For Guds vrede åpenbares…

Jan Bygstad - "Lov og Evangelium" nr.3 2011

«For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet.» Rom 1:18

Legg merke til at det ikke står at Guds vrede åpenbares over all ugudelighet og urettferdighet. Hadde det stått, kunne intet menneske bli frelst. Da var vi alle fortapt – redningsløst.

Men det står: «...over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet». Det er tale om mennesker som er syndere, som får høre sannhetens ord, men som ikke tar det til seg, så det kan bli dem til frelse og redning. Men i stedet viser de Ordet fra seg, holder det nede i urettferdighet. Det er det som er å forherde seg mot Guds ord.

Hedninger har den naturlige åpenbaring. De har ikke engang det store lys som evangeliet er. Men selv det å eie den naturlige åpenbaring gir mennesket et ansvar. Tar en vare på det lyset en har fått, vil det bli større. Tar en ikke vare på det lyset en har fått, blir en fratatt det.

Det er menneskers vedvarende forherdelse Gud besvarer ved selv å begynne å forherde menneskene. Hvorledes ytrer dette seg?

«Mens de gav seg ut for å være vise, ble de dårer. Og de byttet bort den uforgjengelige Guds herlighet mot et bilde, en avbildning av et forgjengelig menneske og av fugler og firbente dyr og krypdyr. Derfor overgav også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet, til å vanære sine legemer seg imellom. De byttet bort Guds sannhet mot løgnen og æret og dyrket skapningen framfor Skaperen, han som er lovprist i evighet. Amen.

Derfor overgav Gud dem til skammelige lidenskaper. Deres kvinner byttet om det naturlige samliv med et som er mot naturen. På samme vis forlot også mennene den naturlige omgang med kvinnen og brant i sitt begjær etter hverandre. Menn drev skammelig utukt med menn, og fikk på sin egen kropp den straff de fortjente for sin forvillelse. Og ettersom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, overgav Gud dem til et udugelig sinn, så de gjør slikt som ikke sømmer seg» (Rom 1:22-28).

Holde sannheten nede i urettferdighet

Det vi hører her er for det første at Paulus ved ulike uttrykk beskriver hva det er å holde sannheten nede i urettferdighet. I vers 23 sies det at det skjer på den måte at de bytter den uforgjengelige Guds herlighet bort mot en avbildning. Det er tale om avgudsdyrkelsen. I vers 25 sies det: De byttet Guds sannhet bort mot løgnen og æret og dyrket skapningen fremfor skaperen. I vers 28 sies det: De brydde seg ikke om å eie Gud i kunnskap. Alt dette er å holde sannheten nede i urettferdighet. Dernest hører vi hva som er Guds svar på dette. Det står tre ganger (i vers 24, 26 og 28): «Derfor overgav Gud dem». I dette ligger det nettopp en åndelig dom, en forherdelsesdom, slik vi har pekt på.

At Gud overgir menneskene – hva innebærer så det? Det betyr konkret at menneskene kan gå sin egen vei, uten at det er noen instans inne i dem lenger som holder dem tilbake. Det er ikke lenger noen samvittighet, en stille røst i det indre som forbyr meg å gjøre det onde.

Synden får herredømme i slike menneskers liv på en slik måte at en ikke ser på synden som et problem i det hele tatt. Subjektivt oppleves det slik at en endelig er fri. Der er ikke lenger hemninger som hindrer synden i å utfolde seg. En kan gjøre som en vil, leve slik en lyster. Det er intet som hindrer et menneske som er kommet i en slik stilling, intet som holder det tilbake.

«Derfor overgav Gud dem». Det som subjektivt oppleves som frihet for synderen, er imidlertid det stikk motsatte: Han er fanget av synden på en slik måte at han ikke lenger kan vende om, synden har gjort blind. Dette er altså Guds åndelige domsgjerning slik vi hørte det sagt ved innledningen til dette avsnittet i Romerbrevet: «Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos dem som holder sannheten nede i urettferdighet».

Den homoseksuelle synd – en kulturindikator

Det er den samme åndelige dom vi hørte om hos Jesaja, apostelen Paulus taler om i vårt avsnitt.

For det første ytrer den seg i form av en gudpålagt forherdelse i lys av det som tales om i 2. Tessalonikerbrev. Det er en forherdelse som bereder grunnen for den lovløses fremtreden, han som kalles Antikrist.

For det andre ytrer denne dommen seg i at den synd som her kalles «den unaturlige synd» – homoseksualiteten – får overhånd i kulturen.

Vi bør være oppmerksomme på at slik Paulus i denne sammenheng omtaler dette, er den homoseksuelle synd å forstå som en kulturindikator. Den peker mot at der denne synden begynner å få overhånd og får makt, der er den et tegn på at et folk er kommet inn under Guds dom. «Derfor overgav Gud dem.»

