Den rettferdige Lots plage

Av Per Gustafsson - Bibelsk Tro 1/2011

”Han fridde ut den rettferdige Lot, som ble plaget ved de lovløses skamløse ferd, - for den rettferdige som bodde blant dem, led dag for dag pine i sin rettferdige sjel ved de lovløse gjerninger han så og hørte.” 2 Pet 2,7-8

Det ser ut til at den tidens kristenhet var kommet langt bort fra ”den rettferdige Lots” sinnelag. Han advarte mot dommen og han var plaget av det utsvevende livet forut for dommen over Sodoma, der han bodde. Finnes det slike plagede mennesker i vår tid?

Lots advarsel mot dommen neglisjeres

Lot talte ikke uedruelig eller overspent da han advarte mot det som skulle skje med Sodoma. I tillegg til det han med egne øyne hadde sett av domstegn, nemlig Sodomainnbyggernes lidenskaplige liv som gikk over alle grenser, hadde han fått sikker guddommelig informasjon om konsekvensene. Den hadde han fått fra de englene som var Guds egne budbærere til Lot om Herrens beslutning, de som skulle iverksette den: ”Herren har sendt oss hit for å ødelegge stedet” 1 M 19,13. Men Lot fikk erfare at verken hans advarsel eller hans plage over tilstanden ble tatt på alvor. Da han til sine svigersønner videreformidlet det han hadde fått vite: ”stå opp og dra bort fra stedet, for Herren vil ødelegge byen.” 1 M 19,14, blir han neglisjert. Svigersønnene hans trodde at han drev gjøn med dem. Hva kan denne neglisjeringen av alvoret i Lots advarsel bygge på?

Det kan bygge på (minst) tre ting hos Lots svigersønner, i tillegg til grunnårsaken: den forblindede syndefallsnaturen.

1) De var vant med Sodomas levesett, som hadde blitt den ”normale levemåten” selv om virkeligheten kalles lovløse gjerninger. Disse gjerninger er overtredelser av de bud som er innlagt i selve skapelsesloven, skapelsesordningen, naturens lov – den som alle mennesker kan se i naturen som nødvendig for dens fortsatte eksistens. Overtredelsene av disse ordningene skjer i ”uforstandige hjerter” skriver Paulus Rom 1,21f., og konsekvensene er selvødeleggelse og ufruktbarhet. Til tross for at det menneskelige samlivet i Sodoma skjedde i strid med Guds skapelsesordning, betraktet svigersønnene avvikene som ”småplukk” som var i orden. Menneskelig lov, majoriteten og samfunnspraksis var blitt tilpasset virkeligheten. Det var tydeligvis sjelden noen som hadde noe å innvende. Lot var en underlig mann!

2) Selv så de fram mot et liv med Lots døtre, noe som sikkert var ensidig innrettet på et jordisk liv i lyst på kort sikt og uten tanke på at Gud gir akt på menneskene og har makt til å oppfylle sine trusler mot dem som ikke vil gi akt på at gleden på jorden er kort sammenlignet med evighetens pine.

3) Disse svigersønnene kunne ikke tenke seg at et vanlig menneske som Lot, kunne komme med bud fra Herren. De kjente ham bare som den underlige Lot . Og som fremmede for ham kunne de selvfølgelig heller ikke forstå seg på den smerten som han bar i sitt indre. Han var en fremmed for dem. Altså kunne de heller ikke ta hans advarsler på alvor. Han var vel gammel og utgått på dato. Nå gjaldt det nye seder og skikker.

Lots plager er ukjente for andre enn de gudfryktige

Når Peter mange år senere skriver at Lot ”led dag for dag pine i sin rettferdige sjel”, da er han en av de som har blitt Jesu Kristi vitner og apostler. Men hvordan kunne Peter vite at Lot led i sitt indre? Det står jo ikke uttrykkelig i 1 M om Lot at han ”led dag for dag pine i sin rettferdige sjel” – men slik skriver Peter. Peter har vel ikke kunnet snakke med Lot!? Nei, men det finnes beskrivelser i GT av det som skamløst forekom, og det står en del om Lots plagsomme møter med ”de ugudelige” (Les 1 M 18,16 ff). Peter hadde lest Skriften – og selv hadde Peter fått erfare det samme. Han omtaler dessuten en hel del av de falske lærerenes skamløse liv i sitt andre brev. Sannsynligvis gjenkjente han ”Lots plagede sjel”. Ytre vold var det ikke spørsmål om, men om en indre plage av et fortærende slag. Det apostelen Peter har skrevet ned er den gjennom alle tider felles sjelelige erfaring hos dem som ”plages av urettferdigheten, lovløsheten og utsvevningene”.

