I Filipperbrevet 3,14 skriver apostelen Paulus: ”Men ett gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus”. 

For apostelen var målet det viktigste. Derfor glemte han alt som lå bak og strakte seg mot det som lå foran hvor han skulle få seiersprisen som Gud hadde kalt ham og alle andre til, som hadde elsket Guds åpenbaring i Kristus Jesus. 

Det som hadde vært en vinning for ham før, regnet han nå som et tap fordi kunnskapen om Kristus Jesus, hans Herre, var så mye mer verd. Han hadde fått del i Jesu Kristi rettferdighet ved troen og så fram til oppstandelsen fra de døde. 

Han var ikke framme ennå, men han var grepet av Kristus Jesus og oppfordrer de kristne i Filippi til å holde fram i det samme sporet. Selv om ikke alle hadde erkjent dybden i forholdet til Kristu, så er Paulus overbevist om at Gud ville åpenbare det for den enkelte. 

Apostelen kaller dem brødre, for de er hans åndelige brødre på veg til samme mål. Derfor formaner han dem til å være hans etterfølgere, ikke på grunn av menneskelige ting, men på grunn av hans forhold til Jesus Kristus. Men han tar også med at de skal gi akt på de andre som vandrer etter det forbilde de har av Paulus og hans medarbeidere. Det vil si alle dem som på samme måte som apostelen og hans medarbeidere har det samme mål og som lever i samsvar med det. 

Deres mål er himmelen. De er fremmede og gjester på denne jord. Hjemlandet deres er i himmelen hvor også seierprisen skal utdeles til alle som når fram. 

Ikke alle vil nå målet 

Men ikke alle vil nå fram til målet. Dette fyller apostelen med uro og sorg, og han sier med tårer: ”Mange vandrer som fiender av Kristi kors.” (Fil 3, 18). Det er alvorlig tale. Men apostelen tenker ikke først og fremst på dem som er utenfor menigheten. Det er mennesker som på en eller annen måte tilhører menigheten og vil være kristne. 

Det kan kanskje være jøder, de såkalte judaister som hevdet at det er vel og bra med Kristi kors, men Jesu etterfølgere skulle la seg omskjære og følge Moseloven. Med andre ord det var ikke nok med Jesu forsoning. Man måtte også la seg omskjære og holde Moseloven. Dermed måtte den enkelte gjøre noe selv, for det var i praksis ikke nok det Jesus hadde gjort. Følgelig levde de i virkeligheten som fiender av Kristi kors. 

Men sannsynligvis taler apostelen her om navnkristne blant hedningene. De hadde sluttet seg til menigheten, men de var likevel fiender av Kristi kors. Hvordan var det mulig? Deres liv var ikke preget av Kristus, men av denne verden og alle ting i denne verden. 

De ender i fortapelsen, sier Paulus. De var med i flokken og mente at Jesu liv og gjerning var viktig, men likevel så ender deres liv i fortapelsen. Hvorfor gjør de det? For de hadde ikke et rett forhold til Jesus Kristus. Jesus sier i Joh 14,15: ”Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud.” De viste med sitt liv og sine gjerninger at de ikke elsket Jesus. De kjente ham ikke, heller ikke Gud Fader eller Den Hellige Ånd. Deres gud er buken, sier apostelen. De hadde i praksis ikke bruk for Den treenige Gud. Deres gud var buken, magen. Det vil si mat og drikke, jordiske ønsker og sanselig begjær som tilhører det gamle menneske. Bibelens Gud som bor i det høye og hellige hadde de ikke bruk for. 

Opprinnelig var det en retning innen gnostisismen som hevdet at sjelen var god, mens materien var ond. Derfor er legemet, kroppen, ond og en kan gjøre med den som en vil. Siden sjelen er god, så kan ikke kroppen skade den. Følgelig kan en gjøre hva en vil med kroppen, for den er og vil være ond, og den har ikke noe innvirkning på sjelen. Derfor mente disse såkalte kristne at de kunne leve etter sine lyster og begjær. Følgelig levde de etter kjødet i forskjellige synder som fråtseri, drukkenskap, utukt, urenhet, homoseksuelle forhold og andre synder. 

Det samme skjer i dag. Noen lever som samboere og kaller seg kristne. Noen lever i lesbiske eller homoseksuelle forhold og kaller seg kristne. Andre lever et syndefullt liv, men kaller seg likevel kristne. Men dette er et selvbedrag. Apostelen sier i Rom 6,16 b: ”Dere blir enten tjenere under synden til død, eller under lydigheten til rettferdighet”. Ingen kan leve i synden og kalle seg kristen. For de som lever i synden byr sine lemmer fram til tjeneste for ”urenheten og lovløsheten” som fører til lovløshet (Rom 6,19). Det vil si de blir innvortes urene og dermed besudler de sitt legeme. For det andre lever de som om Gud og hans lov ikke eksisterer. Med andre ord de ringakter Gud og drar i tvil hans autoritet som skaper til å fastsette lover for menneskelivet. 

