Farene for kristendommen i vårt folk

Hver tid bærer med seg farer for kristenlivet. Hele tiden fra den første pinsedag og til Jesus kommer igjen er den tid da kristenlivet må leves her på jorden mellom store farer. Guds ord sier derfor: Våk til enhver tid!

På samme tid som det er farer som til alle tider er like store, har de forskjellige tider særskilte farer, både for den enkelte kristne og for hele Guds menighet.

Videre er det særskilte farer for hver del av vårt liv, for ungdomstid, voksen alder og alderdom. Et sted på veien er det beskt vann, et annet sted møter du angrep fra fienden Amalek, eller du møter slanger eller står overfor gullkalven. Bare én ting er alltid den samme, og det er det vandringsmannen skal leve av: manna og nåde.

Farene minker ikke i takt med utviklingen i tiden eller med høyere åndsdannelse, men det er heller slik at det stadig vil bli verre å holde ut som en kristen etter hvert som vi nærmer oss slutten av denne tidsalder.

Åndskamp
Striden mellom godt og ondt vil nok bli skarpere jo lenger det lider, kanskje ikke så «fysisk» og «rå» som før, men mer av «åndelig» karakter. Åndsfriheten vil bli større, både den kristelige, den anti-kristelige og den allmen-menneskelige. Tro og lær det du vil, det passer for vår tid! Derfor vil striden før Jesus kommer igjen, stå i hjertedypet hos den enkelte kristen, mer enn noen gang før. Åndsmakt vil reise seg mot åndsmakt, kamp mellom tanke og tro, mellom religiøsitet og liv i Gud. De som forventer fienden der, vil ikke vente forgjeves. De vil få bruk for Guds fulle rustning.

Selvfølgelig har det alltid vært indre farer for Guds folk, og alltid har det vært åndelig døde mennesker som har hatt navn av liv. Men det tør nok være sant at Åpenbaringsbokens budskap til de sju menighetene, har et spesielt profetisk budskap til den siste tid. Ja, Jesus har selv sagt at det skal bli slik (Matt.25,1-3 .

Åndelig død under navn av liv, en slapp, vissen og åndsfattig kristendom, skal bli den sørgelige slutningsakt i Guds rike på jord, før Jesus kommer igjen. Lamper uten olje, bevegelse, men uten liv. «Du har navn av at du lever, men du er død» (Åp 3:1). «Du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken» (3:17).

Likeså sikkert som jeg tror at Kristus snart kommer for å hente sin brud, tror jeg at dette er farene som lurer på oss nå, mer enn før.

Sannheten om synd og soning 
Så kommer vi til spørsmålet: Hva er det i vår tid som bærer denne faren inn over oss? Jeg vil til svar på det nevne noen årsaker, slik som jeg ser det.  Den moderne teologis syn på synden og på Jesus, er en årsak. Synden – sier de moderne teologer – er bare en sykdom i det åndelige livs organisme, ikke død. Og denne sykdom er vår sjel og vårt åndelige liv mer eller mindre angrepet av.

Hvordan skal vi så bli fri fra synden? Jo, ved Guds kjærlighet, sier man, den som viser seg i Jesu liv og martyrdød på jorden, og ved Jesu eksempel skal vårt åndelige liv utløses og renses. 

For disse folk er det å være fortapt og død i synd og misgjerning – og født av Gud, med liv av døde – bare meningsløse talemåter, som bibelordet fra andre brevet til korinterne (5:21): «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud».

Etter deres lære skal vi ikke få en rettferdighetskledning av Gud til å bli kledd i, ikke skal vi av ham kjøpe gull lutret i ild, men mine klær skal pusses opp, min karakter, mitt liv, det er gullet.

Dette er den kristelige vitenskaps vei inn i mørket. Det er tankens vei vekk fra livets indre sannhet: sannheten om min synd. Det er forstandens vei bort fra Jesu kors, fra Jesus som er alt for oss.

Synderens rop fra fortapelsens natt og Lammets sang om ham som kjøpte oss til Gud med sitt blod, blir for disse folk et minne fra gamle dager. Slik dør troen i forstandens kalde iskirke!

En kan godt merke på forkynnelsen at slik er det. Ordet om synd og soning og om Jesu blod blir ikke alltid fremholdt som det skulle. Det skal mot til for et nåtidsmenneske, som er barn av sin tid, å forkynne: fortapt – frelst!

Dette var litt om den avvei som de lærde teologer har lettest for å tumle seg bort på. Jeg vil så prøve å skildre den avvei som jeg tror lekfolket i vår tid helst går på. Den vil jeg kalle lekmannsavveien.

