadde bevegelsen og tidens tegn, i menneskeheten og i eiendomsfolket, nådd sin høyde. De hadde alle vist at det var en fordervet slekt. I særdeleshet i åndelig henseende i det eiendomsfolket, som vel hadde fått den levende Gud som sin hærfører mot det lovede land, og i hvis navn de gikk seirende fram i ytre henseende, men som de ofte falt fra. Herren fant dem å være et trassig folk. Men Hans Tegn skulle i følge løftet tre fram fra dette utkårede folket, likesom en renning, et avkom av kong Davids ætt, og for en kort tid lyse liksom lyset i en dyster villmark. ”Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn” (Gal 4:4). Lyset ble en dag slukket for de ytre menneskeøyne, men lyser innfor Guds allseende øyne. Det ståler. Inn i det hjertet som nås av det profetiske ordet, stråler det også. 

Men også tiden etter Inkarnasjonens Dag er fylt av mange tidens tegn på et fortsatt forderv. Både i menneskeheten og i det eiendomsfolket som heter den kristne menighet. Disse fordervelsestegn er av mange slag. Noen er åpenbart mørke, og lette å se. Andre kan synes å gi lys og håp, ja simpelthen være opplysende. Allikevel er mange fremmede for den lidende Kristus. I menighet og kristenhet skyter mange fremmede villskudd opp på det edle treet. Antikrister forfører i Lysets navn. Men en dag skal Tegnet i krybben vise seg på himmelens skyer og høste inn ”den edle sæden” i sine lader. Denne sæd, ”den lille rest”, er nå like liten som Jesus i verdens øyne. Deres herlighet og framgang er skjult. Men Han kommer til dem, og de kommer til Ham. For evig. 

Menneskers uvitenhet, fordreide meninger og grove misforståelser om Jesus og sann kristendom, har sin rot i et bortvendt og selvklokt vesen. Derfor sier også Herren gjennom sin profet: ”Forbannet er den mann som setter sin lit til mennesker” (Jer 17:5). De kommer i eget navn. Mange er de ”kloke” mennesker som har villet rydde av veien det Ordet som har kommet i kjød, og som har søkt å erstatte det med sine egne navn, sine tanker, ideologier og maktmidler. Og mange er de som også har forkynt slik. Det er sjelefiendens forkynnelse. Guds Ord forkynner: ”Ordet ble kjød” (Joh 1:14). Det vil si: Ordet av evighet lot seg forene med kjøtt og blod i mennesket Jesus, og derfor kan Han alene være den stedfortreder som vi syndere behøver innfor Gud. Intet annet Tegn skal gis til denne slekt. 

Og fortsatt sender Han ut sitt Ord med de budbærere, som i likhet med engelen utenfor Betlehems stall taler på Hans befaling. Uten å prute på Sannheten. Mildt men oppfordrende, vekkende og maktpåliggende for vårt evige vel, søker Han nå å fange inn mennesker som er bundet i seg selv og i trelldom. Og likesom til det Jerusalem, som han fødtes utenfor og som han døde utenfor, taler han med et særlig alvor til dem som i dag har navn av å leve: ”Visste også du, om enn først på denne dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne” (Luk 19:42). I løgnkirken har mange åndelige øyne blitt formørket, ved at mennesker har vært blitt værende igjen i templer og under prekestoler med ordene: jeg, vi og dere synes. Budskapet skulle være: Dere skal finne, om dere går dit – dvs til Ordets krybbe og ikke til mennesketankenes gullmalte søppelkonteinere og forgylte skrin. For den sanne menigheten er de som hører Hyrdens røst og følger den. Slik lar Han seg bli sett. 

Han lot seg se 

Han ble først sett her på jorden som et nakent barn, av to fattige mennesker og noen dyr i en stall. Avsides fra menneskeboliger og utenfor et større menneskelig fellesskap. Til å begynne med bare av to. Noe som knapt kan regnes med. Lavstatusfolk. De hadde gått i sitt daglige virke, i venting, siden den dag da Guds hemmelighet ble meddelt dem. Hemmeligheten hadde de båret som et frø inne i seg. I den ene av dem i synlig vekst, i den andre som en ikke-synlig. Herren hadde talt til dem. De hadde blitt stille, men hadde også utøst seg for Herren i det skjulte. De var nå ført til det punktet og til den plassen som Herren, for sitt fullkomne verk, hadde bestemt. Deres medvirkning i Guds evige rådslutning var null. Men likevel hadde de blitt trukket inn som tilstedeværende, bevisste, deltagende vitner til at Gud ble menneske. De hadde blitt grepet av Ham som griper den Han vil. For Ham er ingen ting umulig. Men det betyr ikke at Han handler etter menneskers ønskelister. Sin gave lar han bli forkynt for hele verden, men han forbeholder seg selv retten til å dele ut til dem som ingenting har. For Gud gir denne gave til syndere. Til trengende, til de fattige i ånden gir Han sin rikdom. Men synderen kan til sin egen undergang tenke og si: ”Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød” (Åp 3:17). 

