Forvirring - et tegn i tiden

Vi lever i en tid som kjennetegnes av en økende forvirring på mange vis. Forvirring er en tilstand som kjennetegnes av rot, uro, og kaos. En slik tilstand fremmes og forsterkes av mange motstridende budskap, og av manglende evne til å sortere og prioritere i en stadig økende strøm av disse budskap. Når Jesus taler om tiden før sin gjenkomst på himmelens skyer, sier han: ”Og på jorden skal folkene bli grepet av angst og fortvilelse når hav og brenninger bruser” (Luk 21,25). ”Når hav og brenning bruser” er en malende beskrivelse av menneskehavets rørelser, som i endens tid øker i styrke, gir kraftig ubehag og frambringer angst og forvirring hos den enkelte og hos folket. Denne artikkelen vil søke å sette ord på noen av forvirringens uttrykk og årsaker i vår tid. 

Forvirringens uttrykk i dagens nordiske kristenhet 

Den svenske og den norske folkekirkes folkevalgte biskoper søker i dag å utøve en makt som går langt ut over deres myndighet, både etter Skriften og de lutherske bekjennelsesskriftene. Det er ikke første gang at dette skjer. Det er snarere regelen enn unntaket at bispenavnet har gitt dets bærer en overdreven tro på seg selv. Tidligere var unntakene flere. De som den gangen fortsatt visste hvem deres Herre var, de underordnet seg ham. 

Men et politisk, ”kirkefyrstelig” og personlig forvirret maktbegrep om ”embetet” har alltid vært nærliggende, på grunn av synden i den menneskelige naturen. Dette gjelder også den magiske forestillingen om en viss vigsels evne til å ”forvandle” et menneske. Ubefestede mennesker har ofte vært rede til å akseptere både makter, myndigheter og seremonier i denne verden, og slik sett, riktignok ubevisst, fremmet en forvirring som gjerne har ordnede former. Med en form for ordning og struktur synes ikke kaos å være så nærliggende en mekanisk ordningstankegang som har seremoniallovens merke. 

Denne mekaniske ordningstankegangen kan iakttas i mange religionsformer som ligger det naturlige menneske nær. Den gir i det ytre en nødvendig orden i tilværelsen. Du ser prester og medisinmenn, med åndelig makt, danne religionsstrukturer over alt. Begjæret etter struktur og overhoder framelskes. Og du ser mennesker som håper på at en eller annen form for magi kan utøves gjennom dem. Ja, det finnes også en såkalt ”karismatisk” form for magi, knyttet til et visst menneskes ”karisma” eller utstråling. 

Behovet for ordninger er godt. Ja, gitt av Gud, som er ordenens Gud. Men hva skjer når selve ordningen uavhengig av dens saklige innhold, blir regnet som guddommelig? Det blir en ordning uten kristelig innhold, kristelig frihet og indre harmoni. Det blir tvang. Slik blir det også med den ”karismatiske tvangen” som går ut på å være fri fra alle ordninger uorden som tvang. 

Allerede selve forestillingen om at et menneske får en særskilt evne og myndighet i kraft av en viss vigsel (i såkalt apostolisk suksesjon) og medfølgende stilling, samtidig som andre blir utestengt, er egnet til å sette ”Skriften alene” til side, eller på en annen plass. Ånden blåser dog dit den vil uten å spørre etter mennesketanker eller menneskebud. Ikke for ingen ting ble det romersk-katolske pavedømmet antikriststemplet av Luther. Dette skyldtes ikke først og fremst dets bæreres utsvevende liv, men derimot de mange misbrukene, tvangen rundt vigselsritualer og de falske lærene. Forestillingen som den gangen utviklet seg, om den særegne evnen ved en ”rett” prestevigsel, er vanlig i dag. Utviklingen etter reformasjonen har i stor grad bekreftet dette. Det fører til forvirring når mennesker søker å spille Gud, krever lydighet for sine bud, og når kirkesamfunnets spetakkel overordnes Guds ord. 

