”Mens Josva var ved Jeriko, hendte det en gang at han så opp og fikk øye på en mann som stod foran ham med et løftet sverd i hånden. Josva gikk bort til ham og sa: Er du for oss, eller er du med våre fiender? Han svarte: Nei, jeg er høvdingen over Herrens hær. Nå er jeg kommet. – Da falt Josva på sitt ansikt til jorden og tilbad og sa til ham: Hva har min herre å si til sin tjener?” (Jos 5,13-14). 

Vi står i en alvorlig åndelig brytningstid. Det gjelder både i de lutherske folkekirker i Norden og i de gamle, lutherske organisasjoner. At Guds folk opplever brytninger i forhold til den vantro verden er ikke spesielt for vår tid. Slik har vilkårene vært til enhver tid. Men nå opplever vi i økende grad at det oppstår brytninger innbyrdes mellom de troende. Tidligere generasjoners grunnleggende enhet i tro og åndelig grunnsyn er avløst av voksende spenninger og uenigheter. Det er ikke lenger så selvfølgelig at vi gleder oss over, ber om og arbeider for det samme. I mange forsamlinger og foreninger dannes det fraksjoner som mer eller mindre bevisst betrakter hverandre som motstandere. 

Menneskers spørsmål – og Guds 

I denne situasjonen er det nærliggende og naturlig å se seg om etter allierte: Hvem er med oss? Hvem står på vår linje? Hvem kan vi regne med? Og hvor mange er vi? 

Det er svært nærliggende og naturlig å tenke slik, men det er kjødelig. Få ting er så nedbrytende og ødeleggende for troens liv som når vårt fokus samler seg om vår egen kristelige gruppe. Det blir arbeidet for å få den til å stå fram bedre, sterkere og sannere enn alle andre, og legge vekt på å få flere til å slutte seg til gruppa. Når den tankegang får makt i våre hjerter, bedømmer vi alt og alle ut fra oss selv. ”Er du med oss eller imot oss?” 

Det var dette som var utgangspunktet for Josva den dagen ved Jeriko. Hans tanker kretset seg om den forestående kampen om Jeriko, og hans fokus samlet seg om det folket han hadde med seg. Hans håp og ønske var at de var tilstrekkelig mange og sterke til at de kunne seire over fienden. 

Forut for det store slaget var Josva ute og gikk en tur, og da møtte han... Ja, hvem møtte han? Han møtte Herren selv, men han forsto det ikke. Josva så bare en fremmed, og det spørsmålet som da var mest naturlig for ham å stille, var dette: ”Er du med oss eller våre fiender?” 

Utgangspunktet for Josva var i ham selv og i det folket som var med ham. Det var det han orienterte seg ut fra og bedømte alt ut fra. 

Få ting er så nedbrytende og ødeleggende for troens liv som at vårt fokus samler seg om vår egen kristelige gruppering. 

Hva svarer Herren på Josvas spørsmål? Herren svarer: ”Nei!” Herren vil verken stille seg bak Josva og hans folk eller bak fiendene. Herren ville i det hele tatt slett ikke stille seg bak noen mennesker. Han ville ganske enkelt ikke godta utgangspunktet for Josvas spørsmål: at alt skulle vurderes ut fra om de var med Josva og hans folk eller ikke. Han ville lære Josva at det avgjørende var et helt annet spørsmål: ”Er du med meg, Josva? Står du i et rett forhold til meg?” 

Når et menneske møter den levende Gud, er det dette ene spørsmålet som blir helt avgjørende: Hvor står jeg selv i forhold til Gud? Er jeg under hans dom eller under hans nåde? Har jeg fred med Gud? Har jeg ikke fred med Gud kan jeg ha nokså mange mennesker med meg, men det hjelper meg ikke. Og omvendt: Har jeg bare fred med Gud, da kan jeg stå nokså alene og ha nokså mange mennesker imot meg. Ingenting kan skade meg! Jeg er i Herrens gode og sterke hender i liv, død og evighet! ”Er Gud for oss, hvem er da imot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?” (Rom 8,31f.). 

En åndelig kamp 

Vi lever i en alvorlig brytningstid, og vi ønsker midt i denne tiden å tjene Herren og hans evangelium. Hvordan gjør vi det? Vi gjør det ikke ved å danne kristelige fraksjoner og partier som fokuserer på seg selv, prøver på å stå fram bedre enn alle andre og bedømmer alt og alle ut fra seg selv: ”Er du med oss eller våre fiender?” Det er kjødelighetens vei. Den ender uunngåelig i hovmod, dømmesyke, selvrettferdighet og i hjerter hvor kjærligheten blir stadig kaldere, og troens liv gradvis visner og dør. 

Kampen vår er verken for mennesker eller i mot mennesker (Ef 6,12). Det er en åndelig kamp for troen på Jesus og i mot djevelen og hans åndehær. Våre kampvåpen er ikke kjødelige, men åndelige: Bønnen til Gud og Åndens sverd, Guds eget levende ord i lov og evangelium. 

