”Og det ble gitt meg et rør, likesom en stav, med de ord: Stå opp og mål Guds tempel, og alteret og dem som tilber der! Men forgården utenfor tempelet, la den være, og mål den ikke” ( Åp 11, 1- 2 b).

Disse ordene gjelder den siste tidens kristne forsamling. Det gjøres her en forskjell på sanne kristne som tilber Herren i ånd og sannhet og på forgårdskristne, altså navnekristne som befinner seg ute i forgården. Ifølge bibelversene ovenfor skulle altså bare tempelet, alteret og de som tilbad der måles, ikke den ytre forgården. Denne målingen kan peke på hvordan Herren fremfor den forestående siste nøden på en særlig måte kommer til å utskille, beskytte og bevare de sanne kristne. 

Hans-Erik Nissen sier i en preken: ”Forgårdskristne er verdslige kristne som aldri har nådd fram til alteret, til forsoningsstedet … Forgårdskristne vil det riktige, men de mangler den nye fødselen, skjønt de selv ikke vet noe om det. Forgårdskristne er imot alle alvorsprekener og de mener at når de kommer inn i gudstjenestelokalet, skal de bli hjulpet og trøstet, slik at de kan forlate gudstjenesten glade og frimodige. Står det så en forkynner som på alvor gjør meg urolig, da sier en forgårdskristen: ´Han skal vi ikke kalle hit flere ganger.´ Så finner man i stedet en trøstepredikant som sier det man gjerne vil høre. Forgårdskristne har det merkelige med seg at de gjerne vil høre om nåden og at Jesus har gjort alt og at vi ikke skal gjøre noe, men det fører ikke til et hellig liv. Når oppfordringen lyder om å holde Guds bud, sier de: ´Det kan jeg likevel ikke.´ I praksis betyr det at de innretter sitt liv slik de selv anser det som rimelig. Det blir under den sterke påvirkningen fra verden og et verdslig kristenliv. Man har verden i den ene hånden og nåden i den andre hånden. Den nådetro som kan forenes med ulydighet mot Guds bud, den bevarer et menneske ute i forgården. … Manges ulykke er at forholdet til synden har ødelagt forholdet til Jesus. Den sanne troen på Jesus fører oss inn i en kampsituasjon mot synden.”

Må loven forkynnes for de troende i forsamlingen? 

En av Martin Luthers nærmeste venner de 15-20 første årene etter reformasjonen het Johannes Agricola. Til Luthers forskrekkelse begynte siden Agricola å lære at man blant de kristne ikke burde forkynne loven, men kun evangeliet. Han mente at menneskene skulle ledes til omvendelse gjennom forkynnelse av evangeliet og henviste til: ”Vet du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?” Rom 2,4.

Martin Luther gikk sterkt imot dette og ikke ville ha ”en lov som ydmyker eller anklager eller forskrekker eller døder” (Lovens tredje bruk av prof. S. Becker). Det merkelige var at Agricola kunne bekrefte Luthers lære om loven, men i praksis, i sin forkynnelse fjernet han loven for de kristne. Han mistolket Luther ved å sitere fra Luthers skrifter som støtte for sin egen tolkning. Luther svarte på dette med blant annet å skrive: ”Det forbauser meg at noen kan si at jeg forkaster loven eller de ti bud, når det finnes så mange utlegginger av de ti bud fra min hånd.” Luther skrev mot slutten av sitt liv seks disputaser i polemikk mot denne lære. Striden fortsatte etter Luthers død og pågår fremdeles på mange hold innenfor den lutherske kristenhet.

I ett av de lutherske bekjennelsesskriftene, Konkordieformelen står det: ”Derfor forkaster vi som skadelig og i strid med kristelig tukt og sann gudsfrykt den lære og villfarelse som sier at loven bare skal holdes fram for vantro, ikke-kristne og ubotferdige på den måten som er nevnt ovenfor, ikke for de kristne og rett troende” (Konkordieformelen, 6. Om lovens tredje bruk, punkt 8). S. Becker siterer et annet Lutherord og sier: ”Også vi som av nåde er blitt hellige og likevel lever i denne syndige kropp må for de gjenværende synderes skyld la oss bli formanet, skremt, drept og ofret av loven, til vi dør.”

