Fang de små revene

Av Jan Johansson - Bibelsk Tro nr.4/2000

"Fang revene for oss, de små revene som ødelegger vingårdene! Våre vingårder står jo i blomst" ( Høys 2,15).

Fra gammelt av har man med de små revene forstått såkalte "små synder".
Overfor Gud er det ikke forskjell på store og små synder, men i våre øyne kan det være det. Men selv de synder som vi synes er små – og kanskje spesielt de – ødelegger Guds vingård. De hindrer hans gjerning. De hindrer Åndens frukt i modnes, og kan, om de får fortsette, føre til det åndelige livets død.
Derfor er det meget viktig at Herren får vise hva disse revene er, så de kan bli fanget og uskadeliggjort. Noen skal vi omtale i denne artikkelen. Nå ligger det i sakens natur at denne artikkelen for en stor del kommer til å bevege seg på det ransakende plan. Det et noe som vi etter vår gamle natur slett ikke synes om. Djevelen liker det heller ikke. Men det er nødvendig.

Ingen kan leve av ransakelse. Men ingen kan heller overleve uten ransakelse.
Synden må fram i lyset. Der det ransakelsen ord blir støtt bort, blir også evangeliet støtt bort. Det vil ikke si at ransakelsen tilhører evangeliet – den tilhører lovens område. Men der ikke loven får komme til både som speil og som rettesnor, mister man Kristus.
Måtte derfor ingen støte Ordet fra seg, men la det drive en til Kristus. Må Gud gi oss en "bedrøvelse etter Guds sinn". Se 2 Kor 7,8-10!

I en artikkel fra 1936 peker Svensson på flere trekk som som har sin årsak blant annet i de små revenes framferd.

* Kjærlighet
Han konstaterer at det står ganske dårlig til med den kristne broderkjærligheten. Det er blitt kaldt blant de kristne. Den varme kjærligheten er blitt erstattet av overflatisk høflighet.

* Syndenød
Han konstaterer også at virkelig syndenød er sjelden. I stedet forekommer det en del klage over kulde og likegyldighet, eller bekymring over medkristnes synder. Dette fører til at evangeliet ikke blir mottatt på rett måte. Det kan hverken skape frelsesglede eller åndelig kraft. Åndens frukt uteblir, og den frukt som kommer i stedet, er kulde, likegyldighet og sløvhet.
Og alt dette har sin rot i svak syndsfølelse. Man vet – men man lider ikke av det.

I sin tur får dette store følger:
1) Verdens barn slutter å komme til samlingene om Ordet.
2) De kristne begynner å komme mer uregelmessig og sjelden.
"Hvem kan være særlig ivrig etter å søke til et arnested som ikke varmer, eller til et lys som gir svakt skinn?"

Ifølge Svensson består hjelpen ikke i nye møteformer, nye orgler og nyrestaurerte lokaler, men i å fange de små revene.
Så langt Axel B. Svenssons analyse.

Det første er å fly til Jesus med synden, bekjenne og få forvissning om syndenes forlatelse gjennom Ordet, og deretter ta opp kampen mot synden.
Det må alltid være i denne rekkefølgen. Først nåden og tilgivelsen, så kamp mot synden i kraft av nåden. Jevnfør Fadervår, der bønnen om syndsforlatelse kommer foran kampen mot fristelsene og det onde. Vi kan i dag være veldig langt fra Guds ord i vårt liv og vår livsførsel.
Det har pågått en veldig tilpasning til verden, særlig de siste årtier. I dag er det i mange tilfelle ingen videre forskjell på bekjennende kristne og verdens barn. De fleste av oss opplever ingen særlig forfølgelse fra verdens barn. Og det beror neppe på at mennesker i dag skulle være mer åpne for Gud og hans ord enn før. Tvert imot, vi lever i et av Europas mest verdsliggjorte land. Altså må forandringen ha skjedd hos oss.
Derfor er det svært farlig å sammenligne seg med andre kristne i slike spørsmål som dette. Vi må sammenligne oss med Guds ord og ikke noe annet. Vi må slett ikke sammenligne oss med hvordan andre kristne ser på ulike bibelord. Her duger det ikke å peke på de andre og si at de gjør slik og slik, at de lever slik og slik. Da kommer lett tanken – siden vi er så mange, og vi jo alle vil være kristne, at da kan det ikke være galt…

