Vakt til mottakelighet

Leser vi evangeliene med friske øyne, ser vi gang på gang at Jesus støter sammen med dypt religiøse mennesker. Mange av dem er fortrolige med de bibelske skrifter i en grad som vi vanskelig kan forstå. Ja, Jesus sier om dem at de ransaker skriftene. Hvordan kan det ha seg at det nettopp er mot slike Jesus retter den hardeste anklage og dom? 

Svaret er liketil: Jesus gjør det ikke for å forkaste dem, men for å vekke dem til mottakelighet. Deres store kjennskap til Skriftene, deres bønner og respektable livsførsel, ja hele deres fromme liv ble et skjold og en falsk sikkerhet. Det var som en skanse som hindret dem i å bøye seg inn under Jesu ord, erkjenne sannheten og virkeligheten av deres egen fortapte tilstand. De mottok ham ikke som Frelser, for de manglet forutsetningen for å gjøre det. Du kan være syk til døden, men du går ikke til lege så lenge du selv tror at du er frisk. De friske har ikke bruk for lege. Det er bare de syke som har det. 

Vi møter det samme i dag. Vår tid er så visst ikke upåvirket av det åndelige. En ”kristelig” tale som harmonerer med det naturlige menneskes religiøsitet, skaper stadig lydhørhet. Vi skal imøtekomme det flertallet ønsker om et varmt fellesskap, en kort, interessant og lett forståelig tale, rytmisk musikk og kor og lovsang på iørefallende melodier, og det hele lagt inn i et underholdende og friskt møteopplegg. 

Jesus sier: Følg meg! 

Hva gjorde Jesus når de store skarer flokket seg om ham? 

Han talte til dem på en måte som fikk det store flertall til å forlate ham. Jesu troende disipler har uten tvil gang på gang vært rystet over ham. Han fikk jo folk til å gå bort. Det skjedde i en slik grad at han ved en anledning også spurte dem om de ville gjøre det samme? 

Der er ikke tvil om hva det er Jesus vil. Han vil frelse. Ikke noe menneske er utenfor hans frelsesvilje. Men som den som kjenner alt til bunns, vet Jesus at ikke en eneste blir frelst hvis ingen blir vakt til mottakelighet. Det skjer ikke gjennom aktivisering av den religiøsitet som bor i oss eller en videre utvikling av den. Den eneste vei til frelse er et oppgjør med alt det beste i oss. Det må forkastes, for det er gjennomtrengt av selviskhet og synd. Det er en del av den nye fødsel når hungeren etter Jesus fødes. Uten hunger og tørst spiser ingen hans kjøtt og drikker hans blod. 

Sporene skremmer 

Tusener har gjennom mange år vært med i kristelig ungdomsarbeid i kortere eller lenger tid, men for mange, mange ble det ikke noen erkjennelse. Hvorfor er det bare noen ganske få av dem som i dag hører Herren til? Svaret er at det store flertall aldri ble frelst. De kom ikke til personlig, frelsende tro på Jesus. Hvorfor gjorde de ikke det? Jeg er overbevist om at hovedgrunnen er at de ikke møtte den forkynnelse som førte dem inn i et oppgjør med synden gjennom en bekjennelse i anger og bot. Den ville ha vakt dem til mottakelighet. Bare den som lærer synden å kjenne som synd mot Gud, gjør tollerens bønn til sin: Gud, vær meg synder nådig. 

For bedre å forstå hva det innebærer vil jeg peke på Rosenius. Han er en forkynner som stadig i enestående grad vekker til mottakelighet. Det henger sammen med at han forkynner loven ”gjennomsiktig”, så jeg i og bak loven ser Gud. Jeg stilles ansikt til ansikt med Den Hellige. Min synd blir synd mot ham, og jeg må med David bekjenne: Mot deg alene har jeg syndet. Da ser jeg at med alt hva jeg er og har, er under Guds dom. Der er intet av mitt eget som holder mål overfor ham. Ikke engang min kristendom gjør det. Jeg skulle elske Gud av hele mitt hjerte. Det lengter jeg etter, men hvordan har det lykkes? Jeg kommer så til kort at om ikke Jesu blod dekker mitt forhold til Gud, er jeg evig fortapt. 