Guds ti bud gjelder også i dag 

Men det betyr ikke at loven er det viktigste i forkynnelsen og at alt er vel bare fordi at loven lyder. Nei, evangeliet om Jesus er hovedærendet. Hans frigjørende evangelium er Kristi kirkes viktigste oppgave. En spør: ”Er det ikke slik i dag, at et riktig frigjørende evangelium i forkynnelsen – et evangelium om at vi har alt i Kristus – er i ferd med å bli mer sjeldent. Jo, det er nok slik. En årsak er nok at den lovforkynnelse som virkelig uroer og vekker samvittighetene i dag er uvanlig. Det er jo for at vi ikke skal miste evangeliet om frelsen i Kristus alene, at vi behøver å høre loven. Lyder ikke loven forsvinner snart tørsten etter evangeliet. Luther sier: ”Uten lovens preken kan ikke Kristus beholdes.”

Jesu bergpreken er for en stor del utlegging av Guds ti bud. Jesus, som er ett med Faderen, sier i Joh 14,21: ”Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker meg.” Han, vår Herre, som har gitt oss budene på Sinaifjellet, har selv oppfylt dem i vårt sted. Et kristent menneske som har Den Hellige Ånd tar det nøye med Guds bud og vilje, ikke for å bli frigjort men fordi det allerede er frigjort gjennom troen på Jesu blod og lovoppfyllelse. En kristen kan med takknemlighet til Jesus istemme med apostelen Paulus ord: ”Nå er vi løst fra loven” Rom 7,6. Altså kan ikke loven fordømme dem som tar sin tilflukt til Jesus. Å leve i ”Åndens nye vesen” inne i det aller helligste – under blodets beskyttelse og stadige renselse – innebærer at ingen synd tilregnes mennesket, tross syndefall og nederlag i kampen mellom ånden og kjødet (les Rom 4,8 og 8,1). Å vandre i Ånden, å elske Jesus, leder ikke til lovløshet, men til lydighet mot Ham som har befridd, frigjort og kjøpt oss med sitt blod. ”Den [Guds nåde] opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på det salige håp …” Tit 2,12-13.

Men hva skyldes det at Bibelen – blant oss som vil være bibeltro – ofte har mistet sin autoritet i vårt privatliv? Bibelen taler for eksempel om å hellige (innvie) Herrens dag, om respekt og ærbødighet for foreldre og om lydighet for øvrighetens lover. Nettopp ærbødigheten for Herrens dag og for foreldre og øvrighet har alltid med seg en spesiell velsignelse her i livet. Bibelen taler alvorlig om uforsonlighet, om seksuelle forbindelser utenfor ekteskapets ramme, om fusk, uærlighet, løgn, baktalelse og misunnelse. Videre om hovmod og kjærlighetsløshet. Les Matt 7,2 og Ef 4,1-3. For ikke å tale om gjerrigheten (man vil ha mer og mer og har vanskelig for å dele med seg) som er avguderi. Ja, hva er årsaken til at Guds lov i Bibelen – blant oss som vil være bibeltro – ofte har mistet sin autoritet i vårt privatliv?

Det er bare Gud som har rett til å dømme og som ser menneskers hjerter, tanker og hensikter. Men bevisst ulydighet, om så bare mot ett av Guds bud eller noe av Guds vilje, uttrykt i Bibelen, er alvorlig. Ja, å forsvare synd og ha til hensikt å fortsette med synder er så alvorlig innfor Gud, at det holder et menneske igjen ute i forgården. Å forsvare synd og mene seg å ha rett til det, det kaller Bibelen for å gjøre synd. ”Den som gjør synd, er av djevelen” 1 Joh 3:8. Denne ulydighet, dette dobbeltliv er et tydelig tegn på at man ikke er åndelig frigjort gjennom evangeliet, at man ikke elsker Jesus. Man er en forgårdskristen. Vår Herre sier jo: ”Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker meg” Joh 14,21.