Dette er det store alvor vi må se i øynene når det gjelder hele den vestlige kulturkrets i dag, og ikke bare i vårt eget land. At nettopp den homoseksuelle synden mer og mer får overhånd, er et avgjørende tegn på at folkene er på full fart inn under Guds vredesdom. Det skjer en oppløsning i forhold til alle lover, normer og bud, ja, til det mest grunnleggende, at Gud er den høyeste myndighet. I dette første kapitlet i Romerbrevet når dette sitt ytterpunkt i det siste verset:

«De kjenner godt til Guds rettferdige dom, at de som gjør slikt, fortjener døden. Likevel gjør de ikke bare slikt selv, men de holder også med dem som gjør det» (Rom 1:32).

Det er tydelig, slik apostelen her ordlegger seg, at å holde med anses som langt alvorligere enn å gjøre det onde. Saken er jo den, at de fleste mennesker som gjør det onde har en eller annen bevissthet – kanskje dypt, dypt inne, kanskje svak – som virker en indre uro rundt egne gjerninger. Men når mennesket begynner å holde med, da kaller en godt for ondt og mørke lys, en snur opp ned på normgrunnlaget som alt skal måles og veies mot. Da ødelegger en menneskenes mulighet til å erkjenne hva som er rett og galt. Det var dette de falske profeter gjorde på Jeremias’ tid. Hos Mika sies det om disse: «Med begge hender arbeider de på å få det onde til å synes godt» ( Mik 7:3). Når dette skjer i kulturen, er «lovløshetens hemmelighet» sluppet løs. Når dette skjer i kirkene, er kirkene under Guds vrede.

Åndelig dom gir historisk dom

Det som i følge Skriften er noe av det største alvoret i dette, er at den åndelige dom i sin tur bereder grunnen for, og veien for, den timelige eller ytre historiske dom. At folket forherdes mot Herrens ord og låner øre til de falske profeter, bevirker at Herren i sin hellighet lar vreden bryte frem.

Det er et stort spørsmål om det ikke er den samme åndelige lovmessighet vi må se i øynene med tanke på vår egen kultur og situasjon. Dersom dette er tilfelle når det gjelder vårt eget land og vesten, står vi foran tunge domstider.

Det er et alvor i dette som er vanskelig å ta helt inn over seg, men som det samtidig er vanskelig å vise fra seg, hvis en først er blitt oppmerksom på denne sammenhengen i Skriften.

«Lovløshetens hemmelighet» har gjort seg stadig sterkere gjeldende i landet vårt og i hele den vestlige kulturkrets de siste femti årene. De store symbolsakene som har brakt det hele til ytterpunktet, er for det første abortsaken, der det er blitt en rettighet å kunne ta livet av barnet i mors liv. Det de første kristne kalte for «det store mord», er ikke lenger mord, men en menneskerett for kvinnen.

Dernest har vi sett hvordan den homofile pressgruppen i samfunnet har vunnet frem. For vel to år tilbake fikk vi en ekteskapslov som har ødelagt, inntil roten, hele den kristne ekteskapstenkningen som har ligget til grunn for norsk lovgivning. Det ekteskapet som per i dag er definert i norsk lov, svarer ikke til det Bibelen kaller for ekteskap.

Med dette er vi ved det foreløpige høydepunktet i den kulturelle transformasjon, som består i oppbruddet fra den gamle kristne kulturen. Nyhedenskapet hviler på et annet fundament enn det Vesten har gjort gjennom hele den konstantinske æra.

Rop til Herren!

Det som alt dette skulle gjøre med oss, er at det skulle drive oss til bønn i møte med det alvor vi står overfor. Alt dette har skjedd parallelt med en veldig velstandsutvikling i vårt eget land. Fordi vi er mette, trygge, og har det godt, har vi alt for lett lånt ører til de røster som sier: – Fred, fred, og det er dog ingen fred.

Det er en tyngde og et alvor i dette vi ikke slipper unna, og vi skal kanskje minne om ordene i David sin salme: «Når grunnvollene nedbrytes, hva makter da den rettferdige?» ( Sal 11:3). Vi makter lite. Vi har bare én vei å gå med det hele: Det er å rope til Han som er historiens Herre. Han er den eneste som kan gjøre noe med situasjonen.

(Utdrag fra tale av Jan Bygstad holdt i Steinsdalen Bedehus 02.12.2010. Lov og Evangelium 2011 - Nr 03 - gengivet med forfatterens tilladelse - Shafan 26-03-11)

Webmaster, Andreas Michelsen

Forside: www.shafan.dk

skrevet