Det er Åndens gjerning Herren forsøker å forklare sine disipler den siste kvelden de er sammen på jord, og som Johannes har fått gjengi på en så levende og gripende måte ( Joh. 13-17). Så det er til dette bi­belavsnitt vi må gå for å finne svar på spørsmålet vårt.
    Og det griper oss med en gang hvilken vekt Herren selv legger på Åndens gjerning nå som han selv skal forlate dem. Ånden skal fortsette der hvor Herren selv forlater jorden for å dra tilbake til Faderen. En annen talsmann. 
    Jesus sitter der ansikt til ansikt med disiplene, som har fulgt ham nå disse tre årene - har fått sin utdan­nelse etter Palestinas landeveier og i kveldsstundene alene med Mesteren. Nå skulle de være rede til å ta fatt - nå som Mesteren selv måtte forlate dem. Disse menn hadde han selv valgt ut til å være vitner. 
Da er det Jesus løfter sine øyne på dem og sier: - Og når han (talsmannen) kommer - ( Joh. 16,8). 

Det er som Jesus ser forbi sine menn - ser over dem, opp mot det riket han skal vende tilbake til, ser fram mot den dagen Ånden skal komme til jorden, komme over disse menn, komme og ta bolig i dem, komme for å bli. 

Jesus sier ikke:
- Når nå du, Jakob, bare får stimen opp i Jeru­salem, og du Peter, ser å komme deg litt brennfort ned til Cesarea, så skal det nok bli skikk på tingene. ­Nei, han sier det på denne måten: 
- Når han kommer. - 

Undres om vi har glemt dette i dag - vandret snart to tusen år vekk fra det? Det er jeg som kom­mer til Stavanger - til Oslo - til Formosa. - Men kommer han, den Hellige Ånd? For det er han som gjennom og ved oss skal utføre Herrens gjerning på jord. Vi er bare redskaper. 
    Vi er fem norske misjonærer som reiser sammen på en båt med østen som mål. Der spredes vi - der skilles våre veier til Japan, Formosa og Hongkong. Ved vår felles andakt leser vi Apostelgjerningene ­om morgenen på norsk, om kvelden på engelsk og kinesisk. Og det har slått meg sterkere enn noen gang før hvilken plass den Hellige Ånd har i disse første vitners liv og gjerning. Han er med ved valgene, ved utsendelsene. Ja, til og med om diakonene som ble valt i den første menighet i Jerusalem for å gjøre tje­neste ved bordene, står det at de skulle være «fulle av Ånd (den Hellige Ånd) og visdom ... » «- .. Og de valgte Stefanus, en mann full av tro og den Hel­lige And» ( Ap. gj. 6, 1, flg.).
    Etter denne linje fortsetter Ap. gj. helt til slutt. 

Tenk om vi fikk ta dette til hjertet - om dette Herrens siste budskap til sine første vitner fant rom hos oss! Det er ikke jeg som makter å overbevise et eneste menneske om dets stilling borte fra Gud. Jeg kan bevise mange ting med bra eller dårlig veltalen­het, med stor eller liten styrke. Men å overbevise, se det er Åndens gjerning.   
    Hvor dette Herrens ord må bøye oss, vitner i støvet for ham til selvransakelse og selvprøvelse! Bor denne Ånd i mitt hjertes tempel? Har han rom? Får han fylle meg, slik at han også kan fylle mitt budskap? Kan de himmelske serafer rope ut før jeg stiger fram: 
- Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene! 
    Så stanses vi atter av Herrens eget ord ved profe­ten Esaias: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyet i ånden - ( Es. 57, 15) .

Så søker han ikke etter store begavelser, rike talegaver og rommelige hjerner. Dog, alt dette ønsker han å få ta i sin tjeneste. Nei, han leter etter menn og kvinner med en sønderknust og nedbøyet ånd. - Hvorfor? 
    Jo, i dette sønderknuste og nedbøyede kan han selv bli opphøyet, selv bli æret, selv bli stor. For æren må og skal være hans i tid og i evighet. 
    Hvilken trøst for en stakkar at det er etter disse stier Herren går! 

Ånden veileder til hele sannheten.

Men når han, sannhetens And, kommer, skal har veilede eder til hele sannheten. Joh.16,13

Dette ble i første rekke oppfylt på apostlene: Ennå har jeg meget å si eder, men I kan ikke bære det nå (se v. 12). Etter Åndens komme pinsedag, fikk Peter og de andre apostlene oppleve sannheten av dette ord i fullt mål. Og videre utover i Ap. gj. står det igjen og igjen at de ble fylt av den Hellige Ånd, og de ble atter fylt av den Hellige Ånd, og de talte Ordet med stor frimodighet. 