Luther skriver i sin Epistelpostill: ”Johannes sier: ”For alt det som er født av Gud, seirer over verden. Og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro”. Han taler slik for å formane de kristne, at om de tror, så bør de også tenke på at de skal vise en slik tros kraft og øvelse med gjerning og levnet. Johannes skrev dette brev fremfor alt for at han skulle straffe de falske kristne, som riktignok gjerne hører når man lærer at vi ene og alene blir salige gjennom Kristus, og at våre verk og gjerninger ikke kan fortjene saligheten. Men de mener at når de har hørt dette, så er de nå også kristne og behøver slett ikke å gjøre noe eller ha noen strid, og innser ikke at de av og gjennom troen skal bli nye mennesker som overvinner verden og djevelen.

For slik overvinnelse skal være de rette kristnes kjennetegn, og av det kan man merke at de er født av Gud. Dette skiller dem fra de falske barna, som bare beholder skummet av Guds ord, men aldri erfarer dets kraft. Av dette blir det kun et misfoster, som verken har noe rett gudelig liv eller styrke. Det heter ikke å være født av Gud, om du likevel forblir i det gamle, døde, verdslige vesenet og etter djevelens behag ligger og lever i synden, slik du var tidligere, men tvert imot å motstå djevelen og hele hans rike. Derfor, om du ikke overvinner verden, men lar deg overvinne, så må du vel berømme deg av troen og Kristus, men din egen gjerning vitner imot deg, at du ikke er et Guds barn. … Så kan den kristne da bestå og beholde seieren mot djevel og verden, for han har kraften og makten hos seg, nemlig Guds ord og troen” (Utdrag fra preken på Første søndag etter påske, 1 Joh 5,4-12).

Sluttkommentar 

Vi lever i endens tid, det hemmelige frafallets tid. Herren står for døren. Ikke noe er viktigere innfor den siste tidens nød enn Herrens beskyttelse, nåde og frelse. Tilhører jeg selv Guds folk som tilber Herren i ånd og sannhet eller er jeg en forgårdskristen? Personlig er jeg overbevist om at djevelen i denne åndelige midnattstid innhøster spesielt store suksesser, dels gjennom falsk lære inne i forsamlingene når korsets anstøt tas bort og lovens ord blir så utslettet at det dysser i søvn i stedet for å vekke. Dessuten gjennom alt TV- og internettmisbruk inne i hjemmene, som sløver seernes syn på Guds hellighet og syndens alvor. TV og internett har ofte blitt tidstyver og leietakere som sprer en åndelig sovesyke inne i hjertets hus. Tenk over: Sal 1,1-2; Esek 14,4; Ef 4,29-30; 5, 3-5 og 1 Joh 2:15-17.

Be for oss forkynnere som har den vidunderlige, men samtidig vanskelige og meget ansvarsfulle oppgaven å tale Guds Ord. Be om at ordet tales som Herren vil, ikke som mennesker vil (Jak 3,1). Da blir hjertets syndeforderv avslørt, synden blir uutholdelig og Jesus blir uunnværlig. Jesu blods renselse blir hjertets eneste trøst, ikke noe annet. Jesus selv tar bolig inne i hjertets hus. Dette er helt og holdent Den Hellige Ånds verk. Ja det behøves bønn om at Guds Ånd vekker, gir liv og fornyer, selv om det kan oppfattes som ”fredsødeleggende” av dem som vil bli igjen ute i forgården.

Webmaster, Andreas Michelsen

Forside: www.shafan.dk

Bibeltekster er hentet fra den autoriserede oversættelse, 
© Det Danske Bibelselskab 1992  og kan læses på BibelenOnline