Gjennom de senere årtier har spørsmålet om kraft vært meget aktuelt. Tallrike kristne ut over jord har vært opptatt av det. Tusener er reist halve verden rundt for om mulig å møte det de mangler. Og mange har vitnet: Jeg har funnet det! Men var det sannheten? Hvorfor har mange frimodige bekjennere stadig antennene ute for å fange opp de nye signaler? Hvorfor skal pilgrimsreisene til USA gjentas? 

Men også blant dem som aldri brøt opp, sprer det seg en forstemmende erkjennelse av at det de tror har alt for lite gjennomslagskraft, ikke bare i verden utenfor kirken, men også i deres eget åndelige liv. Mange spør: Hvor mye kristendom er det igjen i mitt eget liv om noen årtier? Hvordan vil det se ut i Guds menighet? Vil tallet på tomme stoler øke? 

Det er alltid godt å lære av historien. Under rasjonalismen i 1700 tallet forkynte Voltaire at kristendommens dager var talte. Det var ikke uten grunn. Den kristendom han så omkring seg var uten saft og kraft. I dag kunne han ha sagt det samme om han bare så på Europa. For noen år siden hadde vi besøk av Linsey Brown som arbeidet i det evangeliske studentarbeid i Paris. Han har et inngående kjennskap til den åndelige situasjon i Europa. Jo lenger en drar mot syd, desto færre personlige kristne. Vi synes at forholdet i vårt eget land er alt annet enn oppmuntrende. 

Voltaire fikk ikke rett, fordi ordet om korset er Guds kraft. Under de store vekkelser i 1800 tallet ble den korsfestede tegnet for tilhørernes øyne, og det vendte opp og ned på alle ting. 

Vår framtid er avhengig av vårt forhold til ordet om korset. 

I mye lovsang er ikke korset nevnt. Den kristenhet som har lagt korset bak seg tappes for kraft. En kan opphøye og prise Gud aldri så mye, en kan skape en oppløftet stemning, men en etterlates med en underlig tomhetsfølelse. Det gjør en ensom og motløs. En føler seg avmektig over for syndens mange fristelser. Bak det hele gnager den dårlige samvittighet. 

Det eneste som kan gi oss kraften igjen er å vende tilbake til kraftsenteret Korsets ord. Det er det få kristne som tror. Forsoningen anses for noe kjent. Men sannheten er at intet har vi mer bruk for enn evangeliet. 

På samme måte som en kan være legemlig syk uten å vite det, kan en også lide av en åndelig mangelsykdom uten å være seg det bevisst. Tallrike av de kristne som synes at de mangler kraft, vil benekte grunnen til sin tilstand: de er i mangler fred. Denne velsignede, dyrebare hjertefred, som en kan trekke seg tilbake til under all menneskelig nød, i sykdom, etter fall og nederlag og under Satans stormangrep. 

Hjertefreden er forsoningsfreden. Det er blodets fred. Det er paktsfreden. Det er freden over all forstand. Det er den fred som gjør en kristen uovervinnelig. 

Kraften er i Lammets blod. Fyller forsoningsofferet hjerte, tanke og sinn, er kraften ikke noe som skal søkes. Da er din sjel ett med kraftfeltet, og da bryter seierstonen fram. 

Blodet og seieren hører sammen. Jo mer din tro retter seg mot Lammets blod, og du løfter det fram for Gud i bønn, lovsang og tilbedelse, desto mer fylles du av seierskraft. Seieren ligger ikke i noe hos deg. Beslutninger, anstrengelser, nye metoder og målsettinger kan være aldri så riktige og gode, men de mangler kraft. Men det er det i Korsets ord. 

I det nye året skal vi minne hverandre om at vår tro skal rette seg mot det eneste: Vi vil ikke vite av noe annet blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet. 

(Fra ”Båndet” Nr.1 – 1999, oversatt fra dansk)

Webmaster, Andreas Michelsen

Forside: www.shafan.dk

Bibeltekster er hentet fra den autoriserede oversættelse, 
© Det Danske Bibelselskab 1992  og kan læses på BibelenOnline