Når troen har gått i vranglås

I de 43 år jeg har fått virke som forkynner, er det ikke sjelden slike ord har lydt i mine ører fra mennesker jeg har møtt: "Jeg kan minnes første tida etter omvendelsen, da syntes troen så enkel, da var det så lett å be til Gud og å lese i Bibelen, da slet jeg ikke med frimodighet og bekjennelse, da kjente jeg slik trang til fellesskap med andre kristne om ord og sakrament. Men slik er det ikke lenger. Kan ikke du fortelle meg hva som er i veien? Ja, konkret gi svar på hvorfor jeg er kommet i ei åndelig blindgate?" 

Som sjelesørger er jeg ikke ukjent med disse molltoner som for mange kan gå på troen løs. Man lengter tilbake til det som en gang var, i stedet for å løfte hodet og se framover, oppover og hjemover. 

La meg med en gang få sagt at Bibelen intet sted taler lettvint om troen. Heller ikke sier Skriften at livet med Gud er enkelt. Tvert imot taler Jesus selv i Matt 7,13 og 14 om den trange port og den smale vei som fører til livet. Dermed slår Jesus fast at kristentroens vei langt fra er problemløst og at det kristne liv ikke er noe slaraffenliv. Den forkynner som preker slik, taler egentlig ikke sant, men tegner et falskt bilde av troen. 

Når Bibelen taler om troen, tar den utgangspunkt i troens basis, nemlig Ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus (Heb 12,2). 

Som følge av syndefallet (1 Mos 3) fantes det ikke stoff i mennesket til eget trosgrunnlag. Derfor sendte Gud Jesus som troens gavetilbud til mennesket, som ikke kunne frelse seg selv. Ved Jesu soningsverk har Gud rakt ut sin hånd til frelse, og din og min tro ligger i å gripe fatt i den hånden og holde fast i den. I en av sine aller sterkeste trosprekener uttrykker den svenske lekpredikant Rosenius seg slik: "Da jeg kom til troen, kom jeg ikke til troen på grunn av min tro, men troen min er en frelsende tro så lenge den henger fast i Kristus … Han er den knaggen som jeg daglig henger min tro på". Går vi til Salmenes bok legger vi merke til hvor samstemt Rosenius er med Skriften. I Salme 2,12 prises alle de salige som tar sin tilflukt til Herren. I Salme 91,2 brukes et annet uttrykk : "Min Gud som jeg setter min lit til". 

Legg merke til disse uttrykk og la dem få gi deg et fornyet innhold, ja, om mulig kaste lys inn i din trosverden! 

Når troen for alvor er gått i vranglås, er tvilen det første som rammer en. Derfor ligger det nær å stanse litt ved det som har med tvil og det å tvile å gjøre. Vårt norske ord om "tvil" har sammenheng med "tve" og har samme betydningsinnhold som det sjeldnere ordet "tvesinn", som betegner et dobbelt sinn der en vakler mellom to muligheter. I bibelsk mening betegner tvilen en sykdom som tærer på troen. I seg selv inneholder den en holdning av uvisshet, stundom krydret med skepsis i forholdet til personer, ting eller begivenheter. 

I vår sammenheng kan tvilen betraktes fra flere sider. 

1. Først litt om tvilens opprinnelse 

Her skal vi merke oss at når Bibelen taler om tvil, viser den til tvilen på Gud. De første mennesker levde i tro på og tillit til sin skaper. Men tvilens frø ble sådd i deres sinn av den onde selv. "Har Gud virkelig sagt?" (1 Mos 3,1) I stedet for å avvise tvilen valgte de den. Dermed fikk vurderingsevnen et negativt fortegn og en tendens til tvil og vantro. Etter syndefallet ligger det i menneskenaturen en medfødt tvil på Gud, frykt for ham, og uvilje mot ham. "Kjødets attrå (lyst) er fiendskap mot Gud," skriver Paulus i Rom 8,7. Bare Guds godhet kan overvinne denne holdning fra menneskets side. Når Guds Ord og Ånd skaper troen i menneskets hjerte, beseires tvilen ved Åndens overbevisning. 