For de troende i Efesus har Paulus dette ønske: 
- At vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Fader, måtte gi eder visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg. Ef.1,17 

Helt konkrete opplevelser på denne linje har vi kan hende alle - mer eller mindre klart og tydelig. Det var et ord vi leste fra Skriften, men forsto det ikke, eller du syntes du ikke fikk noe av det. Like etter fikk du kan hende anledning til å gå en tur ganske alene - eller du fikk gjemme deg vekk for deg selv med ordet du hadde lest. Da hendte det der i stillheten - i ensomheten - at det hele kom til deg som ved en åpenbaring. Det rent ut strømmet på, slik at du måtte stanse der du vandret alene, finne fram blokk og penn og skrive det ned. Eller du bare takket der alene. - 
    Det var ikke din tanke som fant det fram, ikke du selv som maktet å finne en løsning. Det kom til deg. Hva det var? Jo, du opplevde sannheten av ]esu eget løfte. Vi er på hellig grunn her. 

Det har hendt somme tider at jeg har sittet med en søndagstekst på lørdag, men har måttet legge meg uten å få et budskap - lagt meg med et sukk om at Herren selv må vise meg hva han vil jeg skal si. Da har det hendt at jeg har våknet midt på natta, og som tankene ble klare, kom det hele til meg, kom som en strøm. Jeg måtte bare se å få tent lyset og få skrevet det ned. Sovnet så igjen i en trygg visshet om at jeg hadde et budskap fra Herren å bringe søndag for­middag.

Det er bare i stillheten - i ensomheten - at den Hellige Ånd kan få tale til oss gjennom Ordet. Ja, åpenbare noe, få veilede til noe nytt, få forkynne for oss. 
Er vi bare opptatt med å prate med andre, med å underholde og å underholdes - ofte med unyttig og unødvendig prat - da når ikke Åndens stille tale fram. For han kommer oftest etter de øde, ensomme stier. Det er når det blir ganske stille, når du er ene på ditt rom, alene i skogens store stillhet, at du hører hans stemme. 

Mens Annas og Kaifas var yppersteprester, da kom Herrens ord til Johannes, Sakarias' sønn, i ørkenen. Luk. 3, 2. 

Det burde ha kommet til yppersteprestene. Men det nådde ikke ned i larmen i Jerusalem. Så kom det i ørkenens øde og ensomhet til Sakarias' sønn.
    Jeg husker forrige gang jeg pløyde Middelhavet. Den gangen vestover sammen med min familie. Da kom det om bord en merkelig mann. Opppakningen hans var en ryggsekk og en skrivemaskin. Skjegget hadde fått lov å gro, og klærne var både skitne og upresset. 
    I spisesalen ble han anvist plass ved vårt bord, og presenterte seg som tysk journalist. - Hvilket språk vi brukte? For ham var det like­gyldig - tysk, engelsk, fransk, italiensk? Kan hende var det enda flere, jeg husker det ikke nå. Men mannen virket slett ikke overlegen. Han ganske enkelt imponerte med sin viten og alle sine språk. 
Nå kom han fra Patmos og fortalte:
- Det er så merkelig stille på den øya. Ingen biler bråker, ingen larm av tunge vognhjul, eller bråk av støyende mennesker. Ingen fly lander, og ingen fly ruser sine motorer for å ta av sted. Så blir det en pause, og han legger til: 
- En underlig stillhet. Har ikke opplevd det slik noe annet sted på jorden, og jeg har reist meget. Siden har jeg bestandig ønsket å komme til Patmos, men det blir nok bare en uoppfylt drøm. Dog, man­nens ord vil jeg aldri komme til å glemme. For jeg måtte lese Åpenbaringsboken om igjen den gangen vestover Middelhavet.

Det var i denne stillhet - i denne ensomhet ­Johannes fikk høre Åndens tale til menighetene. I denne stillheten fikk han framtidssynene. Hvor mye vi kristne i dag dog går glipp av i sam­funnet med Jesus, nettopp fordi vi ikke søker still­heteten!
    I dag har vi åpenbaringens ord. Der møter Herren oss, - men bare når det blir stille, og vi har tid til å vente på Åndens pust over bladene. Elsker du ensomheten? Ikke klostrenes livsflukt, men slik at du må få gjemme deg vekk om dagen, bli ganske alene? Der i Patmos-ensomheten får du utøse ditt hjerte. Der vei­leder Ånden deg til hele sannheten som du leser Den hellige skrift. For det er ved Ordet den Hellige Ånd virker; gjennom det åpenbarer han Guds vilje for deg. 
Skovgaard-Petersen sier det slik: 
Ensomheten er de sterke ånders fedreland. 

Ånden ransaker dybdene i Gud

Men oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden ransaker alle ting, også dybdene i Gud. 1. Kor. 2, 10. 

Her fører sikkert Ordet oss inn i det aller helligste i samfunnet med Gud. Og vi vet ikke annet enn å trekke våre sko av. Samtidig vil ord som disse gjøre kristenlivet uhyre interessant - om vi får lov å bruke våre ord om disse ting. For ordet ovenfor sier ikke mindre enn dette: Å være en kristen er å følge Ånden på hans ransakerferd i Guds dybder. Dypere og dy­pere trenger han inn i Guds vesen. Og som hungeren stiger og lengselen fødes i ditt hjerte, lyser han videre innover de evige dyp i Guddommen, - blotter stadig noe nytt for deg i Patmos-stillheten og Middelhavets ro. Men i stedet for å bli tilfredsstillet, skaper dette oppdragerliv i Guddommen ny hunger, enda sterkere og tærende higen. For Gudsbarnets higen er det skip Ånden glir ut på disse dybder i. I det selvtilfredse, det «ferdige» kristenliv finner Ånden ingen farkost. 