Det er likevel ikke en selvgod reaksjon på det onde han møter hos de andre, men et sterkt ubehag som blir til ved den personlige vekkelsen og sinnsendringen overfor Herren. Han kalles ”den rettferdige Lot”.

Det er et ubehag forårsaket av kjennskapet til og lidelsen av syndens kraft og makt i sitt eget liv. Ubehaget forsterkes gjennom de uomvendtes skammelige ytringer. Slikt gir ytterligere stikkende påminnelser om ens egen fordervede natur. Nei, det er ikke spørsmål om selvgodhet når det er tale om ”Lots plager”. Det er snarere det oppvakte menneskes avsky for syndens ødeleggende makt som fører til plagene. Men slike plager forstår ikke verden seg på. Der er man jo tvert imot ute etter å tilfredsstille kjødet med dets lyster og begjær. Det er livet, sier verden.

Den levende kristne, som i dag lever i kunnskapen om at dette syndevesenet kostet Jesus livet da den dømte verdens synd ble lagt på Ham, har fått åpnet sine øyne for tilstanden hos de blinde og skamløse. Denne tilstanden fører til evig død for dem som ikke kommer til tro på Stedfortrederen, han som også er Dommeren. Verdens synd, som Han tok på seg, men som ennå hersker i verden og i de uomvendtes hjerter og sinn, må være en plage for Guds barn. Troens liv i Guds Sønn medfører det. De vet at det finnes en som led den store plagen. De vet at han derfor er den eneste Frelseren. Han som tilgir synder når de bekjennes, men som ”lønner” med evig død de som blir værende i dem. De kristne har del i hans lidelse i verden.

Nå i den siste tiden fornektes, gjennom disse utsvevninger, den Herre som har kjøpt dem, skriver Peter og atter velter de seg i sølen 2 Pet 2,22. Det er frafallets vesen. En av dets ytringer er at ”de forvender Guds nåde til skamløshet, og de fornekter vår eneste hersker og Herre, Jesus Kristus.” Jud 4.

Men til frafallets vesen hører, i tilegg til levnets utsvevninger, også andre, mer ”åndelige, kirkelige utsvevninger” som tar æren fra Jesus alene og Skriften alene, samt setter menneskelige utsvevende idèer og tradisjoner på tronen. Den kjødelige lysten og begjæret er endog av åndelig art. Kjødet kan kle seg i masker av ulikt slag.

Luther var særlig opptatt av pavedømmets utsvevende lære og det kirkelige hovmod. Det er stadig høyaktuelt – eller burde være det, i det minste i den evangelisk-lutherske kristenheten. Men slik er det ikke!

Mange vil fremdeles være herrer, kalles ”fader” og, gjennom vigsel se på seg selv som skilt fra ”tollere og syndere”. De vil, som paven, herske over ”sitt folk” og avskyr å være ringe tjenere. De vil kalles ”kirken”, skjønt Skriften lærer at de troende er fårene, som hører hyrdens røst; de er kirken – og blant dem finnes kun de som er de andres tjenere. Faller slikt inn under ”Lots plager”? Ja, det finnes et utsvevende og løsaktig liv i form av åndelig vellyst. Æresyke og jakten på opphøyelse blant mennesker søker oppholdstillatelse i sitt ”Sodoma” for å få tilfredsstillelse av likesinnede. Tvangsforsøk på ensretting og det å få alle inn under pavesetet er ikke bare et kjennetegn ved det romerske pavedømmet. Det har forekommet i både små og store ”pavedømmer”.

Med antikrists mirakler og skriftmotbydelige-filosofiske-tradisjonsbundne utsvevninger i lærehenseende, som trollbinder det religiøs-rituelle mennesket, overgavs tidlig på mange hold, allerede i den første kristenheten, den rene troen på Jesus alene. Inn kom allslags utsvevninger gjennom såkalte kirkefedre og utlegginger som skulle følges med trusler og store vanskeligheter for dem som ikke lot seg binde. Den lydigheten som paven, i keiserens etterfølgelse, fordret for sine forvillelser og inkvisisjonen, for å få likeretting etter kirkens bud, har blitt gjentatt. Kirkens bud og ønsker kan fremstilles som mer avgjørende enn Jesu egne bud og løfter. Slik har det vært og er i kvinneprest spørsmålet, og slik kan det også bli i alle de frie ting som mennesker ønsker å opphøye og gjøre til kirkelige bud. Pavedømmets følger er tydelige i visse deler av lutherdommen. Det er lysten til å herske, maktbegjær, og det er selvopphøyelse.