De to menneskene ved krybben minner oss om de to menneskene som Herren først skapte og vernet om, Adam og Eva. Men disse fikk ikke se sin Skaper annet enn i hans skapte verk. De fikk høre Ham, men ikke se Ham. Herren Gud så allikevel dem, og det han så var fra først av godt, for de var skapt etter Hans bilde. Og han talte til dem. Men Han så dem også den gang de, etter Satans innskytelse, søkte å gå Hans stilling og ære for nær. Da talte han til dem på nytt. Irettesettende. De to menneskene som befinner seg i betlehemsstallen denne natten, de er som oss: ættinger og arvinger etter foreldre som er falt i synd. Allikevel ble de øyenvitner til oppfyllelsen, og til synliggjøringen av det løftet som våre første foreldre fikk (1 M 3:15): Et avkom, et barn, født av en kvinne, men allikevel en som er av evighet. ”Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager” (Mika 5:1). Han som ikke lot seg se i hagen, Han lot seg se i en unnselig krybbe. Og han sees ennå med troens øyne: ”Där vilar du i ringhet klädd, på fattigdomens bädd; det är den kungaprakt du för Allt oss tillgodo Du det gör” (M.Luther). 

Til denne fattigdommens seng ble hyrdene, gjennom engelens forkynnelse, kalt til å vandre. Og vi kalles til å vandre med dem. For å se, og åndelig fornemme, hvor underlig Gud er i alt hva Han gjør. Han lar oss i barmhjertighet få se den frelsen som Han er og som Han har beredt for oss, når vi lyder hans forkynnelse og går. Under vandringen her får du se med egne øyne: ”Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd” (Salme 51:7). Men din Kristus er også født – dog uten synd. Men Han søker nettopp en slik bolig, en slik krybbe, et slikt hjerte å bli lagt i som ditt – der synden flyter over. For der kommer Han til sin rett. I retten og i makten til å forlate synder. Med dette Hans suverene verk følger også hvilen, midt i verdens uro: Den fred som engelen forkynte, fred på jorden, er den fred som tilveiebringes her på jorden gjennom Kristi bud og forsikringer: dine synder forlates deg. Han og ingen andre kan gi en slik forsikring. Denne forsikringen skjer på grunnlag av Hans fullbyrdede seier. Og mottagelsen av denne forsikringens gjennom troen, gir en forsmak på den himmel hvorfra Han kom for å utrette dette storverk som verden ikke griper om før den ser sin synd. Han så dem og han ble sett av mennesker. Til evig frelse. Ser du det? 

Han seiret 

Med henblikk på Hans seier – den som skulle fullbyrdes gjennom lydighet, tårer, svette og blodsutgytelse, i selvoppofrende kjærlighet til Gud og mennesker – synger den himmelske hærskaren allerede i julenatten: ”Ære være Gud i det høyeste”. Ved Ham som lå der i krybben skulle seieren føres i havn. Og Guds velbehag skal for evig hvile over Ham og over dem som i Hans verk har funnet full forløsning fra sin skyld innfor Gud. Stallen minner oss om den plassen der seieren ble vunnet: en jord full av muggenhet og hjerter fulle av stanken fra en råtten rot. Krybbens tre minner oss om korsets tre. Fødselens møye i natten minner oss om Hans forløsningsmøye på en mørk jord. Et barn ble født for at barn skulle fødes. Husk på at de barn som Hans møye, lidelse og død føder her nede, fødes til liv ovenfra. Hans seier er bekreftet ved Hans oppstandelse fra denne nødens, dødens og gråtens jord, og ved hans ferd til himmelen. At Han tross oppstandelse og himmelfart ennå vil forbli her nede, og at Han som sitt seiersbytte vil føre til himmelen slike som Han har fått føre ned i åndens fattigdom, det er en kilde av nåde. 

Det er en seier for Seiervinneren når mennesker, som Han kaller til sitt evige rike, også lar seg føres fram til krybbe og kors, inn på den vandringen som er pilegrimenes vandring gjennom denne verden. Og seierssangen lyder både mens pilegrimsvandringen pågår, og når den er til ende. 

Kristi seier er underlig. Likeså det riket der Han regjerer. Dette riket er i verden innsvøpt, gjemt, som barnet i krybben. Men det forklarer sitt vesen for den som gjør hyrdenes vandring til sin, og faller på kne innfor den rette Myndighetsutøveren. ”Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor GLEDE”. De himmelske hærskarene jublet over at Jesus var født. Slik jubler de også når en synder vender om til sin Frelser. Og tror Ham.

Jerusalem är öde, dess tempel fallit ner 
Dess präster äro döde, dess spira är ej mer 
Men Kristi rike varar 
Och sig alltmer förklarar 
Välsignad vare Han som kom i Herrens namn 

AMEN 

(Overs. J. E. Aasmundtveit)

(Bibelsk Tro nr.6-2010 - Shafan 18-12-10)

---