Hvor skriver denne påstanden seg fra? Den bygger på uttrykkene i artiklene 2 og 9 i den augsburgske bekjennelse. I artikkel 2 blir det sagt at alle mennesker blir født med arvesynd, det vil si uten gudsfrykt og tillit til Gud, og med ond lyst – og denne arvesynd legger alle mennesker under Guds vrede, om de ikke blir født på nytt ved dåpen og den Hellige Ånd. 

I artikkel 9 blir det sagt at dåpen er nødvendig til frelse og at barna må døpes; gjendøpere, som forkaster barnedåpen og lærer at barna blir salige uten dåp, fordømmes (fordømmelsen går på deres lære, ikke på deres personer). Dette er etter den latinske tekst. Det var også en tysk tekst til Augustana, og der heter det: Gjendøpere blir forkastet, de som lærer at dåpen ikke er rett. 

Som en her vil se er det lagt frem et meget alvorlig syn på menneskets syndige forderv, slik vi er i oss selv. Den medfødte syndige natur er en så alvorlig sak, at en må bli født på nytt ved dåpen og den Hellige Ånd for å bli salig. Ef 2,3 og Joh 3,5. Slå opp! Videre er det gjort alvor av Bibelens ord om dåpen som et gjenfødelsens bad. Tit 3,5. 

Reformatorene misforstått 

Men så er det at noen gir seg til å trekke en negativ slutning av disse ordne. De sier: altså må alle som ikke blir døpt, gå fortapt. Til og med et lite barn, som verken har gjort godt eller ondt - bare fordi foreldrene var for sent ute med dåpsvannet! 

Er dette meningen med ordet i Augustana 2 og 9? I så fall må dette være deres tanker som skrev Augustana og undertegnet den. Det var Melanchthon som skrev Augustana. Undertegnet ble den etter hvert av alle ledende lutheranere, leke og lærde. Mente da alle disse at udøpte barn går fortapt? Har de noe sted sagt noe som peker i den retning? 

Svaret er at det har de ikke. Når det gjelder Melanchthon, så har han flere ganger gitt uttrykk for et helt annet syn. Fra 1553 har vi således en uttalelse som kort og godt går ut på at dåpen og troen normalt hører sammen; men om en som tror dør uten å ha fått dåpen, så blir han frelst ved troen på Kristus. Når det gjelder barna, så vil de i et slikt tilfelle bli frelst ved at foreldrene i bønn bærer dem til Kristus. Det er også andre uttalelser av Melanchthon i samme retning. 

”Ingen av disse skal fortapes” 

Det kan også nevnes at spørsmålet om de udøpte barn ofte blir omtalt i de lutherske kirkeordninger. Dette er skrifter som ble utgitt i reformasjonstiden, med retningslinjer for kirkens liv og praksis etter at de var blitt reformert etter Guds ord. I disse kirkeordninger heter det da regelmessig at en skal ikke tro at de udøpte barn ikke blir salige. En skal tvert imot trøste engstelige mødre med Jesu ord: ”Det er ikke eders Fars vilje at noen av disse små skal fortapes,” og: ” La de små barn komme til meg”. – Slik blir det for eksempel sagt i den danske kirkeordinansen av 1539, som skulle gjelde også for Norge. I det senere Kirkeritualet av 1685 blir det samme sagt, og det gjelder også vår nåværende Alterbok (1920), som alle prester skal følge. 

Denne veiledning i de lutherske kirkeordninger har blant annet sin bakgrunn i den katolske kirkes lære om limbus puerorum, barnestedet, som romerkirken har talt så meget om. Det var en vanlig tanke at udøpte barn verken kom til himmelen eller helvete, men til et sted midt imellom. Der fikk de ikke del i den fulle salighet, men hadde det for øvrig ganske bra – om dette var det for øvrig litt forskjellige tanker. Men alt dette er uten medhold i Bibelen, hvor det verken står om skjærsild eller limbus. Derfor ble slike tanker forkastet. Udøpte barn ble av sine foreldres bønner brakt til Jesus – slik tenkte man. 

- Under kildestudier som jeg har drevet i disse og lignende spørsmål, kom jeg over en bok som nå må sies å være glemt. Den er skrevet av Johannes Bugenhagen, som var sokneprest i Wittenberg og Luthers gode venn, og som ble kalt opp til Danmark for å sette kirken i den rette skikk etter Guds ord. 