Men tenk om du sammenligner deg med en av dem Jesus kaller en dårlig jomfru?! Tenk om det er slike du har til forbilder?!
Med dette mener jeg absolutt ikke at vi skal blåse liv i og understøtte en slags mistenksomhet mot andre i forsamlingen og tenke at de er som dårlige jomfruer. Nei, vi må gå til oss selv, og hver av oss spørre for seg selv: Herre, det er vel ikke jeg? Derfor må vårt motto være: Tilbake til Guds ord! Hva sier Herren om meg og nettopp til meg?
"Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!" ( Salm 139,23-24)
Vi må heller ikke sammenligne oss med andre for å synes å være bedre. Da har vi havnet i en av de største synder som finnes – det åndelige hovmod.

Forman hverandre!

Men om vi ikke skal sammenligne oss med hverandre, betyr ikke det at vi skal la være å bry oss om våre brødre og søstre. Tvert imot, vi skal se på hverandre med kjærlighetens omsorg og formane hverandre så lenge det heter i dag!
Fang feighetens, kjærlighetsløshetens og likegyldighetens rever! De vil hindre oss i å formane hverandre. I Heb 3,12-13 leser vi: "Se til, brødre, at det ikke hos noen av dere er et ondt og vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud. Men forman hverandre hver dag, så lenge det heter i dag, for at ikke noen av dere skal forherdes i syndens svik." Synden har en forferdelig makt!
Den som er forsømmelig og sløv på ett område, er det som regel også på andre. For synden er en makt – en makt som vi ikke må undervurdere.
Synd føder synd. Se på Kains skremmende eksempel, hvordan han ble misunnelig og sint da Herren så til Abels offer og ikke til hans eget (1 Mos 4).
Herren oppsøker ham og advarer ham mot syndens makt: "Hvorfor er du så forbitret, og hvorfor stirrer du ned for deg? Er det ikke så at dersom du har godt i sinne, da kan du løfte ansiktet? Men har du ikke godt i sinne, da ligger synden på lur ved døren. Den har lyst på deg, men du skal herske over den" ( 1 Mos 4,6-7). I sin kjærlighet formaner altså Herren Kain til å fange bitterhetsreven før noe verre skjer, før synden får enda mer makt over ham. Men Kain hører ikke på dette. Snart er bitterhetsreven blitt til en morderrev. Slik kunne vi gå igjennom mange eksempler fra Skriften og egen erfaring, men vi får nøye oss med å ta fram Kains her.

Synden har en forferdelig makt til å bedra. Den som begynner å degge for en skjødesynd – som kan være ganske liten i menneskers øyne, kommer snart til å ha flere skjødesynder.
For man venner seg til å omtolke og se bort fra Guds ord. Man setter seg selv til herre over Herrens ord. Og da slipper man til makter som absolutt ikke er til å leke med: Djevelens, syndens og dødens makt. Vi kan ta trafikkreglene som et eksempel. Den som bevisst bryter trafikkreglene, har i virkeligheten satt seg over både øvrigheten og Gud! (Rom 13,1flg)
Dette er farlig. En slik person kommer snart til å ha både en og flere skjødesynder i tillegg. For han vender seg til å bortforklare Guds klare ord, og gir seg dermed inn under den gamle slanges verden – han som sa: "Har Gud virkelig sagt?"
I den store katekismen, i forklaringen til den sjette bønn i Fadervår, sier Luther om djevelen: "Han har et slangehode, og dersom han finner et hull der han kan snike seg inn, så følger hele kroppen uhindret med" (min utheving).

Sammenlign med hvor fint og forsiktig en bibeltro teolog tar de første skritt til å bli en fullbåren liberalteolog! Det kan begynne med at man stiller spørsmål ved enkelte historiske og geografiske opplysninger, og ende med å fornekte hele eller deler av Kristi aktive og lidende lydighet. Derfor er det viktig at vi fanger til og med de små revene (som ikke er små i Guds øyne). De bør fanges så fort som mulig.
Vi skal huske på at formaningen ikke handler om å få fram fullkomment feilfrie kristne. Den handler om å hjelpe hverandre ut av syndens og fristerens garn. La oss rette oppmerksomheten på noen spesielle rever.

