En sommer for en del år siden avla undertegnede et besøk hos min nærmeste familie i den nordsvenske byen Skellefteå. Etter å ha overvært en gudstjeneste i Anderstorp-kyrkan, kom jeg i samtale med den unge presten som hadde forrettet høymessen. Han kunne da fortelle at på høsten skulle det avholdes en konferanse i området hvor prester og lek-representanter fra ulike organer innen Svenske-kyrkan skulle samles med en nordmann som hovedtaler, nemlig Professor Carl Fr. Wisløff. Etter at han hadde vist meg de emner som skulle behandles, kom presten med følgende kommentar: ”Vi må tilbake til forsoningen i vår forkynnelse” Her i området råder det fullt religiøst virvar langt inn i kristenheten. Vi gir våre tilhørere stein i stedet for brød. Prester og predikanter i og utenfor kyrkan preker langt andre ting enn Kristi kors. Liberal teologi og usunn karismatikk er på fremmarsj over hele Sverige. Om ikke korsets evangelium får lyde klart i vår forkynnelse, bidrar vi med et blodfattig budskap til sjelers evige fortapelse.” Så langt svenskepresten og svenske forhold. 

Det spørs bare om situasjonen er presis lik i Norge, nå i år 2010. Fra de øverste prekestoler, også de vi hører over radio og TV er prekene blitt så glattbarberte og velfriserte at selve kjernen i evangeliet er blitt borte. Lov og evangelium er blitt erstattet av fromme talemåter som ikke skal vekke anstøt hos tilhørerne. I de fleste av våre kirker og gudshus er korset markert både utvendig og innvendig. I prosesjoner og seremonier er krusifiks og korssymboler høyst fremtredende. Ja, prester og biskoper bærer sine kors med ulike størrelsestyper. Visst går det an å være gode sermonimestere ved liturgi og altertjeneste, men dårlige formidlere av korsets budskap fra prekestolen. Det går også an å være følelsesladede ego-predikanter som sentrerer sin forkynnelse om seg selv, sin posisjon og sine superopplevelser, mens ordet om korset som de er satt til å forkynne, er skjøvet ut over sidelinjen. 

”Tilbake til forsoningen!” var svenskeprestens parole omkring høst-samlingen i Sverige. Mon tro om ikke det samme må skje med forkynnelsen i Norge? Skal mennesker bli frelst, må korsets budskap atter en gang få lyde klart og rent fra våre prekestoler. Mange av oss lengter etter åndelig vårløsning i våre kirker, bedehus og forsamlinger, ja, en sann, bibelsk, åndelig vekkelse. Men hva er det som skal til for at dette skal skje? Svaret synes klart. Når Paulus fremholder at ”troen kommer av forkynnelsen” ( Rom 10,17), forutsetter han at synd og nåde, frelse og fortapelse blir klart forkynt. Alt annet, som blir servert fra en prekestol, er uvesentlig i spørsmålet om sjelers frelse. 

Egentlig er det stor forskjell på oppisket rørelse og sann bibelsk vekkelse på forsoningens grunn. Da Gud reiste opp en Hans Nilsen Hauge, fulgte det vekkelse med hans forkynnelse fordi han våger å forkynne både lov og evangelium, synd og nåde. Det samme skjedde gjennom den rosenianske bevegelse i vårt naboland, Sverige, da skarer ble frelst gjennom blodets og forsoningens budskap. 

I en tale til vordende prester på Menighetsfakultetet falt disse ord fra Professor Hallesby: ”Svikt aldri korsets teologi! Blir dette førsømt, er du ferdig som prest før du har begynt!” Det var sterke ord, men tvingende nødvendig å holde fram. Om noe tilsvarende blir sagt til vordende prester anno 2010, tillater jeg meg å tvile på, da det er så lite man får høre av korsets budskap fra kirkens prekestoler. Men også vi som lekfolk bør ta Hallesby`s appell til etterretning. Blir ordet om korset borte, har vår tjeneste Guds dom over seg, og da hjelper det så lite med velvalgte ord, når selve fundamentet mangler. Som aldri før må det lyse ut over landet vårt like til jordens ender: La korsets teologi være senteret i vår forkynnelse, for uten Kristi forsoning er mennesket redningsløst fortapt!

Webmaster, Andreas Michelsen

Forside: www.shafan.dk

Bibeltekster er hentet fra den autoriserede oversættelse, 
© Det Danske Bibelselskab 1992  og kan læses på BibelenOnline