- Og nu se, bundet av Ånden drar jeg til Jerusa­lem, og vet ikke hva som skal møte meg der, men bare at den Hellige Ånd i by etter by vitner for meg og sier at bånd og trengsler venter meg ... Ap. gj. 20, 22-23. 

Ingen var så fri som Paulus. Og ingen av de andre apostlene fikk det frigjørende evangelium så herlig åpenbart som han. Heller har ingen andre i Det nye testamente fått gi oss dette frihetens og frigjørelsens budskap så klart og gripende som nettopp Paulus. Dette er grunntonen i alt han skriver. Og han hadde opplevd frigjørelsen selv - gjennomlevet den i Da­maskus. Så ble da også dette det store tema i all hans forkynnelse og i alt han skrev.

Men denne mannen, denne kristen, var også bundet. Bundet av Ånden! 

Så hører også det med til kristenlivet - til dette å være i Jesu Kristi følge - i hans fotspor. Det første vil vi alltid eie - frigjøringen ved søn­nen. Det andre - det å være bundet - flykter vi fra. 

Som ung elev ved misjonsskolen i Oslo sto jeg en dag ved Hans Nielsen Hauges grav på Gamle Akers kirkegård. Sto der og leste det som er hogd inn i den enkle steinen - hans egne ord: 

- Jeg har svoret den Hellige Ånd troskap, og Herren har hjulpet meg å være dette forsett tro! 
Jeg sto der alene, husker jeg. Og disse underlige ord av en Herrens kjempe sank dypt i mitt sinn for å bli der alle år senere. 

- Jeg har svoret den Hellige Ånd troskap ... 

Dette er å være en kristen. Dette er å være en tje­ner - være misjonær. Og det vil alltid bli en livslang kamp og en evig lidelse og forsakeise å være dette forsett tro.
Det opplevde også Hauge. For de samme ord vil du den dag i dag finne innhogd i en sten i det fengslet i Oslo hvor han satt innestengt i mange år. Satt der fordi han var bundet. Ikke av fengselsmyndigheter, men av den Hellige Ånd. Han satt der i mørket fordi han var lydig mot en høyere instans. 

Derfor kunne han også julaften 1799 i rådhusarres­ten i Trondheim synge:

- Jeg er hos Gud i nåde 
hva skader verden meg, 
om den en stund får råde 
og stenge meg min vei. 
Om den mitt legem binder 
i fengslets mørke skjul, 
dog ånden overvinner 
og holder glad sin jul ... 
(L. 138.) 

Den gangen jeg sto der ved graven og leste dette, var jeg ung, også som kristen. Forsto lite av hva de få setningene, sagt av en aldrende tjener, innebar. I dag, etter en del år i Herrens tjeneste, forstår jeg kan hende litt av det. Vet iallfall at dette er vien vi må vandre om vi vil være i Jesu spor. 

Fri ... bundet! 
Det er etterfølgelsens store paradoks. Frikjøpt ved Sønnens soning. Tilgitt. Men samtidig bundet for hele livet. 
Men nettopp her ligger det store guddommelige klenodiet gjernt. I denne bundethet ligger velsignel­sen svøpt. For «bundet av Anden» er å være bundet til Kristus - festet i sentrum. 

Husker som unggutt, de år jeg var «skysskar» der hjemme på Sørlandet. Hestene sto på beite ferdige til å spennes for karjol eller vogn når telefonen ringte etter en «drosje». Hestene var sultne etter traving. Ganske fort åt de en sirkel omkring seg i friskt, grønt gras. Pålen, drevet langt ned, og lenken festet til frambenet var grensen. Bandet holdt hesten innenfor en sirkel. 

Slik har Herren i sin kjærlighet, omsorg og visdom trukket opp en sirkel, en grense for deg og meg som kristne i verden. Utenom er «forbudt område» for Guds barn. Som kristen har jeg fått en «lenke» festet i Rikets sentrum. Så lenge jeg er i verden er jeg bun­det - bundet av Ånden.

Denne «Åndens lenke» er det vi troende i dag rister av vår fot. - Er jeg ikke fri? Kan jeg ikke gjøre hva jeg vil? Gå der jeg vil? Se hva jeg vil, og lese hva jeg vil ... ? 

Husker fra de årene som unggutt at bestefar sa: - Det graset der borte er «finngras». Det er far­lig for hestene. Pass på å drive pålene ned slik at de ikke rekker det.
Og jeg gjorde som den gamle sa. Helst litt for langt til høyre, for jeg hadde som gutt oppdaget at hestene bestandig først strekte seg så langt det var mulig ut­over deres lenkesirkel etter gras ikke bestemt for dem. Og de rakk ofte temmelig langt utenom «sirkelen» der bundet i ene forbenet og med en lang hals ... 

