VI ER HANS VERK

"For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt fer­dige, at vi skulle vandre i dem." (Ef. 2, 10)

Det er mange år siden nå. - Det hendte like etter siste krig. Jeg var kommet tilbake til Norge etter en lang termin som misjonær i Kina. 

Det var morgenandakt i radio. Det var så godt å få sitte og lytte. Professor Ole Hallesby talte den morgenen. Teksten var det ovenfor siterte vers. Hans budskap tok meg sterkt. Først fordi jeg følte meg så åndelig ussel og så uskikket til den tjeneste jeg var satt inn i - et dårlig redskap. Videre syntes jeg at alt mislyktes, at denne siste periode i Asia bare var bortkastet tid både for Gud og den misjon jeg tjente. 

Da kom ordet til meg i min nød - dette budskap fra en Herrens tjener jeg satte meget høyt. 

Morgenen etter kom også budskapet trykt i en av våre kristne dagsaviser. Jeg klipte det ut. Siden, opp gjennom alle disse år, har det ligget i min bibeL Hallesby tok til slik -: 

«Vi er Guds verk, står det. Og dette verk skapte han ikke ferdig i et øyeblikk. Han skaper litt hver dag, så lenge vi lever. Akkurat som billedhuggeren. Han meisler frem sitt kunstverk av den grove stein. Hammerslag på hammerslag. Det tar tid - dager og år. Derfor står det også skrevet: - Han som begynte en god gjerning i eder, han vil selv fullføre den inntil Jesu Kristi dag. 
Å være en kristen vil altså si å la seg hamre og meisle av Guds sikre og kjærlige hånd ... » 

Så langt Hallesby. Og jeg ble trøstet den morgen ved disse ord av en prøvet og gudfryktig Herrens tjener. 
Der jeg satt i stolen og lyttet, åndelig nedfor og så bittert skuffet over meg selv og alt som mislyktes, var jeg likevel hans verk. 

Hans verk. 

Noe han fortsatt holdt på å forme - danne. Det var grov og vanskelig stein han meislet i. En statue han ville få frem -. et bilde. Paulus sa det slik: .. .inntil Kristus vinner skikkelse i eder! (Gal. 4, 19) 

Da så andakten var over, måtte jeg finne frem min kinesiske bibel og lese ordet der. Da fant jeg at de to kinesiske tegnbilder som brukes for «verk» er en mann som arbeider i jord som alt er dyrket - -  for å gjøre den enda bedre. Han arbeider for å komme dypt ned, få vekk enda flere farlige røtter, for å hive opp stein som hindrer vekst av hvete eller ris. 
Tegnene kan også brukes om en som holder på med å utbedre en allerede ferdig utlagt vei, gjøre den bredere og jevnere for de som skal frem. Få vekk noen svinger og bakker osv. Altså noe som det fortsatt arbeides med. 

Slik ble jeg trøstet denne morgen ved budskapet som kom over den norske radio til en trett misjonær, til et mismodig vitne. 

For ordet fra Bibelen og den Guds tjeners munn sa til meg at den store mester, Jesus Kristus, fort­satt holdt på med å forme og danne dette barn. At han ville gjøre litt hver dag - hele livet mitt til ende. 

Og når jeg nå her i dag finner frem dette gulnede klipp fra en andakt, som jeg har tatt vare på i mange år, må jeg si at nettopp slik har det vært. Eller -  ­slik har Jesus vært imot meg. 

Da er jeg åkerlandet - en liten firkant av det. Herren arbeider i det - litt hver dag, hver natt. Han vil dypere ned for sin utsæds røtter og vekst. Han kutter farlige røtter fra villmarken omkring meg. Han finner ny stein som må bort - ellers vil den hindre dette hans verk. 

Nå må vi ikke glemme dette -: 

- Jesu Kristi verk på Golgata var helt og full­komment. Da han ropte fullbrakt, så var det utført for tid og for evighet. Her ryddes ikke videre, for der er ikke noe å hive vekk. Du finner intet som er ufullkomment, heller ikke noe som mangler i dette forløsningsverk. 

Likedan er det med den tilegnede frelse, din og min personlige forløsning i Sønnen. En ny skapning, kaller Bibelen det mennesket som fremstår etter om­vendelsen. Dette frelsesverk, det objektive såvel som det subjektive, er Jesu Kristi verk alene. Full­komment.

Likevel et verk som Jesus holder på med gjen­nom hele mitt liv.