Rosenius lar Guds ord avsløre meg i all min elendighet, og vel å merke: min elendighet overfor Gud. Når han er ferdig med å skildre min tilstand på et område, går han videre til det neste. Lyset føres lenger og lenger inn og dypere og dypere ned. Litt etter litt får jeg øynene opp for at fordervelsens avgrunn er i mitt kjød, så jeg med Rosenius må synge: Høyst elendig går jeg, men i Kristus står jeg dog i hellig skrud. Jeg i dette klede ren og skjønn kan trede frem for himmelens Gud. 

Slike ord vender det naturlige menneske seg imot. Min selvbevarende og selvhevdede natur reiser seg i protest. Den vil anerkjennes, og vender seg i mot enhver tale om det syndeforderv som bor i meg, som bryter ned selvfølelsen. Det er ydmykende å være det en er: en fortapt synder. Men samtidig er det et avgjørende skritt på veien til frelse. Jeg får bruk for en frelser, og han er ikke langt borte fra den fortapte. Tvert imot, det er nettopp en slik som meg han er kommet for å frelse. 

Vend tilbake 

Sterkere og sterkere må kallet lyde til de foreninger, organisasjoner og kirker som tidligere hadde en sann og fulltonende forkynnelse av lov og evangelium. Vend tilbake til den grunnleggende forkynnelse om synd og nåde! Vær ikke opptatt av tall! Hvor mange vi samler er ikke avgjørende. Det er det derimot om vi er redskap til sjelers frelse og bevarelse. Det er hva det spørres om på dommens dag. 

Her må vi ikke vike. Heller ikke overfor dem som påpeker at den forkynnelse som gjør synden levende, skaper splid innad i forsamlingene. Det gjør den alltid i større eller mindre grad – sterkest i forsamlinger hvor spenningen mellom levende og død kristendom er størst. Satan sår alltid ugress blant hveten. Ugresset må vi leve med, men vi kan ikke leve med at det ransakende og vekkende element i den bibelske forkynnelse først nedprioriteres for siden å utraderes. Det gjelder livet! Tenk på hvor sterk den vekkende tone er i Jesu forkynnelse. Og tenk på hva som skjer med de kristne som gang på gang sitter og lytter til prester og predikanter som er fremmede for vekkelse, og langsomt og umerkelig taler sine tilhørere inn i dødens søvn. 

Hva med evangeliet? 

Kanskje spør du om ikke også evangeliet skal forkynnes? Jo, det er helt avgjørende. Men en evangelieforkynnelse uten selvransakelse og forpliktende lovforkynnelse blir ikke til frelse. Uten den blir vi tilbake i en eller annen av de mange former for selvrettferdighet som vår syndige natur minst av alt vil slippe. Selvlivet er seiglivet. Det gir seg ikke så lett. Det vil ikke høre dødsdommen over seg selv. Det vil ikke dø. 

Men der er ingen annen vei. Paulus sier: Men jeg kjente ikke synden uten ved loven. Det betyr at forkynnes ikke loven, blir der ingen syndserkjennelse, og uten syndserkjennelse vekkes ingen til mottakelighet. 

I dag er en av menighetenes største ulykker at der ikke er tørst, hunger og lengsel etter Jesus som Frelser. En har bruk for ham som hjelper og veileder gjennom livet, og hvem vil ikke gjerne ha hans velsignelse? Men Jesus ønsker først og fremst noe annet. Han vil frelse fra et evig helvete. Det kan han bare komme til å gjøre hos den fortapte som er klar over at han har behov for å bli frelst. Alle andre tar ikke i mot ham i frelsende betydning av dette ord. 