Den skjøgen, den horen, som framtrer i Åpenbaringsbokens 17. kapittel, er ikke utelukkende ute etter kjødets lyst i ytre henseende og det å få pengebetaling for slike tjenester. Hun er også et bilde av den kjødets lyst som sitter dypere, slik som det kjød som dessuten ytrer seg i hovmod, æresyke og åndelig/kirkelig vellyst. Derfor er dette skjøgeuvesenet av et slikt slag at Johannes undret seg storlig da han så henne ( Åp 17,6).

Av alle disse utsvevninger plages de gudfryktige og har derfor fellesskap med både Lot og Peter i disse plager. Men også med alle disse små mennesker som gjennom tidene har bekjent at de er ” fremmede og utlendinger på jorden” Heb 11,13. Men de har fremfor alt en tilflukt i Ham alene som utholdt en slik motstand fra syndere, Heb 12,3. Av dette forstår de gudfryktige noe, men de uomvendte forstår intet.

Lots hustru er et bilde på bundethet

Om denne kvinnen står det at hun fulgte med Lot ut – et stykke av byen. ”Men Lots hustru, som fulgte etter ham, så seg tilbake. Da ble hun til en saltstøtte.” 1 M 19,26. Hun så seg tilbake, men våger vi å anta at det ikke bare var med ett øyekast hun kastet blikket bakover? Ja, det var et bundet sinn, som ikke tilstrekkelig og med udelt hjerte gav akt på redningsveien framover. Hun var jo med på veien til å begynne med – men tydeligvis manglet hun avskyen og plagen av det som måtte forlates. Båndene bakover var sterke. Hun hadde vel levd ganske lenge i Sodoma. Hun hadde vel vendt seg til forholdene, og det liv som utviklet seg til utsvevninger hadde nok smøget seg innpå litt og litt om gangen. Hun var bundet til livet og menneskene der. Visst var hun gjennom ekteskapsinngåelsen med Lot bundet til ham, men i hvilken retning ble hennes sjel trukket? Med sin kropp og sitt ytre fulgte hun med et stykke ut av Sodoma. En hustru skal jo følge sin mann. Noe annet hadde vel vært skammelig. Ja, så mye var hun bundet til ham at hun ikke kunne få seg til å bli igjen i Sodoma da flyttelasset gikk. Døtrene fikk hun med seg, men svigersønnene ble igjen. Det hadde jo begynt så bra, men hva skulle det nå bli til med planene for storfamilien? Hun som for sitt indre hadde begynt å se for seg at det skulle komme barnebarn. Ja, det er lett å forstå hvordan denne kvinnen ble dradd tilbake til et liv som gikk sin vante gang innenfor kjente rammer. Steget ut av Sodoma kjentes fremmed for hele hennes vesen. Men hun skulle jo følge sin mann. Men det budet klarte ikke å gjøre hennes fullstendig trofast. Hun måtte med savn se bakover på den byen hun forlot. Og hun satt fast i savnet av det gamle kjente og hun avskydde ikke tilstrekkelig det frafall fra Guds bud, som førte til Sodomas fall. Hun ble til en saltstøtte.

Lots hustru er et bilde av den bundethet som kan ramme hver og en som vet at de bør følge sin rette mann, ddet vil si Kristus, men som er så bundet til sin vanlige plass i verden at blikket fremover, mot evigheten, avbrytes av tankene på å bli værende i verden; den tanke som hjertet er fullt av. Og stegene fremover blir tvilende. Målet i en tilværelse som er befridd fra synd synes ikke å være så forlokkende. Det blir som med utvandrerne fra Egypt, som lengtet tilbake. De lengtet etter kjøttgrytene. Lots hustru lengtet kanskje tilbake til det gamle og velkjente. Steget ut i det ukjente ble for stort for henne. Tradisjonene og det velkjente kan være verdifullt. Men en vane kan føre til bundethet. I den siste tiden kan vi merke at mennesker søker seg til de former som har vært bevarende. Men hva gjør man når formene har blitt fylt av antibibelsk innhold? Byene Sodoma og Gomorra er advarsler som er gitt til de siste tiders kristne. Jesus har selv talt om dem og deres ødeleggelse, for å advare oss. Men Han har også framstilt fiendtligheten mot Ham som enda verre.