Vi får nøye oss med at Gud er ordenens Gud. Hans orden gir plass til variasjoner, men ikke alle. Vi er definitivt ikke bundet av en romersk-katolsk, anglikansk eller såkalt ny-luthersk betoning av et visst vigselsritual. Alle disse hviler på menneskelige bud, under skinn av å være ”det ene rette”, og med ikke så lite filosofi innblandet. Men vi bør iaktta Guds grunnleggende ordninger. 

Et problem med ordninger i vår tid, som er der allerede før alle slags lærer og ordninger prøves, ligger i det at kvinner i våre folkekirker og andre kristne samfunn i det hele opptrer som kirkesamfunnets/forsamlingens offisielle predikanter, prester og biskoper. Man kan allerede før en predikant eller biskopskledd/prestekledd person åpner sin munn si: Her står en person i strid med Skaperens, Kristi og Skriftens forordninger om hvordan den kristne forsamlingens ordning for prekestolen er innrettet. Allerede her kan forvirring oppstå. For når disse munner åpnes kan det komme ut ord som er i overensstemmelse med Ordet i Skriften. Og da er det vel rett at en kvinne forkynner i forsamlingens offentlige gudstjeneste eller møte? Kan vi ikke innrette en slik allmenn ordning i vår tid? 

Er da apostelen Paulus en som fordreier Guds vilje i dette tilfellet? Nei. For alt avhenger ikke av at ordningen er rett, men på troens lydighet. Til den nye lydigheten hører i avgjørende grad underordningen under det bud som Skaperen har innrettet allerede i skapningen, og fornyet i frelsen, og innrettet i den forsamling som er hans. Ikke for ved dette å vinne rettferdighet, men som en frukt av troen, som gir en ny ånd, en villighetens ånd som av et fritt hjerte følger skaperordningen. Denne villige ånd gjør motstand mot overgrep fra menneskeånden. Det er ikke et likestillingsspørsmål. Det er et underordningsspørsmål. 

I denne sak har den romerske paven rett som holder fast på mannlig og kvinnelig. Men når de romersk-katolske prestene siden forretter sine vigsler og gudstjenester, og åpner munnen om tro og gjerninger, og taler om sakramentets virkning ex opere operato, går det ut en strøm av falske lærer, hvilke setter ”Skriften alene”, ”Kristus alene”, ”Troen alene” og ”Nåden alene” ut av kraft. Forvirring kjennetegner de romersk-katolske lærene. Og av den grunn godtar vi ikke mannlige predikanter/prester bare fordi de er menn. 

Et par eksempler fra dagens forvirring 

Det første eksempelet gjelder det forvirrende kirkestyret i den svenske og norske statskirken (også de øvrige nordiske), som synliggjør alle tegn på en statsreligion i vakre klær. Problemet i for eksempel den svenske og norske folkekirken er at deres biskoper og prester, sammen med det man kaller ”det allmenne prestedømmet” og med støtte av politiske flertallsvedtak, har innført nye bud i strid med Skaperens ordning og Kristi bekreftelse på dette gjennom sine apostler i NT. Og det er et problem at en med de nye bud om ”kirkens orden” aktivt søker å tvinge andre til å ”overholde de menneskebud som ikke kan overholdes med god samvittighet” (den Augsburgske bekjennelse art. XXVIII, 69), i stedet for å fraråde og med eget eksempel gå til motverge. De vil avlive den bibelske tro der Ordet er alene, og styre ”i kraft av embetet”. 