Hva skal vi gjøre? 

1) Først og fremst skal vi be om Den Hellige Ånd. Det har Jesus oppfordret oss til. Han er den store hjelper. Det er Ham alene som kan overbevise om synd. Bak bønnen om Den Hellige Ånd ligger erkjennelsen av vår egen maktesløshet. Vi kan intet utrette gjennom noe av det vi kan prestere. Ingen kan si: Jesus er Herre uten ved Den Hellige Ånd. Enhver kan naturligvis lære å si ordene, men det er ikke det samme som å si dem i bibelsk forstand, hvor det å si dem betyr at der er dekning for dem i deres eget liv. Intet mindre enn en åndsutgytelse fra himmelen kan innenfra avgjørende endre åndssituasjonen i våre nordiske land. Men det kan skje. Herren kan enda engang vekke liv av døde. 

2) Er vi opptatt av antall, ender vi i motløshet. Vi vil gjerne ha noen tall på bordet. Ikke bare i dag, men når vi tenker på menighetene på Paulus` tid. Hvor store var de? Men vi leter forgjeves i hans brev etter svar. Paulus var opptatt av det viktigste, og det er ikke spørsmål om antall, men om menighetens åndelige liv eller deres mangel på åndelig liv. Det er bedre å være i en liten forsamling hvor der høres en forkynnelse som Den Hellige Ånd kan bruke til å skape mottakelighet, enn å være i en stor forsamling hvor en vel har bruk for Jesus, men det er til alt mulig annet enn å frelse fortapte syndere. 

3) Den forkynnelse som lyder i en menighet, er avgjørende for deres åndelige sunnhet og kraft. Men det utgår også en åndelig påvirkning fra det enkelte lem i menigheten til de andre lemmer. I den forbindelse er det viktig at ordet nidkjærhet kommer inn i vårt liv. Det betyr at vi tar Guds ord alvorlig. Det er verdt å legge merke til at det er i bergprekenen Jesus taler om at selv den minste bokstav av loven ikke skal forgå. Å elske Gud er å holde hans bud. Vi er ikke bare kalt til å være hellige, men til å være det i all vår ferd. 

4) Vi må be Herren oppreise forkynnere som kan male oss Jesus for øye, så vi i Ham ser oss løst fra alle krav og alle bud og hviler i det fullbrakte alene. Det er helt nødvendig for å bli bevart i troen å finne inn i troens hvile hvor alle våre kilder er i ham, hvor Jesus er hjertets skatt, og hvor vi ikke vet av annet til liv og salighet enn ham. I Jesus er både din rettferdighet, din helliggjørelse og din forløsning. Jesus er ditt alt. Du ser Jesus alene, og ditt hjerte synger: Jesus, Jesus! Alt det du treng for himmel og jord, er gøymt i det eine ord! Det er her kjærligheten til ham fødes og vokser. Vi elsker fordi han elsket oss først. 

5) Jesus skaper hunger og tørst etter seg selv. Jo nærmere du lever ham, desto større er din lengsel etter ham. Dag etter dag vekker han deg til mottakelighet. Som hjorten skriker etter vann, slik roper din sjel etter ham og de levende vannstrømmer som utgår fra ham. Jo mer du drikker av nådens fylde, desto større blir din tørst. Det går opp for deg at det som er begynt skal det en evighet til å tilfredsstille. Det evige liv er å kjenne Ham, og det betyr i all evighet å motta nåde over nåde. Du er Faderens velsignede, og han trekker ikke sin velsignelse tilbake. I all evighet vil han gi deg den himmelske velsignelse, og det betyr at han vil velsigne deg med Jesus. Alle dine kilder skal være i Ham både i tid og i evighet! 

(Oversatt fra dansk)

(Bibelsk Tro nr.6-2010 - Shafan 10-12-10)

---