En arv i himmelen (1 Pet 1,1-5)

Det kom et brev en dag til de utvalgte i Lille-Asia. De levde som fremmede i de forskjellige landskap eller provinser. De bodde i hedenske omgivelser blant ikke-kristne som festet og drakk, ofret og tilbad sine avguder ofte med larmende musikk. 

De hadde selv før vært sammen med disse i ferd og tilbedelse, men nå hørte de Herren til. Apostelen sier: ”For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam” 1 Pet 1,18-19. 

De var Guds utvalgte som hadde blitt kjøpt fri fra sin dårlige ferd dvs. fra sine synder da Den Hellige Ånd hadde fått overbevist dem om at de var syndere som behøvde Guds frelse. De hadde tatt sin tilflukt til Jesus Kristus og var blitt renset ved hans blod (v.2) og blitt helliget ved Den Hellige Ånd til å leve som kristne i hedenske omgivelser og miljø. 

Det var nok ofte vanskelig for dem å leve som kristne, likesom det er for oss i dag. Bekymringene kommer ofte når en tenker hvordan det skal gå med oss selv, våre barn, barnebarn, slekt og venner i denne forførende tid. Da er det godt å vite at der er en som har omsorg for oss, ber for oss og gikk i døden for hver enkelt av oss. For han kan vi utøse vårt hjerte for og legge fram alle bekymringer, sorger, gleder og takke for frelsen. 

Avsenderen av brevet 

Hvem var så avsenderen av brevet? Det var Peter, Jesu Kristi apostel. Vi kjenner alle til Peter. Han var en av de ledende av Jesu disipler som hadde vandret sammen med Jesus i omlag tre år. Han var Jesu Kristi apostel. En apostel er en som taler en annen manns sak. Når Peter kaller seg Jesu Kristi apostel, vil det si at Peter taler på vegne av Jesus Kristus. Følgelig er det Peter taler og skriver, det skriver han med fullmakt og på vegne av Jesus Kristus selv. Med andre ord brevet til de troende var fra Herren selv. Peter bare formidlet Herrens ord. 

Men brevet er ikke bare for de troende i Lille-Asia. Det er Herrens ord til de troende spredt i den hele verden, uansett nasjonalitet, kjønn, utrustning og stilling. Derfor har vi som bor i Norge både lov og rett å ta det til oss. 

Hva er det apostelen Peter vil minne dem om? En arv som er oppebevart i himmelen. Vi kjenner alle til hva en arv er. En arv er ikke noe en må fortjene. Nei, en arv er noe en er født til. Barna arver først og fremst sine foreldre. Barna arver fordi de er født inn i den og den familie. De har ikke gjort noe for det selv, men de er født til det. 

Hvem kommer til å arve Guds rike?

Bare den som er født til det, dvs. som er gjenfødt i dåpen, ved Guds ord, er arveberettiget til Guds rike. Dersom den døpte, imidlertid, faller ut av sin dåpspakt, må vedkommende bli født på ny ved Ordet. Det skjer når en botferdig synder tar i mot Jesus Kristus som sin Frelser og får syndenes forlatelse. Da begynner et nytt liv, alt er blitt forandret. Derfor sier apostelen Paulus: ”Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt” (2 Kor 5,17). Med andre ord er en da født på ny og er en ny skapning. Før var en redd Gud, nå elsker en Gud og ønsker å leve etter hans livslover i et åpent og fortrolig forhold til både Gud og medmennesker. 

Golgataverket 

Vi er gjenfødt til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde (v. 3), sier apostelen. På Golgata tok Jesus all verdens synd og skyld på seg og sonet den og døde. Men han stod opp igjen den tredje dag fordi døden ikke kunne holde på ham. Gud vakte han opp fra det døde, for Jesus hadde livsrett. Loven sier: Gjør det, så skal du leve. Jesus ble født under loven og oppfylte den til punkt og prikke ved sitt hellige liv. Derfor kunne ikke døden holde på ham. Apostelen Paulus sier i Rom 6,10: ”For sin død, den døde han en gang for synden, men sitt liv, det lever han for Gud”. 

Vi er altså gjenfødt til et levende håp. I bibelsk betydning er et håp noe som står urokkelig fast. Så lenge vi er på jord, hvor syndens og dødens lover hersker, har vi dette håpet som står fast til alle tider og under alle forhold.La oss takke Herren for det! 

Hvordan er denne arven? 

Det er håpet om en arv. La oss reflektere over denne arven som vi skal få en dag! Det burde gjøre oss glade og forventningsfulle. Denne arven har vi slett ikke fortjent, men vi skal få den av nåde for Jesu Kristi skyld fordi vi er Guds barn og Kristi medarvinger. 