Sannheten om den gode strid
Mange har sett inn i frelsens salige gåte med troens øye og gledet seg i Jesus som frelste syndere. Men så kommer to forskjellige avveier, som går mot samme mål. Den ene av disse tolker Bibelen slik at den objektive frelse blir subjektiv, det vil si den frelse som er ferdig for alle i Kristus, og som alle sanne kristne eier ved troen, den har omskapt oss slik at alt ondt er borte. Da er synden helt utrensket, ikke bare som skyld, dom og straff, men roten til alt det onde i oss er borte. Kan de så ikke bekrefte at de aldri merker det onde i tanke og sinn, og heller ikke helt våger å nekte at de aldri gjør noe galt, så hjelper de seg ut med å si at det ikke er dem selv som gjør dette, men satan.

Tanken på å våke og stride, avlegge synd, bruke flid, rense seg selv og arbeide på sin sjel med frykt og beven, den passer ikke for helt frigjorte kristne. Det mener de er deres tale som bor på Sinai, og ennå ikke er kommet inn under frihetens fullkomne lov.

Denne retning er sterk, og vi må ikke tro at disse tanker og meninger bare rår innen en særskilt flokk, de eter om seg som dødt kjøtt utover hele landet. Det trengs at vi holder oss våkne.

Lære uten liv
Så noen ord om den andre avvei som vårt lekfolk står i fare for å komme inn på. Det er nok helst der vi i våre sammenhenger lettest farer vill. Vi regner oss ikke som teologiske rasjonalister og vi lærer ikke syndfrihet. Vi stryker ikke læren om synd, det er ikke vår lære som er gal, men livet, som ikke står til læren. Vi lærer rett om synden med vår munn, men unnskylder den i hjerte og liv. Og der hvor synden blir unnskyldt, der er den ikke lenger syndig. Der stanser helliggjørelsen, og ordet om synd og nåde blir bare tomt prat.

Dette strømdrag er også sterkt, kanskje sterkere og striere enn vi aner. La oss ransake oss selv og be Gud om lys og kraft i livets strid!

Mot kveld
Det som jeg nå har pekt på, tror jeg er de største farene både for kristendommens stilling i vårt folk og for kristenlivet hos den enkelte. Å ja, kanskje ikke bare her i vårt folk, men over alt, i alle fall her i Vesten. Kanskje det lir mot kveld her i vest? Derfor har vi så vondt for å holde oss våkne. I Østen er det kanskje noe annerledes. Der ser det ut til å være morgen over folkeslagene, og derfor er de nok litt mer opplagte og mindre søvnige enn oss.

La oss huske på at det er livets to største sannheter som holder på å komme bort for oss. Sannheten om at jeg er en synder, en virkelig synder, og sannheten om at Jesus er min frelser, en virkelig frelser. 

Fruktene av frafallet
Der dette frafallet får makt, blir de kristne selvgode og lite kjærlige mot hverandre. Saken er at disse retningene i dypeste forstand unnskylder og kjæler for synden. En virkelig synder og en virkelig frelser er det lite tale om i dag. Dette er bare en synder og en frelser fra gamle dager, en frelser som de andre trenger, ikke jeg.

Jeg tilstår at når jeg skal prøve å tale om synd for dagens mennesker, kjennes det som om jeg hugger på fast fjell. Jeg orker knapt å gjøre det, uten at jeg har forberedt meg på det i forveien.

Når synden på denne måten blir kjæltfor, kan en ikke vente annet enn at den gror frodig fram, og det i alle slags former: sladder, «politikk», egoisme, misunnelse, partivesen og mye annet ondt trives og vokser som sopp om høsten. Andre gjør galt, ikke jeg.

Våk derfor!
Det ser ut til at det blir stadig vanskeligere å holde seg våken og varm. Det kan gå lett en tid. Noen ganger synes det å se så gildt ut med vekkelse at vi nesten tror at hele verden vil omvende seg. Men det snur fort, de fleste sover som før, og vi kristne holder også på å ta oss en blund. Har dere kjent det? Du har vel lest om de ti brudejomfruene (Mat 25:1-13)? De sovnet alle!

Når kjærligheten til de andre minker og kjærligheten til seg selv vokser, da reiser den ene seg mot den andre, og det blir stridigheter. Tallet på partier og organisasjoner vokser stadig vekk. 

Det er et mørkt bilde av vår tid jeg nå har malt for dere. Jeg tror det er et sant bilde. Gi at det var falskt!

«Det jeg sier til dere, sier jeg til alle: Våk!» (Mar 13:37).

---