Hyrdekallet - i bibelsk og aktuelt perspektiv  - 2 -

Hyrdene skal røkte hjorden

I en av J. Traasdahls bøger finner vi en replikk hos den gamle "krøplingen" Samuel til den nye presten i bygda: "Gud velsigne deg og gjøre deg til en sann vekter på Sions murer".
    Hvordan røkte hjorden? Bibelens svar er: Ved Guds ord. Hyrdene må derfor først og fremst selv ta til seg Ordet. "Hør derfor Herrens ord, I hyrder "( Ezek.34,7)
    Vi vender igjen tilbake til vår tekst i Ap.gj.20,27: "For jeg holdt ikke noe tilbake, men forkynte dere hele Guds råd" (dvs. både Guds domsråd og guds frelsesråd). Og som hyrde overgir Paulus menigheten "til Gud og hans nådes ord" (v.32). I utøvelsen av hyrdekallet kjenner Paulus kun ett middel, nemlig Guds ord. Det som vi ikke kan få utrettet ved hjelp av Guds ord, det får vi ikke gjort i det hele tatt i Guds rike.
    Ordet (evangeliet) er mektig til å avsløre og dømme det falske budskap: "For om vi vandrer i kjødet, så strider vi dog ikke på kjødelig vis, for våre stridsvåpen er ikke kjødelige, men mektige for Gud til å omstyrte festningsverker, idet vi omstyrter tankebygninger, - - - og tar enhver tanke til fange under lydigheteten mot Kristus" ( 2.Kor.10,3-5).
    Men Ordet - dvs. Guds fulle rustning - er også mektig til å avvæpne sataniske makter og myndigheter ( Ef.6,10-18).
Derfor lyder det til hyrdene: "Vokt den Guds hjord som er hos dere - - - "( 1.Pet.5,2)
Hvordan skjer det?   Ved Ordet!
    Legg merke til hvor ofte betydningen av Ordet understrekes i pastoralbrevene (hyrdebrevene). F.eks. 1.Tim.4,13: "Leg vinn på opplesningen av Skriften, på formaningen, på læren, inntil jeg kommer !"
Tilsvarende i 1.Tim.4,16: "Gi akt på deg selv og på læren, hold ved med det for når du det gjør, da skal du frelse både deg selv og dem som hører deg".
    I denne sammenheng vil jeg benytte anledningen til å anbefale en kommentar innen serien "Bibelverket", nemlig Olav Hagesæthers kommentar til "pastoralbrevene", dvs. 1. og 2. Timoteus, og brevet til Titus. Det frydet meg å lese Hagesæthers sterke understrekning av Ordet, læren, evangeliet i forbindelse med utøvelsen av hyrdekallet.
    Her kommer også hyrdenes åndelige dømekraft inn, slikk vi finner det i Fil.1,9 ff. "Og dette ber jeg om at deres kjærlighet må bli alt rikere og rikere på kunnskap og all skjønnsomhet, forat dere må kunne dømme om de forskjellige ting - - - "
    En sann åndelig dømmekraft - i Bibelens lys - forutsetter evnen til å prøve ånder ( 1.Kor.12,10)
Også en slik prøvning av ånder må skje på Ordets grunn, det ser vi ikke minst ut fra enkelte avsnitt i 1.Johannes'  brev, f.eks. 2,20 ff.
    "Og dere har salvelse av Den Hellige og vet alt. Jeg skriver ikke til dere fordi dere ikke kjenner sannheten, men fordi dere kjenner den og vet at ingen løgn er av sannheten. Hvem er løgneren uten den som nekter at Jesus er Kristus? Dette er Antikristen, den som nekter Faderen og Sønnen. Hver den som nekter Sønnen, har heller ikke Faderen, den som bekjenner Sønnen, har og Faderen.
    La det bli i dere som dere hørte fra begynnelsen (nemlig Guds ord). Dersom det dere hørte fra begynnelsen, blir i dere, skal og dere bli i Sønnen og i Faderen. Og dette er det løfte han lovte oss: det evige liv".
    Hvis de som er hyrder innen vår kirke i dag ville legge seg slike klare utsagn på hjertet, og ta følgen av det, ville hyrdetjenesten bli røktet på en ganske annen måte.
    Klart finner vi en slik prøvning av ånder - på Ordets grunn - også i 1.Joh.4,1-3:
    "I elskede tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud for mange falske profeter er gått ut i verden. På dette skal dere kjenne Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød, er av Gud, og hver ånd som ikke bekjenner Jesus er ikke af Gud, og det er Antikrists ånd, som I har hørt skal komme, og den er allerede nå i verden".
    Her kan vi gjerne minne om Luthers ord i de schmalkaldiske artikler:
    "For med sværmere forståes slike ånder (mennesker) som berømmer seg av at de har Guds Ånd (uavhengig av ) eller forut for Ordet, og som derfor dømmer, tolker og  tøyer Skriften og den muntlige forkynnelse etter deres eget behag. - - -
    Men alt dette vesen er den gamle djevel, den gamle slange - han som forførte også Adam og Eva til sværmeri idet han førte dem bort fra det ytre Guds ord og over til falsk åndelighet og egne meningsinnfall ". (Konkordieboken, s.170.)
    Men hyrdekallet må utøves både i kjærlighet og fasthet. Om det vitner Skriften: "For en tilsynsmann (hyrde) skal være ulastelig som en Guds husholder, ikke selvgod, ikke vredladen - - - men en som holder fast ved det troverdige ord etter læren, forat han kan være i stand til både å formane ved den sunne lære og tale til rette dem som sier imot". ( Tit.1,7-9)
    Her finner vi en spenning mellom på den ene side mildhet og saktmodighet og på den annen side fasthet og myndighet. De virkelige hyrder har ofte en fin kombinasjon av disse egenskaper.
    Men det kan oppleves anfektende å stå oppe i denne spenning. Vi finner et sammenfattende uttrykk for denne spenning i Ef.4,15 "--- men at vi, sannheten tro i kjærlighet, i alle måter skal vokse opp til ham som er hodet, Kristus - - - ".
    Det kan vel være at Herren lar de sanne hyrder beholde en eller annen form "torn i kjødet" forat de kan bli bevart i sann ydmykhet midt i kallet med at røkte Herrens hjord.
    For den som skal være hyrde er det flere farer. Sjelefienden prøver å gjøre ham hovmodig, selvgod, stolt.
    Lykkes ikke dette, går han til motsatt ytterlighet og skaper mismot. Og det er det mye av i dag. For hvis Djevelen kan få slått hyrdene ved å gjøre dem motløse, er det ingen sak for ham å få tak i hjorden (fårene og lammene).
    Som sjelesørger forstod Paulus at hans unge ven Timoteus kunne bli grepet av motløshet. Derfor skrev han så oppmuntrende: "For Gud gav oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd" ( 2.Tim.1,7).