Foruten den bibelstridige anvendelsen av betegnelsen ”det allmenne prestedømmet” i en sammenheng som er politisk preget (saken hos Luther, med støtte av Skriften, er at dette prestedømmet er de døpte og troendes) synes navnet biskop for mange å innebære myndighet til å utøve trussel imot dem som ikke er med på frafallsvegen. Eksempler på denne forvirringen har i den siste tiden kunnet merkes både i Sverige og Norge. Mange med biskopsmerke vil ikke underordne seg i den troens lydighet som Ånden føder gjennom omvendelse og tro på Kristus alene. Det samme gjelder de mange prestevidde i kirkesamfunnene som lever etter verdens målestokk. Slik har forvirringen tiltatt i kristenheten, gjennom et selvvalgt og forvirret åndelig regimente med maktambisjoner. Ånden blåser dog dit den vil. Åndelig blindhet har aldri vist seg dugelig til annet enn å forfølge Kristus. Men den kan se ut som en god ordning. Og den kan synes kraftfull. 

Et annet av dagens eksempler (en variant av samme forvirring) er Anders B Breivik, som visselig har andre ideal enn dagens biskoper, men som likevel er inne på en liknende tvangsvei – å avlive dem som har blitt et problem for ham. I forvirring og desperasjon over et seksualliberalt og islam-invadert Vesten, der også de sosialistiske og antikristlige vurderingene har blitt samfunnsnormen, har han grepet til den pavelige korsfarerideologiens dødelige voldshandlinger som middel til forandring. Alle skulle med vold skremmes og tvinges inn i hans felle. Dette er ikke etter Kristi sinn. Kristus seirer når han lider. 

God samfunnsorden følger av kristelig grunnede lover. At disse i høy grad har blitt fjernet fra samfunnet er et faktum som har bidratt til å øke forvirringen. Vi trenger bare å se på de forandringer som gjelder angrep på samfunnets grunnpilar, kjernefamilien. Aborter, forakt for hjemmearbeidets verdi, homofili, løse forbindelser, pride-festivaler med mer. Her er det mye forvirring. 

Visst finnes det mye som kan gi grunn til bekymring i våre land. En kirkelig ledelse som stadig logrer for tidsånden. Seksualprofeter som det gås stille i dørene for i det politiske og kirkelige etablissement. En lovløshet i samfunnet som grenser til total oppløsning. Et folk som gjennom årtier blir undervist om lykken over å ha lagt kristendommen bak seg. En folkeforsamling som mener seg å være Kirken, til tross for at Grunnen er forlatt. Så står et folk til slutt rådløst ”når hav og brenninger bruser”. ”Og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken” (Åp 3,17). 

Men en morders løsning hører denne verden til, og er et falskt håp om denne verdens tilbakevending til en ”god orden” gjennom overgrep. Vi står, enten vi vil det eller ikke, innfor et sluttkapittel der Herren alene er løsningen for sitt folk i denne forvirringens verden. Men det finner sted også slike tidstegn som hans folk må se på med åpne øyne. 

Samfunnsforvirring 

Vi er en aldrende befolkning. I denne aldrende, og for en stor del avkristnede, befolkning, øker ikke bare demenssykdommene og forvirringsproblemene. De åndelige mangelsykdommene blir åpenbare. De virksomme åndelige hjelperne kommer med narkotiske stoffer og sovemedikamenter. Bedøv og dyss i søvn de urolige! Oppmerksomheten i media er til tider stor, men ensidig, da den ikke gir et rett og allsidig bilde av den krise som nå åpenbares. Det blir ensidig fokusert på ytre ting. Avkristningen i et tidligere kristent preget samfunn forbigås i stillhet. En slik kursendring blir ikke gjort ustraffet. 

Samfunnets partier, ideologier, beslutningstagere og ledere har, i sin store iver etter å slippe unna Bibelens Gud, blitt det antikristelige samfunnets bannerførere. Et stadig mer motstandsløst folk har fulgt med på denne veien. De har lært seg leksen: ”Det var verre før, det er mye bedre nå”. Samtidig mottar vi all slags åndelig svada, via alle slags kanaler. Dessverre har mange i kirkelig tjeneste sluttet seg til dette forvirrede samfunnets svadareligion. Bort med den faste grunnen, Bibelens ord, og dens kjerne og stjerne. Bort med Ham! Men dyss i søvn med ritualer og seremonier, eller med overåndelige og såkalte karismatiske kick som egger opp stemningen. 