Boken heter (i norsk oversettelse): ”Den 29. salme utlagt av Dr. Johannes Bugenhagen fra Pommern. I hvilken også (er tale) om barnedåpen, og om de ufødte barn og om de barn som man ikke kan døpe. En Trøst av Dr. Martin Luther for de kvinner som det er gått galt for under barnefødsel. 1542.” 

Det er interessant å lese den gamle boken. Bugenhagen har tilegnet den til kong Kristian III av Danmark og Norge, og forfatteren sier i forordet at han her vil legge frem det syn som han har forkynt både i Kongens riker og i de nordtyske byer. Vi vil her ta frem noen av hovedtankene. 

”Tror dere barna er så uskyldige?” 

Bugenhagen taler da først om dåpen, det gjenfødelsens bad – og om barnedåpen. Han polemiserer mot døperne, som ikke ville at småbarn skulle døpes. Gud ville jo at barna i den gamle pakts tid skulle få omskjærelsens paktstegn; skal da ikke vi kunne gi våre barn del i paktens velsignelse? Han vender seg mot døperne og spør om de tror menneskenaturen i seg selv er så ren og uskyldig at en ny fødsel ikke er nødvendig. Hvis vi virkelig tror det, hvordan kommer de da utenom Bibelens alvorlige ord om vårt medfødte syndige forderv? Og på den annen side, dersom de tror Guds ord om dette syndeforderv som vi er født med, hvordan mener de da barna skal bli hjulpet dersom vi ikke skal døpe dem? Skal vi leve i uvisshet i så viktig en sak? Nei, vi skal ikke det. Jesus har sagt at vi skal bringe barna til ham – og det gjør vi i dåpen. 

Men så vender han bladet om og tar for seg de katolske teologene som har skrevet om ”barnestedet”. Han holder seg især til et veldig alvorlig sted, som skriver seg fra Fulgentius, en forfatter fra ca. år 500 – han hadde et svært pessimistisk syn på udøpte barns skjebne. Ved en misforståelse trodde man i alminnelighet at dette sitatet var fra Augustin. Men av stilistiske grunner tror Bugenhagen ikke det er Augustin som har skrevet det – og dermed viser han seg som en fin humanist, sitatet er som sagt hentet fra en annen manns bok.

Men Jesus tar imot dem 

Men hvorfor skulle vi tro så galt om de udøpte barn, sier Bugenhagen. Jesus tar imot de kristnes barn. Og så griper han til et billede: Da Israels barn gikk gjennom Rødehavet, da var det også mange småbarn med. Noen av dem var så små at de ble båre i mors liv. Men de ble reddet alle sammen, Farao fikk ikke tatt dem. Far og Mor bar dem over. 

Og nå har Jesus gitt oss dåpen for at vi skal bære barna våre til ham i den, sies det videre. Men stundom kan vi ikke få døpt barna våre. Det hender at fødselen blir svært vanskelig, så barnet dør under fødselen. Kanskje dør både mor og barn – slikt hendte nok oftere i eldre tid enn i våre dager, legevitenskapen hadde ikke de midler og den kunnskap som nå. Men om slikt hender, da får vi jo ikke døpt barnet. Hva så? Skal vi tenke at Gud har forkastet barnet? På ingen måte. Kan vi ikke bringe barnet til dåpen, så kan vi anbefale det til Gud i vår bønn. Da Jesus har lovet at våre bønner skal bli hørt når vi ber om noe etter hans vilje, og da det er hans vilje at de små ikke skal fortapes, så er det helt sikkert og visst at Jesus tar imot disse små barn. 

Dette skriftet av Bugenhagen har Luther lest, og han likte det så godt han fikk lyst til å skrive et etterord til det. Han vil trøste de kvinner som hadde mistet sine barn uten at de var døpt. Tankegangen hos Luther svarer helt til den vi finner hos Bugenhagen. Gud hører den bønn vi sender opp til ham i vår nød. Ja, selv om moren i sin nød ikke makter å formulere en bønn, så blir nøden til en bønn i Guds øyne, slik som det heter om Moses; han var så full av sorg og angst at han ikke kunne tale, men Gud sa: ”Hvorfor roper du til meg!” 2 M 14,15.- Gud har bundet oss til nådens midler, men han har ikke bundet seg selv. 