Hvordan er så denne arven? Hva er det som karakteriserer den? Den er ”uforgjengelig”. Denne arven forgår aldri. Den er evigvarende og vil alltid bestå hva som enn skjer i universet. Det vi eventuelt arver mens vi lever på jord, det har vi den tida vi er på jorda, men den himmelske arven som vi skal få en dag, varer til evig tid. 

Den er ”uflekket”. Den er ikke besudlet av synd eller av noe ureint. Den er og kommer alltid til å være uten flekker og lyte i all sin glans. Her på jord er alt preget av synd og død, men den arven vi skal få, er preget av himmelsk renhet, harmoni og fred. 

Den er også ”uvisnelig”. I naturen visner blomstene, graset og trærne under visse vilkår og til visse tider. Men slik er det ikke med arven som er gjemt for oss i himmelen. Den falmer og visner aldri. Den er like frisk og fin i all evighet. 

Hvor er denne arven? 

Den er gjemt eller oppebevart i himmelen. Derfor er arven på et sikkert sted. Ingen onde åndsmakter eller onde mennesker, tyver eller røvere, har mulighet å trenge seg inn der for å røve eller ødelegge arven vår. Den er i trygghet og bevoktet i all evighet. 

Arven vår er i himmelen, men vi er fortsatt på jorda. Vi lever i en verden som preges av syndens - og dødens lov. På samme måte som de troende i Lille-Asia den gang levde blant hedninger som festet, ofret og bad til sine avguder, lever vi i dag blant mange ikke-kristne som ikke gir akt på eller bryr seg om Den treenige Guds liv og gjerning. Ja, noen hater Gud, andre sier at det ikke finnes noen Gud og lever og handler i samsvar med det. 

Kardinalsyndene på den tid er de samme som i dag: havesyke, lysten til penger og gods, hor og usedelighet. Vi opplever det samme i dag som profeten Jesaja sier: ”Uttrykket i ansiktene deres vitner mot dem. Om sin synd taler de åpent som folket i Sodoma, de skjuler den ikke. Ve deres sjeler, for de volder seg selv ulykke” (Jes 3,9). Tenk bare alt som blir spredt gjennom massemedia for eksempel aviser, bøker, radio, TV og internett. 

Faren for frafall den gang var stor på grunn av forføring og forfølgelse. Slik er det også i dag. Derfor advarer apostelen og sier: ”Som lydige barn må dere ikke skikke dere etter de lyster som dere før hadde, i deres uvitenhet” (1 Pet 1,14). Dersom vi lever etter våre lyster og begjær, vil vi tape arven som er gjemt for oss i himmelen. Hvor tragisk ville ikke det være! 

Guds barn holdes oppe ved Guds makt 

Guds ord sier vi holdes oppe ved Guds makt ved tro. Tenk for en kraft og makt Gud har. Han som har skapt alt av intet og holder alt oppe. Han er Herre over universet, himmel og jord, og over alle mennesker. En dag skal alle måtte bekjenne dette (se Fil 2, 9-11). 

Gud holder også oss oppe, til den frelse som er ferdig til å bli åpenbart i den siste tid. Legg merke til at her er arven kalt ”frelse”. Det vil si at det skal snart åpenbares hva som ligger i arven eller frelsen. 

Om ikke lang tid skal alt fullføres og fullendes. Denne tidsalder skal opphøre, og hva vår frelse består i og innebefatter, skal bli åpenbart (Heb 9,28). 

Vi ser med glede og forventning framover og slutter oss til sangeren som uttrykker seg på denne måten: 

”Tenk når en gang med utildekket øye 
Jeg ham skal se som her jeg trodde på! 
Tenk når jeg der mitt kne for ham skal bøye, 
Når jeg med takk skal for hans ansikt stå! 

Tenk når engang jeg uten synd skal leve,
hver tanke ren, hver gjerning uten brist,
når aldri jeg behøver mer å beve
for muligheten av en syndig lyst!

Tenk når engang i himlens gylne saler
jeg med den venn som jeg på jorden fant,
i lys om evig liv og glede taler,
og om det liv som lik en drøm forsvant!

Tal denne trøst, o Frelser, til mitt hjerte
når lang og tung meg synes veien hjem.
Den mildt skal dempe hver en bitter smerte
og lokke smilet gjennom tårer frem!

(Wilhelm Andreas Wexels 1841. Nr 894 v. 4, 5,
7 og 8 i Sangboken)

---