Soning og tilgivelse
”- Og uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt” (Heb 9,22).

Budskapet om soning ved blod går som en rød trå gjennom hele Bibelen. Da de første menneskene syndet, måtte et dyr late sitt liv for å iføre menneskene en kledning. Da israelittene skulle dra ut av Egypt, skulle hver familie slakte et lyteløst lam og stryke blodet på dørstolpene og den øverste dørbjelken. Da dødsengelen så blodet, gikk han forbi. 

Den grunnleggende tanke i all falsk religion er at mennesket selv må tilfredsstille guddommen ved egne gjerninger og offer. I Bibelen er det helt motsatt, for der er det Gud selv som tar initiativet til å sone menneskets synd. Det skjedde i den gamle pakt ved forbilder og i den nye pakt ved Jesu forsoningsverk. 

Grunntanken ved soning er at forholdet til Gud skal gjenopprettes, det som ble brutt ved syndefallet. Skal dette forholdet opprettes på ny, må det en soning til. Det vil si at et uskyldig liv blir gitt hen for skyldige. I den gamle pakt leser vi om forskjellige dyr som måtte late livet ved soning for folket. Guds ord sier: ”For blodet er det som gjør soning, fordi sjelen er i det” (3 M 17,11). Med andre ord: uskyldig liv ble ofret for de skyldige og fungerte som en stedfortredende strafflidelse. I den gamle pakt skjedde dette forbildelig for den fullkomne stedfortredende strafflidelse ved Jesus Kristus. 

På den store forsoningsdagen gikk ypperstepresten inn i det aller helligste og stenket blod på nådestolen og foran nådestolen til soning for seg selv og folket, for som Herren sier: ”For på denne dag skal det gjøres soning for dere for å rense dere, så dere blir rene for Herren fra alle deres synder” (3 M 16,30). 

Utgytelsen av blod av bukker og okser skulle lære folket på en forbildelig måte at det måtte soning til. For Gud er en hellig Gud som ikke tåler synd og misgjerninger. Men det er umulig at blod av okser og bukker kan bortta synder, sier Skriften (Heb 10,4). Derfor kom Sønnen til jord i menneskers skikkelse for å utføre Guds vilje. Han ble vår yppersteprest. Ikke lik de andre yppersteprestene som først måtte bære fram offer for sine egne synder og deretter for folket. Men han var hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyet over himlene (Heb 7,26). Derfor var han ikke en yppersteprest som hvert år måtte gå inn i det alle helligste med blod, men Guds ord sier: ”Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen en gang for alle, og fant en evig forløsning” (Heb 9,12). Han var på samme tid både ypperstepresten og lammet, for han bar ikke blod av bukker og kalver inn i helligdommen, men han utgjød sitt eget blod. Det vil si han døde for å tilveiebringe soning for alle mennesker (1 Joh 2,2). Følgelig ved dette offer tok han bort alle verdens synder og vant en evig forløsning. 

Jesus Kristus er den siste Adam som gjenopprettet forholdet til Gud, som ble ødelagt da vår første representant, Adam, falt i synd. Hans soning gjelder alle mennesker for som menneske representerer han hele menneskeheten og som Gud har hans soning virkning for alle mennesker til alle tider. Dette er påskens herlige budskap: Alt er ferdig! Ta imot dette budskap! Forlik deg med Gud! 

Hvordan skal jeg få forlatelse eller tilgivelse for mine synder? 

Jesus har utgytt sitt blod for alle synder, men hvordan skal jeg personlig få mine synder tilgitt? Troende i den gamle pakt så fram til den tid da Gud ville fullføre sine løfter om frelse. De var klar over at synden skilte dem fra Gud, men Gud åpenbarte for sine åpenbaringsvitner om at Gud er en nådig Gud som på basis av soning, glemmer synder og utsletter misgjerninger. Grunnbetydningen av begrepet vi oversetter med tilgivelse eller forlatelse, kommer av et verb som betyr ”å sende bort”. Med andre ord synden og misgjerningene blir sendt bort fra den troende. Salmisten sier (Salm 103,12): ”Så langt som øst er fra vest, lar han våre misgjerninger være langt fra oss”. I Mika 7,19 tales det om at Gud skal kaste alle deres synder i havets dyp, og profeten Jesaja sier at Gud kastet alle syndene bak sin rygg (Jes 38,17). Profeten Jeremia sier at Herren vil forlate deres misgjerninger og ikke komme deres synder i hu (Jer 31,34). 

I den nye pakt (NT) forbindes syndsforlatelsen alltid med Jesus Kristus (se Apg 5,31; 13,38; Ef 1,7; 4,32; Kol 1,14). Jesus sier selv at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag (Luk 24,47). På grunnlag av Jesu Kristi blod som ble utgytt på Golgata kors for alle mennesker, kan nå alle få syndenes forlatelse. Guds hellige reaksjon mot synden ble sendt bort fra menneskeheten og rammet Jesus Kristus. Følgelig får alle som tar sin tilflukt til Jesus og lar seg døpe, syndenes forlatelse og dermed evig liv. Men de som ikke vil tro på Jesus, vil bli dømt etter sine gjerninger og kastet i ildsjøen med uoppgjorte synder, uten håp om syndenes forlatelse (se Åp 21,8). 

Syndenes forlatelse skjenker den troende forlatelse eller frikjennelse for syndens skyld. Derfor sier Luther: ”Hvor syndens forlatelse er, der er liv og salighet”. Dermed befrir syndenes forlatelse den enkelte fra en ond samvittighet og fører til fred med Gud i en god samvittighet. 

Påskens budskap er budskap om soning, forsoning, syndenes forlatelse og rettferdiggjørelse ved tro for alle mennesker. Salige er de som tar imot frelsen i Jesus Kristus!

(Bibelsk Tro nr.2-2010 - Shafan 20-03-10)

---