I vårt ekteskap fikk vi fem barn. Jeg husker det så vel. Det var kan hende helst med det første lille barnet; jeg kunne sitte med det i fanget, en liten skapning på noen måneder. Hver en finger på den lille myke hånd var fullkommen. Hvert lite ledd, hver lyserød negl. Og tærne. Små og myke grep de om din finger. Selv en lilletå var fullkommen til minste detalj. 

Et under! Født fullkomment! Utenlyte. 

Men hele livet senere har denne lille fullkomne skapning vært et ... verk. KalI det vekst. KalI det utvikling, modning ... Men alltid fremover. 
De første ord. De første skritt. Den første lille hjelpeløse hjelp på mors kjøkken. Den første støve­klut som sopte ned en kostbar vase. Ungt åkerland! Et billedverk i forming!

Slik blir også livet med Jesus fra den nye fødselsdag og frem til livets siste. Vi er hans verk. Han former og danner. Gjør litt hver dag. I dag både takker jeg og skammer meg over dette. Jeg skammer meg over at min frelser har hatt så mye strev med dette sitt verk når det gjelder meg. At steinen var så hard og jordsmonnet så dårlig. 

Det var i de første år av vår første termin i Kina - det var det året den store vekkelsen brøt inn over feltet vårt der i innlandet. Vi var kommet til avslutningen av det første møtet i den første møteserie Marie Monsen hadde på feltet vårt. Som på de andre møter hun hadde hatt lenger nord i landet, stod hun også nå nede ved døren da folket gikk ut. Og bare den ene av dobbelt­dørene var åpnet. Hun ville ha det slik. Møtet var for medarbeidere, forstandere, evangelister, bibel­kvinner og misjonærer, for «eldste» i menigheten, menighetstjenerinner, osv. Et mø te først og fremst for troende. 

Marie Monsen hadde en underlig makt den gan­gen - gitt henne av Gud ved den Hellige Ånd. Hun så hver enkelt, mann som kvinne, like i øyn­ene-:

- Er du gjenfødt? 

Ryktet om «Marie ved døra» hadde nok nådd feltet vårt før hun kom. Jeg så i alle fall to unge evangelister som i stedet for å konfronteres med henne der ved døra, hoppet ut gjennom et åpent vindu. 
Nå, det var ikke nettopp dette jeg ville fortelle. Også jeg skulle ut gjennom denne døra. Og siden jeg i det hele tatt ikke hadde hilst på Marie Monsen etter jeg kom til feltet vårt i 1928, rakte jeg frem handa og sa -: 

- Velkommen til feltet! Da fikk jeg et par sterke øyne like i mine: 
- Er her tiden - stedet for noen tale om vel­kommen!

Og så stod blikket hennes like på en ung evange­list som kom etter meg.
Og jeg gikk videre til min bolig i dyp skam ­- skammet meg over meg selv. 
Der stod denne eldre kriger i fremste linje på slagmarken. I stor nød for alle medarbeiderne stod hun der - at vi alle måtte bli helt klare i vårt guds­forhold - få nå frem til et rikere liv med Jesus. 
Sent den kvelden talte Jesus til meg -: 
- Barnet mitt, du er ikke med i nøden for disse møtene. Du har ikke en gang vært på kne i bønn for dette mitt vitne som er sendt til dere. Du har ikke båret lunkne medarbeidere og kalde menig­heter inn for nådens trone i bønn. Bare en frase ­et velkommen i en dørkarm.

En håndfull høflige ord. 
Ennå ikke innviet i de åndelige fødselsveer. Men jeg kan si det nå - etter disse om lag førti år som ligger mellom - i de møtene tak Herren i nåde til å arbeide i min lille firkant av jordens åker­land. Han stilte plagen farlig dypt. Grep sin groveste meisel. Åkeren var der. Statuen og. Men Jesus var ikke fornøyd med den. Det kunne bli hundre fold. Hans eget bilde kunne komme mye tydeligere og skjønnere frem i min grove og vanskelige stein. 

Ferdig med utdannelsen, lærerskole, misjonsskole, språkstudier ... jeg var fortsatt hans verk. Han gjorde noe gjennom en natt - en skjebnenatt der i Kinas avstengte innland. Og han har fortsatt med dette helt opp til den dag da dette skrives ned. 

På nytt vender han furene i min lille firkant. Fin­ner røtter og stein. Rydder for en enda bedre høst. Dag som natt former han sitt bilde - han den store himmelske kunstner. Det er ydmykende at han aldri blir ferdig med meg. 
Jeg er hans verk.

(Afsnit fra "Guds Åkerland" af Asbjørn Aavik - Gry forlag 1972 - Shafan 20-11-10)

---