For folkevekkeren og salmebokutgiver Hans Nielsen Hauge (1771-1824) måtte det være noe av det tristeste som kunne oppleves å bli sittende i fengsel på selve julaften. Men i Rådhusarresten i Trondheim 1799 satt denne gode Herrens tjener fra Tune i Østfold. Og forholdene på den tiden kan ikke sammenliknes med fangers forhold i dag.
Med bare en hard brisk å ligge på - kanskje noen ganger på golvfjøler - kunne det ikke være mye som stemte til sang.
Alt som har skjedd i forkant av denne arrestasjonen kan vi ikke gå inn på her. Som ellers der Hauge drog fram, ble det store vekkelser. Nå hadde han og vennen hans, hedmarkingen Lars Hemstad, virket en hel måned på Leinstranda og dette arbeidet satte spor. Han sier det bl.a. slik: ”Min opbyggelse virket saa at de fleste avlagde Drukkenskap, Banden og flere laster..”
Men det kom sterke reaksjoner mot dette ”sværmeriet”. Det ble forhør på Leinstranda lille julaften hvor 36 vitner ble innkalt. Alle med gode vitnemål om det de hadde opplevd på møtene hvor disse to talte og sang. Men etter dette forhøret bar det til Trondheim. De ble innsatt i rådhusarresten for å vente på dommen.
”Det var ikke noen lys jul for Hauge. I Oslo var flere av hans venner på tukthuset. Og selv visste han ingenting om hvordan det ville gå ham. Mens julen ringes inn, sitter han og tenker. Og tankene skriver han ned i salmeform.
Det er selvfølgelig de siste dagers hendinger som opptar ham mest, dette underlige at han og andre av hans venner som levde et hederlig og arbeidsomt liv og bare ville folkes beste, skulle bli sett på som farlige forbrytere som måtte settes i fengsel gang etter gang, mens så mange andre som levde etter sine lyster og som var alt annet enn nyttige borgere, de kunne feire julen i frihet. Hans håp og tillit står til Gud og hans nåde som gir ham lov å holde ”glad sin jul” selv om verden hans ”legem binder” (Lars Aanestad i Concordia nr.6/1954) I det siste verset møter vi hans inderlige bønnesukk i arresten denne julaften: ”Guds nåde nu oss styrke..”
Dommen falt i slutten av januar 1800. På et meget skrøpelig grunnlag fikk Hauge en måneds tukthus som løsgjenger. Hemstad, som var militær, fikk en måneds festningsarbeid.
Men det ble altså født en salme denne julekvelden. (Det falt ikke lett for Hauge å skrive vers, men Gustav Jensen har stelt på formen slik at den er blitt sangbar.) Nå er det ikke få mennesker som har nyttet et fengselsopphold til forfattervirksomhet. Om Paulus vet vi at han skrev flere av sine brev mens han satt i fengsel - de såkalte fangenskapsbrev. Og det er også diktet salmer av fanger. Men vi har visst bare én julesalme som er forfattet av en fange og det på selve julaften.
La meg også nevne at denne salmen fikk smitteeffekt. Medfangen, Hemstad, hadde aldri opplevd en slik julekveld. Hauge sang sin nyskrevne salme og de to hadde en andaktsstund. I boken ”Drivtømmer” av sokneprest Ottar Bondevik (1970) fortelles det at medfangen senere hadde fortalt at denne julekvelden var den beste han til da hadde opplevd.
Måtte salmen fortsatt leve mellom oss og nå hjerter i ulike situasjoner med sitt nådebudskap.
Jeg er hos Gud i nåde | ||
1.Jeg er hos Gud i nåde. - Hva skader verden meg om den en stund får råde og stenger meg min vei? Om den mitt legem binder i fengslets mørke skjul, dog Ånden overvinner og holder glad sin jul. |
3.Vår Gud oss trofast lover at han hver sjel vil fri som her i livet vover å vandre sannhets sti. Som ei seg lar forføre < av verdens falske skinn, men faste trinn vil gjøre helt i Guds rike inn. |
5.Guds nåde nu oss styrke og stå oss kraftig bi, at vi ham rett kan dyrke og følge sannhets sti. Og alle våre dage med et forenet sinn for ham oss selv forsage, i himlen trenge inn. |
2.Den onde flokk ei fatter hva Åndens virkning er. De møter dem med latter som har sin Jesus kjær. De vil ei se og kjenne hva tjener dem til fred. - Men det er blindt å renne i mørkets avgrunn ned. |
4.Å, alle søsken kjære som er i Herren ett! Vi bør årvåkne være, til mandig strid beredt, og aldri la oss svike av verdens falske ånd og ei tilbake vike for noen trengselsbånd. |
(Hans Nielsen Hauge, 1799) |
(Bibelsk Tro nr.6-2010 - Shafan 13-12-10)