Bibeltolkingsreven *1

Det er en overmåte god regel å la skriftord tolke andre skriftord.
Men som alt annet kan også denne regelen bli misbrukt. Jeg tenker på den uskikk å benytte "romsligere" bibelord for å ta brodden av de som er "snevrere" og dermed mer ubehagelige.
Ta for eksempel det å bli sint. Sinne er kjødets gjerning, Gal 5,20. "De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike", v 21. Den som harmes på sin bror uten grunn, sammenlignes med en morder i Matt 5,21-22. "Manns vrede virker ikke det som er rett for Gud", Jak 1,20. Og det samme gjelder sikkert kvinners vrede! Disse ordene plasserer oss ubehjelpelig på synderplass. De er "snevre" og nærgående. Vi kommer ikke unna. Vi ser at sinne er noe fælt i Guds øyne, noe som hver sann kristen må kjempe mot hos seg selv. (Tenk på Kains eksempel.) Det er noe som stadig må få en til å søke hen til nådestolen.

Det er en rev som må fanges.

Da er det fundamentalt galt å henvise til Salm 4,5, som kan oppfattes som et "romsligere" ord, og bruke dette til å ta bort alvoret og brodden i alle de andre. (Salm 4,5 taler om det som kan kalles rettferdig harme over synd og urett, og må ikke forveksles med personlig irritabilitet, bitterhet og sinne – OA.)
Da bruker vi på en måte skriftord til å forklare andre skriftord, men på fullstendig feil måte. I stedet skal vi ta imot de "snevrere" ordene som forklaringer og grensemarkeringer for det "romsligere" ordet. Vi kunne ta fram flere eksempler, men får nøye oss med dette her.
Denne tolkingsreven har laget til mye skade i Guds rike, og må fanges.
Dette er en rev som kommer til å vokse og formere seg stadig fortere i den siste tid ( 2 Tim 3,2). Den har mange søskenbarn.

* Et av dem heter ærekjærhet.
Vi vil gjerne ha en viss posisjon i samfunnet og i den kristne forsamling, eller kanskje til og med i familien. Vi blir lett fornærmet om vi ikke får det tillitsverv vi synes vi er berettiget til, eller ikke blir verdsatt som vi synes vi burde. "Jeg er noe, og det burde folk se og verdsette!"
En måte å vise dette på kan være måten en kler seg og ter seg på.
Også denne reven er svært farlig! I Joh 5,44 sier Jesus: "Hvordan kan dere tro, dere som tar ære av hverandre? Og den ære som er av den eneste sanne Gud, den søker dere ikke."
Sann og levende tro kan altså aldri stå sammen med en ærekjærhet som man forsvarer.

* Et annet søskenbarn heter uvilje til å underordne seg.
Vi vil ha innflytelse og makt også i kristne sammenhenger.
Dette står i klar strid med hva Bibelen sier om underordning.

* Et tredje søskenbarn er surhet.
Vi blir sure og fornærmet om noe eller noen går oss imot. Om noen i familien gjør oss oppmerksom på noe – og det kan være med all mulig rett, blir vi kanskje tause eller viser oss sure på annen måte. Vår stolthet protesterer.
Også dette er en streng som stolthetsreven gjerne spiller på.
Det er galt å såre noen unødvendig, men det er like galt å bli sur og umedgjørlig. Et utslag av surheten er hevnlyst: Den andre straffes ved min oppførsel, og skal tvinges til å be om tilgivelse… Dette fører til at omgivelsene trolig passer seg for å si noe som føre til en slik reaksjon. Dermed har et slikt menneske også gjort seg nærmest uimottagelig for formaning, og satt seg i en svært farlig situasjon. Vedkommende får jo ale opp sine rever, det vil si synder, nesten uhindret, om ikke Herren griper inn på en særskilt måte. Dette kan får katastrofale følger både for vedkommendes eget åndelige liv, og for det vitnesbyrd som en slik livsførsel bringer videre.