- Dette lille skriftet av Bugenhagen og Luther hadde i sin tid en stor utbredelse. Det blir henvist til det i flere av de lutherske kirkeordninger, og i Slesvig-Holsten hadde alle prester plikt til å eie et eksemplar. 

Her ser vi et eksempel på hvordan reformatorene tenkte. Dette skriftet er ikke skrevet av hvem som helst, det er Luther selv og en av hans nærmeste medarbeidere som skriver. 

Det har sin betydning for oss, ikke fordi disse menns ord i og for seg forplikter oss i vår tro. 

Det er til sist bare Guds ord som avgjør alle spørsmål. Men her er det tale om hvordan et viktig punkt i vår kirkes bekjennelse skal oppfattes. Noen gir det en tolkning som virker meningsløs, og trekker så den slutning at ingen av oss er bekjennelsestro. 

I en slik situasjon er det godt å få klarhet over hvordan de menn tenkte som skrev Augustana eller underskrev den. Vi ser da hva som er sammenhengen. Disse menn gjorde alvor både av arvesynden og av dåpens makt og kraft. Men de var ikke villig til å trekke negative konsekvenser ut over det Guds ord sier. Og den tanke at de udøpte barn skulle gå fortap, den tanken har de utrykkelig avvist. 

”Da sa Moses til folket: Frykt ikke! Stå fast! Se Herrens frelse, som han vil sende dere i dag! For slik som dere ser egypterne i dag, skal dere aldri i evighet se dem mer. 

Herren skal stride for dere, og dere skal være stille. Herren sa til Moses: Hvorfor roper du til meg? Si til Israels barn at de skal dra videre! Og du, løft nå din stav og rekk din hånd ut over havet, og du skal kløve det så Israels barn kan gå midt gjennom havet på tørre bunnen. 

Men jeg vil forherde egypternes hjerte så de setter etter der. Og jeg vil vise min herlighet på Farao og hele hans hær, på hans vogner og hestfolk. Egypterne skal kjenne at jeg er Herren, når jeg viser min herlighet på Farao, på hans vogner og hestfolk. Guds engel, som gikk foran Israels leir, flyttet seg og gikk etter dem. Skystøtten, som ar foran dem, flyttet seg og stilte seg bak dem. Slik kom den mellom egypternes leir og Israels leir. På den ene siden var den sky og mørke, på den andre siden lyste den opp natten. Og den ene leir kom ikke inn på den andre hele natten. 

Da rakte Moses sin hånd ut over havet, og Herren drev havet bort med en sterk østavind som blåste hele natten. Han gjorde havet til tørt land, og vannet skiltes ad. Og Israels barn gikk midt igjennom havet på tørr grunn. Vannet sto som en mur på deres høyre og deres venstre side. Da satte egypterne etter dem, alle Faraos hester, hans vogner og hestfolk, og de fulgte dem til midt ut i havet. Men ved morgenvaktens tid så Herren fra ildstøtten og skystøtten ned på egypternes leir, og han skapte forvirring i egypternes leir. Han slo hjulene av deres vogner, så det ble tungt for dem å komme fram. Da sa egypterne: La oss flykte for Israel! Herren strider for dem mot egypterne. Da sa Herren til Moses: Rekk ut din hånd over havet, så skal vannet vende tilbake over egypterne, over deres vogner og deres hestfolk. Så rakte Moses ut sin hånd over havet. Og da morgenen brøt fram, vendte vannet tilbake til sitt leie. Egypterne flyktet rett mot vannet, og Herren drev egypterne midt ut i havet. Vennet vendte tilbake og skjulte vognene og hestfolket i hele Faraos hær, som hadde fulgt etter dem ut i havet. Ikke en mann kom fra det med livet. Men Israels barn gikk midt gjennom havet på tørr grunn. Vannet sto som en mur på deres høyre og på deres venstre side. Slik frelste Herren denne dagen Israel av egypternes hånd. Og Israel så egypterne ligge døde på havstranden. Da Israel så Guds mektige hånd som han viste mot egypterne, fikk folket ærefrykt for Herren. De trodde på Herren og på hans tjener Moses”. 2 M 14,13-31.

Webmaster, Andreas Michelsen

Forside: www.shafan.dk

Bibeltekster er hentet fra den autoriserede oversættelse, 
© Det Danske Bibelselskab 1992  og kan læses på BibelenOnline