Jeg må si det igjen! Det er dette som gjør vårt liv med Gud så guddommelig - så himmelsk interes­sant. Stadig føres vi inn over nye hav, ut på nye dyb­der. Her er ingen ende, her er ingen grenser, intet stengsel. 
    En gang Jesus selv talte om noe av det samme, sa han det slik til Nikodernus: 
Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at noen blir født på ny, kan han ikke se Guds rike. Joh.3,3

Her sier Jesus at det å bli kristen, bli født på ny, det er å - se Guds rike. 

Se et rike!

Ikke fødes inn i noe uvirkelig, heller ikke inn i noe uvirksomt, stillesittende tåkeliv. Nei, det er å komme inn i Guds rike (v. 5) - Inn under en klar himmel, hvor alt er opplyst. Den trange port er en port til et rike. 
    Om og om igjen sier jeg til meg selv: Du er bare så vidt innenfor porten. - Men der foran deg ligger hele Guds rike, som du skal få lov å ta i eie. Det er ditt. Alt er ditt. - Inn gjennom dette riket er det Ån­den fører oss på oppdagerferd - ransakerferd. Dyb­dene er hans spesialitet. Og når du i din hunger og i ditt begjær følger ham, er det ingen ende på alt han får åpenbare for deg.    
    Men jeg hører til de åndelig beskjedne, sier du, og er fornøyd når bare jeg vet meg vel innenfor por­ten - at jeg er med. - Undres på om denne beskje­denhet er velbehagelig i Guds øyne. For Jesus sa: Jeg er kommet for at dere skal ha liv - og ha overflod ( Joh. 10, 10). 
Og ha overflod. 

En mager, uttæret og svakelig soldat er også med i hæren på vei mot front og fiende. Men han er intet positivt innslag i framstormingen, i det som skal vin­nes. Han er heller en hindring. - Er med - men ofte bare i veien. - 

Ånden skal herliggjøre Kristus!

Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av mitt og forkynne eder. Joh.16,14

Ånden herliggjør altså ikke seg selv. Hans viktigste oppgave er å herliggjøre Jesus for den som er blitt en kristen. Det er hans livslange gjer­ning i den troende. Han lyser i mitt hjerte, lyser fram det som er skittent og alt som ikke behager Gud i mitt liv. Lyser på det for å få det vekk. Det ødelegger den helliges bolig. Denne gjerning blir han nok aldri fer­dig med så lenge vi er her nede.
    Men hans hovedoppgave i mitt liv er å lyse på Kris­tus. Hans gjerning er som lyktene på en bil. De kaster ikke sitt lys over bilen, samme hvor flott og fin den måtte være. Nei, lysflommen kastes framover veien ­opplyser det som ligger foran. 

Slik er Åndens gjerning i forhold til Kristus. Og da vil det å bli fylt av den Hellige Ånd si at Kristus blir herliggjort i mitt liv - han alene opphøyet. Hans lidelse, hans død og oppstandelse, korset og Golgata - alt ligger i dette Åndens flomlys. - Videre lyser disse Åndens sterke «lykter» like inn i himmelen og flomlyset faller på den herliggjorte og opphøyede Kristus ved Faderens høyre. 

Et åndsfyIt menneske er en kristen som har en stor Kristus. 
    En slik kristen taler lite om, disse åndelige opple­velser. Han selv er i bilens mørke. Men han taler mye om Jesus og hans verk. Er det noe Ånden er redd, så er det å herliggjøre meg, slik at jeg blir stor og æret, - at jeg skal komme inn i det flomlys som alene skal falle på Kristus. Se, her er det lett å seile sin skute på grunn. - 

Kan hende vi nå forstår litt av alvoret i Bibelens budskap om den Hellige Ånd, og formaningen om ikke å gjøre denne Ånd sorg - ikke utslukke Ånden, - men bli fyIt av Ånden. 

Har den Hellige Ånd liten plass i ditt tempel, er han bedrøvet, fortrengt og henvist til et hjørne, får han ikke utføre denne store gjerning i ditt og mitt liv - å herliggjøre Jesus Krisrus for oss. 
Resultatet uteblir heller ikke. Kristus og hans verk ligger i mørket. Hele Riket er mørklagt for deg. Stiene til Rikets kilder gror igjen. Og over Guds dybder hviler atter det mørket som ru­get der før det første «bli lys!» splittet det.
    Og du må vende deg mot denne verdens riker og dens herlighet for å få din sjel mettet. Der er atter veier bort fra Gud.

Webmaster, Andreas Michelsen

Forside: www.shafan.dk

Bibeltekster er hentet fra den autoriserede oversættelse, 
© Det Danske Bibelselskab 1992  og kan læses på BibelenOnline