Videre kan surheten vise seg i uvilje til å tilgi og bli forsont – forferdelig!
I Matt 6,14-15 sier Jesus: "For dersom dere tilgir menneskene deres overtredelser, da skal også deres himmelske Far tilgi dere. Men om dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi det dere har forbrudt."
Den kan også innebære en selvmedlidenhet som ikke hører hjemme i en kristens liv.
Om alt dette leser vi i Jak 3,17: "Men den visdom som kommer ovenfra, er først og fremst ren, dernest er den fredsommelig, rimelig, ettergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, den gjør ikke forskjell, den hykler ikke."
Er det noe av dette som vi ikke bryter om vi blir sure?
Det er altså ingen liten rev. I lyset fra Guds ord kaster den fæle skygger over kristenheten. Mange ganger får den nok ferdes ganske løs og ledig… Og da ødelegger den i Herrens vingård.

Derfor – fang den!

La oss nå anvende et annet trekk av bildet med vingården.
I vingården ser vi foran oss et tre som er blitt svært ille tilredt av de små revene. Det har dype skader i stammen, og har mistet sin tidligere skjønnhet. Bladverket har begynt å visne og falle av. Det er få som lykkes i å finne noen gode frukter på det.
Men da Herren plantet dette treet her, var det for at det skulle bli tatt vare på med den største ømhet og omsorg av hans barn, for at de skulle få høste gode og helt nødvendige frukter. Uten disse fruktene blir hans disipler stadig svakere i troen, deres bekjennelse stilner, kjærligheten til trossøsken minsker samtidig som kjærligheten til verden øker.
Noen undrer seg til og med over hvorfor dette treet får fortsette å stå i vingården. Hva er det for slags tre? Det er det velsignede tre som heter hviledagen.
Hviledagen er uten tvil en av de største og viktigste gaver Herren har gitt til sitt folk. Derfor står det også en veldig kamp om denne dagen. Djevelen vet hva som er viktig når han skal ødelegge forsamlingen. Han vet at hans tid er kort, og derfor må han konsentrere seg om de viktigste områdene.

Og nettopp når det gjelder hviledagen, er det lett å se hvor fort utviklingen har gått de siste 20-25 årene. Jeg er ikke eldre enn at jeg har vært vitne til hvordan uskikken med søndagsåpne forretninger begynte å bli vanlig. Og jeg minnes hvilket ramaskrik det var blant de bekjennende kristne den gangen. I dag er det ikke uvanlig at til og med bekjennende kristne handler på søndagen.
Hva slags signaler er det da vi sender utad til verdens barn og innad til våre barn og ungdommer? Hva er det som har skjedd? Er det først i våre dager at vi har begynt å få øynene opp for den rette evangeliske frihet på dette området? Var våre fedre forblindet av loviskhet på dette punktet? Får denne utviklingen fortsette som den har gjort hittil, går det neppe så lang tid før for eksempel kristne gårdbrukere begynner å arbeide på søndagen. Skulle noe gjøre det i dag, ville vi vel reagere på det. Men kanskje ikke om 25 år.

Djevelen holder på å ødelegge hviledagen for oss. Nå er det sikkert mer enn én som synes at det begynner å ose loviskhet av dette. Men her kan vi trekke noen paralleller til ekteskapet. Det hører jo absolutt til de fremste og mest verdifulle gaver Gud har gitt oss her på jorden.
Derfor har også Gud satt svært strenge og ganske snevre regler rundt ekteskapet. Ingenting må ødelegge denne gaven!
Men jeg har ikke hørt at noen for alvor har talt om loviskhet når man taler om og vil leve etter hva Gud sier om ekteskapet. Derimot er det mange av verdens barn som opplever det slik. Det oppfattes som lover og regler som hindrer en i å utfolde livet sitt.
Og jeg har en bestemt følelse av at det er likedan med hviledagen. Så lenge vi ikke ser hvilken gave fra Gud den er til oss, og hvor forsiktige vi derfor må være med den, opplever vi det som loviskhet å ikke skulle kunne gjøre hva som helst når formiddagsgudstjenesten er over.
Det er sant at Det nye testamente ikke setter opp detaljerte regler for hviledagen, hvilken dag det skal være og så videre. Men siden vi må ha en viss orden for å få mulighet til å samles om Ordet og Herrens bord, har man fra gammelt av hatt søndagen som hviledag. Og den skulle vi virkelig verne om i vår stadig mer stressede og materialistiske tid.
Da skulle vi ikke være for snare til å tale om loviskhet.