Guds ords advarsel 

Guds ord advarer mot å holde fast ved Bileams lære, ”han som lærte Balak å legge anstøt for Israels barn – å ete avguds-offer og drive hor” og nikolaittenes lære (Åp 2,14-15). Likedan advares det mot kvinnen Jesabel, ”hun som sier at hun er en profetinne, og som lærer og forfører mine tjenere til å drive hor og ete avgudsoffer” (Åp 2,20). Hva sier Guds ord om slike som følger sine kjødelige lyster og begjær? Apostelen sier: ”Men den som lever etter sine lyster, er levende død” (1 Tim 5,6). ”De ender i fortapelsen.” De når aldri til himmelen fordi de er fiender av Kristi kors. Det er skammelig hva de gjør, og de setter sin ære i sin skam. Med andre ord det de burde skamme seg over, det roser de seg av. 

Videre trakter de bare etter jordiske ting. De vil ha med seg mest mulig av verdens materielle goder, stas og prakt, men samtidig kalle seg kristne. Men de har ikke sans for livsvandringen sammen med Jesus Kristus. De er fremmed for å lide ondt, bli baktalt og forfulgt på en eller annen måte. De vil være sine egne herrer og ikke innordne seg under Den treenige Gud og følge hans bud og livslover. De vil ha med seg ”godene” i denne verden og leve i samsvar med sine behov og syndige begjær. Derfor kommer de aldri til å nå fram til himmelen, og kommer aldri til å få seiersprisen. Men ved sitt liv og livsførsel viser de i praksis at de er fiender av Kristi kors selv om de subjektivt ikke oppfatter det slik. 

Hvordan kan de kalle seg kristne og leve på denne måten? Grunnen er at de er ikke gjenfødt ved Den Hellige Ånd. Deres ”teologi” og tankegang er i samsvar med det gamle mennesket. Guds lov har ikke fått gjøre sin gjerning i hjertene. Derfor har de ikke bruk for noen frelse. De er fiender av Kristi kors, for de har i virkeligheten ikke bruk for forsoningen og rettferdiggjørelsen. Tenk så tragisk å være med i flokken blant kristne og samtidig være fiender av Kristi kors! 

Hvordan står det til med meg og deg? Vi er vel ikke fiender av Kristi kors selv om vi subjektivt ikke ønsker det! Er Kristus Herre i vårt liv, eller vil vi være vår egen herre og leve etter vårt gamle menneske på denne verdens vis? Må salmistens bønn bli vår bønn: ”Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!” (Sal 139,23-24). 

Ingen som lever etter kjødet, kommer til å arve Guds rike (se Gal 5,19-21). De vil aldri nå det himmelske mål, men gå fortapt. For de lar synden herske i sine legemer til tross for apostelens advarsel, og følgelig lever de som fiender av Kristi kors. 

Vårt hjemland er i himmelen 

Det er ikke noen selvfølge at vi som har tatt imot Jesus og lever i samfunnet med han nå, skal nå fram til målet. Guds ord har flere eksempler på at noen har falt fra den levende Gud. Likedan taler Bibelen om det store frafall i endetida. Derfor må vi la oss advare av Guds ord: ”La oss derfor ta oss i vare, så ikke noen av dere skal vise seg å være blitt liggende etter. For løftet om å komme inn til hans hvile, gjelder ennå. For det glade budskap er blitt forkynt for oss, likesom for dem. Men ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det” (Heb 4, 1-2). 

Enhver gjenfødt kristen som lever i samfunnet med Jesus og holder seg til Guds ord og bud til sin siste dag på jord, vil nå fram til målet, himmelen. Da skal vi få seiersprisen som Gud har kalt oss til i Kristus Jesus. Det blir en ufattelig stor dag for Guds barn. Da skalvi få synge med sangeren: 

”Lammet, ja, Lammet, dets vunder og sår, 
Æren og prisen i evighet får! 
Amen, halleluja! Amen!” 
(Fredrik Boye. Nr 904 v. 4 i Sangboken)

Webmaster, Andreas Michelsen

Forside: www.shafan.dk

Bibeltekster er hentet fra den autoriserede oversættelse, 
© Det Danske Bibelselskab 1992  og kan læses på BibelenOnline