Dagens virkelighet

Om et enkeltmenneske kommer med Guds advarsler og tilkjennegir eller forkynner sin samtid sine sjelelige plager av ugudeligheten i dets fromme, ufromme eller lidenskaplige former, slik Lot gjorde, og dessuten aktualiserer Guds dom over alt dette, så må det bli samme reaksjoner som overfor den ”samfunnsfiendtlige” Lot. Til og med fra sin egen slekt som mener at slikt er overdrevet og kan betraktes som spøk. Ja til og med ”ens egen slekt”,kristenheten og kirkene, er nå i ferd med å skjemte bort eller fortrenge alt som har en alvorstone. Vel kan det være alvor i å opprette nye ”steder” og ”boplasser på jorden” for Guds folk, men vi skulle være ett folk på vei til himmelen. Vi har ikke noe blivende sted her. Arbeidet på ”nye steder” for å redde kristenheten kan meget vel vise seg å være det beste middelet for nedlegging og opphør og et tegn på at blikket vendes bakover og ikke fremover. Kan det da ikke bli en saltstøtte av hjertets tilbakevending til det som har vært?

Ånden hos Lots hustru, tilbakeblikket, vitner om en bundethet til det som måtte oppgis da målebegeret ble fylt til randen. Men hun ville ikke være med på at livet i Sodoma, i denne verden, var i ferd med å ta slutt. Det er noe som skjer også hos oss. Og det på en definitiv måte som verden ikke tidligere har opplevd.

”Abrahams forbønn” har brent også i vårt ”Sodoma”. Det var en bønn for et fåtalls redning. Men vi glemmer heller ikke Herrens bud til Jeremia: ”du skal ikke be for dette folket og ikke frembære klage og bønn for det …” Jer 7,16, 11,14 og 14,11. Og likevel ber vi Herren om bevaring av de gjenlevende og oppvekking av enkeltmennesket, tross alt. Lot var en av de få som ble reddet ut fra Sodoma. Men han ble dog reddet!

Heller ikke glemmer vi, i all økumenisme, ”sekteristen” Noa som bygde og ble innestengt i en ark, av Gud selv (1 M 7,17). Og ikke glemmer vi Jesu ord: ”Frykt ikke du lille hjord, for det har behaget deres Far å gi dere riket.” Luk 12,32.

Som Lot, finner ikke Jesu disipler en innvendingsfri sone, ikke engang i sin nærhet. Og ens eget hjerte er det nærmeste nære vi har. Der finner vi alltid ”Lots hustrus ånd” med kjærlighet til denne verden, kjærligheten til tradisjonene og kjærligheten til de jordiske bopælene. Ja, vi kan forandres til ”saltstøtter” i denne ånd. Bevar oss milde Herre Gud! Vårt liv bør være rettet mot det som er der oppe.

Vi bør ransake oss innfor Herrens ord: ”Men når menneskesønnen kommer, skal han da finne troen på jorden?” Luk 18,8. For den troens bevaring er det nødvendig med delaktighet i Kristi kors. Han ble plaget i verden … det skal også hans etterfølgere bli.

Det finnes sannelig en fariseisme som i selvopphøyelse takker for at man ikke er som andre mennesker og som gjerne åpent demonstrerer sin ytre fromhet. Bort med det! Men dette avviket må likevel ikke hindre at den felles indre plagen for Guds rette barn blir nevnt. Det gjør Jesus selv. ”I verden har dere trengsel” Joh 16,33. Og syndens daglige plage er en mangesidig virkelighet av indre og ytre slag.

Skriften kaller de kristne for ”gjester og fremmede”. Mange er dessverre fremmede for det. De tilpasser seg lett både det sodomittiske levnet og det moderniserte gudstjenestelivet som har assimilert dagens trender både fra pavedømmet og fra et moderne likestillingsdogme. Derfor er det overhodet ikke underlig om mennesker i dag tror at det fåtall spøker, som lar sine plager og advarsler komme fram. For mange har som Lots svigersønner vendt seg til at slik som det nå har blitt, slik må det fortsette. Herren sier likevel ikke amen til det. Men han venter kanskje ennå på omvendelse for noen.

Bibelsk Tro nr.1-2011 - Shafan 09-02-11)

Webmaster, Andreas Michelsen

Forside: www.shafan.dk

skrevet