Hyrdekallet i en uklar åndssituasjon.

Den som er villig til å påta seg hyrdekallet i en uklar tid, må være forberedt på å møte motstand - også fra dem som bekjenner troen. Men dette er ikke noe nytt ( Jer.15,10)
    En åndelig hyrde er noe annet enn en "folkeleder". En politisk leder kan bli fristet til å utnytte "populære standpunkter". En hyrde, derimot, spør alltid etter Guds ord og Guds vilje.
    Hva kostet det ikke Mika å være å være tro mot Guds ord når budet som var gått for at hente ham sa: "Profetene (de falske profeter) spår med en munn godt for kongen, la nå også dine ord stemme overens med deres og spå godt!"
    Men Mika svarte: "Så sant Herren lever: Hva Herren sier til meg, det vil jeg tale". ( 1.Kong.22,13-14)
   
I denne sammenheng har Carl Fr. Wisløff uttalt treffende: Det vi kan gjøre er at vi holder oss til det som er kristendom, enten det er mange eller få. Og er vi ikke villige til å være få, blir vi snart ingen og vil forsvinne som en dråpe rent vann på et trekkpapir. Men Kristus har lovet at være med sine alle dager".

Hjorden må lytte etter røsten av den gode hyrde.

Ifølge Bibelen er det en "gjensidighet"  i forholdet mellom Hyrden (Jesu røst) og hjorden (de troende).
    "Jeg er den gode hyrde, og jeg kjenner mine og kjennes av mine - - - og jeg setter mit liv til for fårene" ( Joh.10,14-15). Og i Joh.10,27: "Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følge meg" (Joh.10,27).
    Viktig er det at de troende vender seg til og lytte etter røsten av den gode hyrde - når Ordet blir forkynt - slik at de kjenner "hyrderøsten" til forskjell fra leiesvennenes røst (Joh.10,12-13).
    "Å kjenne Gud, det er å kjenne hans velgjerninger", sier Melanothon og da tenker han på Guds frelsesverk gjennom Jesus Kristus.

Om herrnhutene fortelles det at når de skulle høre forkynnelsen gjennom en ny prest så lyttet de etter "røsten av den gode hyrde". Etter prekenen kunne de si: "I dag fornemmet jeg røsten av den gode hyrde" eller det motsatte. Deres anliggende er helt bibelsk.
   
På hvilken måte skal vi kjenne røsten av den gode hyrde? Jo, prøvestenen på den ekte, bibelske forkynnelse må være at vi kjenner Jesus på "sårmerkene" (sml. Joh.20,19-21).
    Å høre røsten av den gode hyrde vil da si å høre klart forsoningens budskap, det er å høre ordet om en fullbragt frelse til samvittighetens frigjøring fra syndens skyld, det er å høre ordet om den korsfestede Jesus Kristus, Guds Sønn, som døde for våre synder og som stod opp til vor rettferdiggjørelse. "For jeg vil ikke vite noe iblant dere uten Jesus Kristus og ham korsfestet" ( 1.Kor.2,2).
    Hvis ikke dette budskap lyder klart, blir det uten mening å tale om "røsten av den gode hyrde". Luther skrev til Melanchthon: "Se, du skal ikke tro profetene (sværmerne) om de forkynner den opphøyde Jesus, om ikke de først forkynner den korsfestede Jesus".
   
Der Bibelens Jesus blir forkynt, blir det forkynt om Ham som oppfyller de frelseshistoriske profetier i Det gamle testamente ( 2.Kor.1,20). Bibelens Jesus er derfor også "frelseshistoriens Jesus".
    Vi må be om nåde til å skjelne den bibelske Jesus ut fra andre "Jesus-bilder" som blir tilbudt oss i dag.  Vi må spørre: Blir "sårmerkene" forkynt?  Blir det sagt noe om hva det kostet Jesus, Guds Sønn, å frelse oss fra Guds vrede og den evige død?
    Hyrdene (forkynnere, prester) må være klar over at de tilhørere som er frigjort ved evangeliet lengter etter "å høre røsten av den gode hyrde". og de blir skuffet når de ikke får høre den. Derfor trenger hyrdene mye forbønn ( 1.Tim.2,1-4)

---