Slik er vi alle - åndelig sett. Vi strekker oss etter det farlige «finngras» der utenfor vår sirkel. 
Bestefar sa det var giftig. 
Herren løser ved å binde. Frigjør oss ved å feste en lenke til vår fot - ved å slå en sirkel om oss i ver­den.

Hør en anden lignelse, sa Jesus:
- Det var en husbond som plantet en vingård, og han satte et gjerde omkring den og gravde en vinperse i den og bygde et tårn ... Matt.21,33

- Et gjerde omkring den. 
Og det var husbonden selv, Herren, som satte det opp. 
Der er, skal være et gjerde omkring Guds rike i ver­den, Guds vingård. Der skal være en grense mot ver­den - et skille

Det er disse gjerder vi i dag river ned, eller hopper over.

- Skikk eder ikke like med denne verden, sier Ordet, sier Ånden som har bundet oss til Rikets sen­trum. Og hvis du ønsker å vite hvordan dette gjerdet i Den nye pakt, i din og min generasjon ser ut, så les enda en gang igjennom brevene i Det nye testamente. Det vil ikke si at som kristen skal jeg isolere meg. Gjerdet er vidt - vidt som landets grenser. Samtidig sirkler det inn et område til meg: Utenfor er verden, og verden har intet i eder . . . 

Innenfor gjerdet er det en vinperse. 
Det vil si at innenfor gjerdet har Herren et arbeid til oss - oppgaver. Ved kveld, når dagens byrde og hete er til endes båret, skal vi rekke husbonden, vår Herre, det som vinpersen ga tilbake. Rekke ham det i et gyllent beger ... 

Er du blant dem som er blitt så opptatt i vingården -- så glad i å tjene, husbonden så hengiven, at du glemmer å kikke over gjerdet, eller rekke din hånd ut etter de giftige frukter som lokker der . . . 

Og der er et tårn. Et vakttårn mot fiender som angriper, som vil bryte gjerdet ned, som vil inn og ødelegge. ....

Disse vakttårn river vi ned i dag. For veien må utvides, gjøres bred og vid for vel­ferdsstatens lysende, ruvende vogn. Den larmer i dag med all sin glimmer tvers gjennom vingården. 
Og noen fare er her ikke. Hvorfor så et vakttårn . . . ? 

Det er en side til her. Nemlig dette: - Bundet i tjenesten! 

Paulus sa det slik: - Og nu se, bundet av Ånden drar jeg til Jeru­salem ...
Midt i tjenesten, i oppgaven, i slitet følger han når Ånden drar pålen opp og lenken strammes . . . Han følger villig etter til Ånden slår pålen ned i et om­råde han lenge ikke kunne forstå hørte med til Riket. Kan hende ikke før den unge Onesimus knelte på cel­lens gulv og Paulus fikk føre ham til Kristus - inn i friheten, inn i evangeliets strålende dag . . .

- Slik som jeg er, den gamle Paulus, men nu også Kristi Jesu fange, ber jeg deg for min sønn, som jeg har avlet i mine lenker, Onesimus ... Filemon v. 9-10. 

Bundet til, og bundet i tjenesten, like til det siste. - Avle i lenker ... 
Det var vel det Hans Nielsen Hauge også maktet. - Være dette mitt forsett tro.. . . 

Så dette ordet - bundet av Ånden - gjelder nok spesielt oss som fikk forkynnerkallet. Et kall som ung til å forkynne evangeliet for mitt eget folk. Eller et klart og tydelig kall til å forkynne det for hedningene. 
Å få et slikt kalI er å bli bundet - bundet for livet. Den Hellige Ånd kan slå våre påler ned i Norge, i Asias eller Afrikas jord. Gi oss små sirkler, eller store og vide som kontinenter. Denne kallets påle slår han alltid dypt ned - driver dem ned mens vi er ganske unge. Og han løsner den ikke før kveldens oppbrudd kommer. Vi kan slite i Åndens lenke. Vi kan rive vår ung­doms påle opp, velge vår egen vei, en vei behagelig for kjød og blod . . . Men kallets tunge lenke om min fot blir jeg aldri kvitt. Den må vi slepe med oss. Og dens raslen etter en lettere og mer behagelig vei vil minne oss om ungdommens jungelvel og ulende, slit og møye. Men også om år med en fred, dyp og sterk som floden, fordi jeg var innenfor kallets slrkeL 

Webmaster, Andreas Michelsen

Forside: www.shafan.dk

Bibeltekster er hentet fra den autoriserede oversættelse, 
© Det Danske Bibelselskab 1992  og kan læses på BibelenOnline