Problemet er nemlig at de som vil ha et veldig liberalt syn på hviledagen, som regel har snurret seg inn i en ny loviskhet.
Er det mulig?
Ja, for da er det en ny lov som må oppfylles, nemlig loven om hvor mye eller lite tid jeg må bruke til Guds ord og bønn før jeg med god samvittighet kan begynne å gjøre lekser, forberede ukens arbeid eller hva det nå er. Så lager hver enkelt seg sine egne regler som man da kan følge.
Hva er dette om det ikke er loviskhet? Det vitner ikke akkurat om en ånd og et hjerte som lengter etter Herren slik hjorten lengter etter vannbekker.
Sabbaten innebar først og fremst hvile fra alt arbeid som ikke var helt nødvendig. Gud unte sitt folk dette! Det var både for slaver og frie, og for dyrene!

Unner han oss ikke dette i dag?
Men det var ikke bare hvile fra arbeid for selve hvilens skyld, men det hadde et overordnet mål: Folket skulle styrkes i fellesskapet med Herren. Den dagen skulle være en stadig påminnelse om utfrielsen fra trelldommen i Egypt, 5 Mos 5,15.
De skulle altså få hvile fra arbeid og bli minnet om Herrens store frelse. Derfor begynte de kristne å ha søndagen, da Kristus sto opp fra de døde, som hviledag.
Denne dagen bør vi legge bort alt arbeid som ikke er helt nødvendig, og bli stille for Herren og hans ord. Vi får minnes hans veldige gjerninger til vår frelse, og den kommende sabbatshvile for Guds folk, Heb 4,9. Dette er ikke noe som Herren ikke unner oss! Tenk på Marta og Maria, Luk 10,38-42. Det er ikke en gang noe i denne beretningen som tyder på at det hendte på en sabbat, men det var Marta som ble irettesagt – hun som ikke tok seg tid til å lytte til ham som er frelsens Mester!
Jesus vender seg imot alle de menneskebud som var blitt satt opp i forbindelse med sabbaten. Men det finnes ikke noe eksempel der han anbefaler å arbeide på sabbaten. Derimot tilrår han å gjøre godt mot andre.
Kanskje du etter et møte søndag formiddag skulle be hjem noen som du vet har det ensomt og vanskelig. Noen som ikke kan be deg igjen.
Bruk tid til å vise omsorg og kjærlighet. Det kan være å skrive et brev, eller ta en telefon som du ikke ellers har fått tid til i løpet av uken – til oppmuntring og glede for den andre. Og i forlengelsen av dette blir det til oppmuntring og glede også for deg selv.

Jesus taler også om det som ikke kan utsettes. Han tar som eksempel en okse som faller ned i en brønn, Luk 14,5. Men man må vel anta at eieren deretter setter lokk på brønnen, eller setter opp noe annet som hindrer at det skjer igjen. Det går neppe an å lage et system som går ut på at oksen detter i brønnen hver hviledag…
La oss derfor ta vare på hviledagen. La oss fange alle rever som vil ødelegge den. La oss sette vår lit til Herrens velsignelse.
Du som er ung, blir til det du skal være i livet uten å sitte over leksene den dagen også. Du som i din forsørgervirksomhet har en så stor arbeidsbyrde at du må ta hviledagen i bruk for å rekke over alt, du har sikkert utvidet de oppgaver du har ansvar for til andre områder enn Herren kalte deg til. "Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal bli tatt fra henne" (Luk 10,41-42). "Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg!" (Matt 6,33)

Noen slutningsord av Axel B. Svensson "Ja, om Herren kunne få oss til å lyde dette ordet og begynne å fange de små revene, da skulle de igjen bli både varme og liv i vennesamfunnene. Da hadde vi snart de gamle velsignede tidene igjen. Da skulle verdens barn snart igjen bli tiltrukket til møtene, akkurat som møllen blir dradd til det tente lyset."

Axel B. Svensson (1879-1967) var en av grunnleggerne til Bibeltrogna Vänner i Sverige, og i mange år organisasjonens formann. (Overs.: G.R.)

(Jan Johansson - Bibelsk Tro nr.4/2000 - Shafan 31-03-11)

Webmaster, Andreas Michelsen

Forside: www.shafan.dk

skrevet