I den åndelige kamp er det dypest sett Gud selv som kjemper for oss. Han gjør det ved sin Ånd og ved sitt ord, og hans mål er at alle mennesker må få del i troens liv. Det gjelder også dem som vi kan oppfatte som motstandere utenfor menigheten eller innenfor den. De er høyt elsket av Gud, dyrt kjøpt med Jesu blod, og Gud kaller oss til å møte dem med kjærlighet, forbønn og vitnesbyrd om Jesus. Gjør vi det, vil vi erfare at disse mennesker på ingen måte er en hindring for at v med frimodighet og glede kan ta del i den åndelige kamp, snarere tvert i mot (1 Kor 16,9). 

Hvordan blir vi utrustet til å ta del i denne åndelige kampen? Det blir vi bare på en eneste måte: Ved å la Åndens sverd ramme oss selv! Ved selv å tilegne oss Guds ord i lov og evangelium som ord til oss, ja til meg. 

Guds ord er levende og virkningsfullt. Som et tveegget sverd trenger det inn i mitt hjerte og min samvittighet, feller dom over meg selv, mine tanker og meninger, mitt hovmod og min selvrettferdighet, ja alt mitt eget (Heb 4,12). Det plasserer meg på den tomhendte og skyldige synders plass overfor Gud, hvor jeg absolutt ikke har noe å rose meg av framfor andre, og har ikke noe å si til mitt forsvar. I meg selv er jeg helt igjennom en fortapt og fordømt synder. Det viser ordet meg. Det gjør ordet levende for mitt hjerte og min samvittighet. Men ordet lar det ikke bli med dette. Ordet forkynner Guds grenseløse kjærlighet til fortapte og fordømte syndere som meg. Det forkynner Guds vidunderlige frelsergjerning i Kristus, om den soning på korset som en gang for alle har stiftet fred mellom Gud og meg, og om det blod som her og nå renser meg fra all synd. Om nåden i Guds hjerte som alltid er like stor og fullkommen fordi den hviler på Jesu fullbrakte frelse, og den rettferdighet, det barnekår, den himmelske arv og det evige liv jeg eier her og nå alene ved troen på Jesus. 

Dette gjør ordet levende for mitt hjerte. Ordet åpner mitt hjertes øyne så jeg ser hvor uendelig og uforanderlig rik jeg er i Kristus, og derved skaper ordet lovsang, takk, tro og glede i mitt hjerte. 

Kilden til kraft 

Hva er vår styrke i den åndelige kampen? ”Glede i Herren er deres styrke!” (Neh 8,10). ”Gled dere i Herren alltid!” (Fil 4,4). ”Bli sterke i Herren og i hans veldige kraft!” (Ef 6,10). ”Bli da sterk ved nåden i Kristus Jesus!” (2 Tim 2,1). 

Kilden til tro, frimodighet og kraft i den åndelige kamp finnes et eneste sted: I evangeliet om hva vi er og eier i Kristus. I samme grad som rikdommen i Kristus er levende for vårt hjerte, kan vi stå fast i en frimodig, glad og takknemmelig tro, uansett de ytre forhold. 

Den svenske teolog og forfatter Agne Norlander sier at det er en sang i vår sangbok som det er ”åndelig dynamitt” i. Det er sangen ”O Jesus, åpne du mitt øye så jeg må se hvor rik jeg er!” I denne sangen settes det vers for vers ord på alt det vi er og har i Kristus: 

”Jeg har en Fader i det høye  som faderomhu for meg bær”. 
”Jeg har en bror som ved Guds side  vet om min sak og ber for meg”. 
”Jeg har et evighetens rike, et nåderike, det er sant”. 
”Jeg har en talsmann tro i nøden, en trøster og en hjelper god”. 
”Jeg har et evig liv i døden, en evig fred i Jesu blod.” 

Når vår evige rikdom i Kristus blir levende for vårt hjerte, fylles vår samvittighet med Guds fred. Vi salves med ånd og kraft fra det høye, vi ånder fritt i det fullbrakte verk. Vi fornyes i troen på at Gud virkelig er for oss for Jesu skyld, at Han selv vil føre den åndelige kampen for oss, og at han vil vise hele sin makt i vår avmakt. 

De troendes enhet 

Rikdommen i Kristus er også nøkkelen til et rett og godt forhold til alle våre brødre og søstre i troen. 

I samme grad som rikdommen i Kristus er levende for vårt hjerte, gleder det oss når vi møter andre kristne som har sin trøst og glede i Kristus alene. Troen gleder seg over det evige fellesskapet med alle andre troende, uansett hvilken gruppering de måtte tilhøre. Apostelen Paulus omtaler de troendes åndelige enhet som ”Åndens enhet i fredens sambånd” (Ef 4,3). Med dette understreker han at vår enhet som kristne består i vår felles glede over at vi har fred med Gud ved Jesus Kristus. Vi bindes sammen av at vi ved Ånden har sett at Jesus selv er vår fred med Gud (Ef 2,14). 