2. Så noen ord om "uærlige" og "ærlige" tvilere, og en karakteristikk av disse 

Vi kjenner uttrykkene fra daglig tale, ikke minst det siste uttrykk hvor det blir sagt om han eller henne at de er "en ærlig tviler". Men la oss ta den første typen først. 

Når det gjelder "de uærlige tvilere", lider de ikke under sin tvil. Tvert imot later det til at de dyrker den. De har heller ingen som helst tanker om å komme ut av den. Ja, de holder fast på den, fordi den styrker deres selvfølelse. Dessuten forhindrer deres intellekt dem i å tro. Derfor har de en kald, selvtilfreds og stolt tvil. Dernest bruker disse tvilere sin tvil som et forsvarsvåpen for sin livsførsel og sin synd. Med trass vil de ikke tro og heller ikke omvende seg, derfor ender deres tvil i vantro som i evighetsperspektiv betyr en stengt himmelport. 

Når det så gjelder "de ærlige tvilere", vil de gjerne tro, men får det ikke til. For dem er tvilen en lidelse som de ønsker å komme ut av. Den oppriktige tvil er en ydmyk tvil. Redelig tvil er ikke synd, men fristelse og må bekjempes som sådan! Derfor er den viktigste hjelp i denne kamp å søke til Ordet i lønnkammeret og til vennesamfunnet, da "troen kommer av forkynnelsen" (Rom 10,17). For sjelefienden vår er tvilen et av hans sterkeste våpen! Dette bruker han mot de troende for å føre dem til frafall. 

Det heter om disiplene ved deres møte med den oppstandne på Galilea-fjellet at "da de så ham, tilbad de, men noen tvilte" (Mat 28,16). Når tvilen også avslører seg i ens bønneliv, stiller en seg skeptisk til Guds allmakt. "Da ligner man havsbølgen", sier Jak 1,6, "som drives og kastes av vinden". Troende mennesker kan også komme i den situasjon at en kan tvile både på sitt barnekår og sin nådestand. Men så lenge en kommer til Kristus med alt, blir en stående i troen og overvinner anfektelsen ved evangeliets kraft. 

Tvilen kan stundom være så dyptgående at den til og med medfører krise i den troendes liv. Her står døperen Johannes fram som et klassisk eksempel (se Matt 11,2). Hans tvil gikk på det grunnleggende, i det han syntes å være kommet i tvil om hvem Jesus var. Med sterk overbevisning og profetisk klarsyn hadde han forkynt Jesus som den lovede Messias. Men i fengslets ensomhet kom sjelefienden til ham med tvilens dystre tanker: "Er du den som skal komme eller skal vi vente en annen?" Men han fikk hjelp i sin tvil ved å bringe den til Jesus. 

Det samme kan og skal enhver troende gjøre. Når Satan kaster tvilen inn på ikke-troende mennesker, skjer det for å stanse dem på troens vei og hindre den vakte sjel fra å følge Guds kall. Han vil avpasse tvilens angrep etter den enkeltes individualitet. Det kan være den fundamentale tvil som rokker ved selve grunnlaget for kristen tro, for eksempel tvil på Gud, Kristus, Guds Ord og så videre. Eller det kan være tvil på et enkelt ledd i den kristne tro som går på skapelsen, arvesynden, jomfrufødselen, forsoningen, frelsen, fortapelsen og annet, hvor Satan spiller en mer aktiv rolle enn noen gang for å tåkelegge de bibelske sannheter. 