Apostelen Peter bruker et spesielt gresk ord om de kristnes åndelige enhet: homofones. Det betyr å være ”rettet mot det samme” (1 Pet 3,8). Det er vår enhet at vi ved Åndens gjerning i hjertene er blitt rettet mot Jesus slik at vi har funnet hele vår rikdom, rettferdighet, herlighet og ære i Ham alene. Det er vårt åndelige fellesskap, et fellesskap om Ham! (1 Kor 1,9; 1 Joh 1,3). 

Når vi ser dette, da løses vi fra det kjødelige fokus på vår egen kristelige gruppering, stoltheten over den og arbeidet for den. Da skapes det et ønske og en bønn i våre hjerter om at vi ved Guds nåde må bli redskap for Åndens gjerning til herliggjørelse av Jesus, slik at han blir trodd, lovprist og takket (Joh 16,14). Bare det ønsker vi! 

Guds arbeidsredskaper 

Det ligger i vår natur å tenke at det er viktig i tjenesten for Gud at vi er gode, sterke, dyktige – og mange. Men Gud vil lære oss noe annet: ”For deg gjør det ingen forskjell enten du hjelper den mektige eller den maktesløse” (2 Krøn 14,11). ”Intet hindrer Herren fra å frelse, enten det er ved mange eller ved få” (1 Sam 14,6). ”Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe” (1 Kor 1,28). Det går som en rød tråd gjennom Bibelen at Gud velger å bruke dem som ikke er noe i seg selv. 

Som Hudson Taylor forklarte ved et av sine siste møter, hvor forsamlingen først av møtelederen var blitt minnet om Hudson Taylors store virksomhet i misjonsarbeidet: ”Jeg er et dårlig redskap i en mektig Herres hånd. Gud så seg om etter en som absolutt ingen ting kunne i seg selv. Og da han ikke kunne finne noen dårligere enn meg, så valgte han meg.” 

Slik handler Gud for at vi i tjenesten må bli vendt fra oss selv mot ham, tro og be til ham. Da kan vi på forunderlig vis få være vitner til hans suverene og mektige gjerninger til frelse og åndelig fornyelse. Da blir det klart for oss at vi må gi ham all ære og takk. 

I Kristi seierstog 

Det var denne virkelighet Josva ble ført inn i da han møtte Herren utenfor Jeriko. 

Gud velger å bruke dem som er liten og ikke kan noe av seg selv. 

Det blir klart for ham at det avgjørende ikke er hans egen og folkets ytre styrke og deres antall. En ting er avgjørende: At de har det rett med Gud og står i troens forhold til ham. Troen viser seg i tillit til og lydhørhet over for Guds ord. 

Nettopp dette finner vi hos Josva. Hans spontane reaksjon da han erkjente hvem han sto overfor, var at han kastet seg til jorden med disse ord: ”Hva har min Herre å si til sin tjener?” Og så tar Josva imot Guds ord som ord til ham selv. Ved dette ord ble Josva fornyet i troen på og i synet for at kampen var Herrens alene. Utfallet beror ikke på Josva og hans folk, på deres makt og antall, men på Herren og hans mektige styrke alene. Josva og hans folk seiret på en eneste måte: Ved å vende seg til Herren, tro på ham, be til ham og se etter hans inngrep og hjelp. Da blir de vitner til Hans gjerninger.

I sju dager gikk Josva og Israels folk rundt om Jeriko, og på den sjuende dagen lød det så fra Josva: ”Herren har gitt dere byen.” (Jos 6,16). I samme øyeblikk falt Jerikos mektige murer, og ”folket steg rett inn i byen og inntok den” (v.20) ved Hans mektige styrke alene. Slik var det den gang, og slik er det i dag. 

Det avgjørende spørsmål er ikke hvor mange vi er, eller hvor gode og sterke vi er. Det avgjørende spørsmål er dette ene: Om vi, du og jeg, lever i et rett forhold til Gud. Er vi frelst? Er vi under Guds nåde? Er vi det, da har vi grunn til glede, takk og lovsang til enhver tid uansett de ytre forhold. Da er Gud for oss, og da føres vi alltid i seierstog i Kristus, uansett om vi er mange eller få, sterke eller svake, har medgang eller motgang. Da kan vi til enhver tid tjene i frimodig visshet om at Gud selv vil bruke oss og føre kampen for oss. ”Frykt ikke! Denne store hæren skal dere ikke være redde for. For denne krigen er ikke deres, men Guds. ” (2 Krøn 20,15). 

Må Gud velsigne oss til å tro dette løfte og leve i det! Det er veien til en velsignet, frimodig og rik tjeneste til enhver tid, også i brytningstider. 

(Denne artikkel er offentliggjort første gang i ”Nyt Liv” nr 1/2010. Oversatt fra dansk).

Webmaster, Andreas Michelsen

Forside: www.shafan.dk

Bibeltekster er hentet fra den autoriserede oversættelse, 
© Det Danske Bibelselskab 1992  og kan læses på BibelenOnline