3. Så litt om tvilens årsaker 

De kan være mange og individuelle. For noens vedkommende spiller fornuften og forstanden et avgjørende puss. Det man ikke kan forstå, går det ikke an å tro på. Dermed har vitenskapens forskningsresultater torpedert deres kristentro. For andre er det opplevelser i livet med sterke følelsesmessige virkninger som har fremkalt tvil. Kan det være en rettferdig og kjærlig Gud som tillater alle slags påkjenninger og harde livsprøvelser? Hva med all krig og ondskap i verden? Hva med lidelsesproblemet? Tenk for eksempel på Job. Hva med hardt rammede mennesker som sliter med sykdom og trang økonomi? For atter andre har deres moralske nederlag ført dem ut i tvil, og for å redusere på samvittighetskvaler og skyldfølelse, prøver de å dekke seg for Gud med sin tvil. Slik kunne vi fortsette å trekke fram den ene tvilsårsak etter den andre. 

4. Men finnes det så noen vei ut av tvilen, når troen har gått i vranglås og en befinner seg på en balansefjøl mellom tvil og tro? 

La meg gi dette svar: Vi har sikkert opplevd noen hver at ei dør kan synes å ha gått i vranglås. Så prøver vi å få den åpnet med forskjellige nøkler. Inntil vi finner den rette, og for å unngå å sprenge døren i stykker, må vi hente hjelp hos noe annet enn hos oss selv. 

Slik er det også i vår kamp med vår tvil. Kjære leser av denne artikkel! Din vranglåste tro løses ikke via tankens og spekulasjonens vei. Ingen kan tenke seg ut av tvilen eller føres til tro ved fornuftsmessige beviser eller argumentasjoner, heller ikke ved egne kraftanstrengelser. Tvil løses kun ved gudsopplevelse og erfaring. "Tro er overbevisning om ting som ikke sees", leser vi i Heb 11,1. 

Erfaringen er broen mellom tvil og overbevisning. Med erfaring tenkes dog ikke her på følelsesmessig, emosjonell erfaring, men på samvittighetserfaring. Det er denne Jesus sikter til når han sier : "Vil noen gjøre Guds vilje, han skal kjenne om læren er av Gud eller om jeg taler av meg selv" (Joh 7,17). Heller ikke løses tvilen på det intellektuelle plan, bare på det praktiske, det vil si at den som prøver å virkeliggjøre Guds vilje i sitt liv, vil oppleve at han er en synder for Gud og kjenne dom over sin samvittighet. Når han så roper til Gud om nåde og frelse, får han oppleve Guds tilgivelse for Jesu skyld, og blir et Guds barn av ufortjent nåde. Da er tvilen løst, for "Gud løser først syndens problem, dernest tvilen", sier Luther. 

Den troendes vei ut av tvilen, er veien til Kristus. Da døperen Johannes i sin tvil sendte bud til Jesus, viste Mesteren til sine gjerninger (Matt 11,4 flg.). Da disiplene tvilte etter Jesu oppstandelse, viste han dem sine hender og føtter (Luk 24,39). På lignende vis gjorde han med den tvilende Tomas (Joh 20,27). Tvilen på Kristus løses bare ved personlig Kristus-åpenbaring. Derfor formidler Ånden den opplevelse av Kristus som løser fra tvil og fører til tro, og som middel, nøkkelen, bruker han ordet om Kristus. "Ja, Kristus kommer til oss på Ordets føtter" sier Luther. Tvilen på Skriften løses altså av Ordet og Ånden. Den som ved Åndens overbevisning gjennom Skriftens Kristusvitnesbyrd møter Den Oppstandne til frelse, kan komme til tro på Kristus og Skriften til samme tid. 

Kristendommens sannhetsspørsmål løses aldri ad teoretisk vei, bare ad praktisk vei, det vil si, aldri upersonlig og allmengyldig, men bare praktisk, personlig, eksistensielt. Denne praktiske, personlige løsning fra tvilen fører ikke med seg noen forstandsmessig løsning av alle teoretiske spørsmål, men disse plager en ikke lenger. Man tror, selv om man ikke forstår, fordi troen henger fast i Kristus. 

Ham min frelses faste klippe, vil jeg ikke mere slippe.

---