Verdisystemet som med fine ord har erstattet Bibelen og kristen tro kalles humanistisk, men er etter sitt innhold inhumant. Man taler gjerne om ”hele mennesket med alle dets behov”. Men for den som har gått et antall kurs i dagens omsorgsideologi er det klart at det til disse behov ikke regnes den sjeleomsorg som også består i kjennskapet til synd. Tvert imot går (sjele)omsorgen i alderdommen i dag ut på å opphøye, prise og trøste et menneske i sin alderdom, for det som det er i seg selv, hva det har oppnådd, hva det har gjort, hvilken stilling det har hatt, hvilken innsats det har gjort, osv. Symbolene i dødsannonsene, i det minste i svenske aviser, er tydelige her. Hver enkelt er et menneske uten noen annen gud enn seg selv. Dette følger av avkristningen. Og Han som kan løse syndere, ugjerningsmenn og -kvinner blir vist bort. De gode og opphøyede mener seg ikke å ha behov for Ham. 

Framover venter trolig en kaotisk tilstand i eldreomsorgen, og i samfunnet for øvrig, på grunn av tendensen til å se bort fra de virkelig store og nødvendige behovene. Unødvendige ting prioriteres. Dette gjelder blant annet den virksomhet som av mange kalles kultur, en kultur med en antikristelig forvirrende agenda, sammenblandet med en religiøs stemning og service. På kort tid har denne antikristelige kultur, ved hjelp av vårt samfunns ledende beslutningstagere, drevet et tidligere kristelig fostret folk ut i forvirring. 

Som om ikke forvirringen er stor nok i en aldrende befolkning, driver den aktivt produserende befolkningen med slike eksperiment på skapelsen (inseminasjon, bytte av kjønn, homoekteskap, homoadopsjon, med mer) som for ikke så lenge siden ble betraktet som vilt fremmede innslag. Det pågår en massiv kulturell styring på arbeidsplasser, skoler, barnehage og i kirkesamfunn, i retning bort fra de verdier som den nå stadig aldrende befolkningen bar med seg. 

Så sterkt har gudløsheten og avkristningen slått igjennom i dette ”høytstående” samfunnet, at en tilstand av indre kaos allerede er nært forestående. Med desperate middel søker ledelsen å beholde roen, og overbevise folket om at alt står bra til. Vi er best i verden! Hva som er best av Sverige og Norge er en smakssak. 

Våre fedre har advart mot hvordan det skulle bli i et stadig mer avkristnet samfunn. Vi ser at deres profetier er oppfylt i dag. Den gangen ble advarslene kalt ”skremselspropaganda”. I dag er vi omgitt av alle lovløshetens ytringer. Om Gud finnes er det en automat som gjør som vi vil! 

”Ingenting är längre som förut, alla gamla sannigar är slut” sang en svensk visesanger (Anders Fugelstad) 1969-1970. På samme tid framførte den kjente svenske sangerinnen Brita Borg ”Ljuva sextital” – en nesten ”profetisk” framstilling av hvordan mennesker år 1990 skulle se tilbake på 60-tallet som en merkelig tid med hovedsakelig gammeldags moral, da ”de flesta kände sin far”, som det står i en av sangstrofene. De eksperimentene som nå pågår vitner om et samfunn i forvirring. 

Kirkeforvirring 

Vi er også en aldrende kristenhet. Tusen år med kristelige innslag her og der, og til tider med vekkelse i ånd og sannhet. Mange er nå forvirret på dette området. Eksperimentene har vært mange. Forsamlingsdannelser og kirkeforsøk opptrer stadig. Ordninger er ettertraktet. Likevel vi tar nok ikke helt feil om vi påstår at de som i dag kjenner sin himmelske Fader, slik som Han har vært kjent fra gammelt av, har blitt færre. Det kommer ikke av at Han ikke gjør seg kjent gjennom Skriften på samme vis som tidligere. Nei, men av det faktum at så vel det bibelske menneskesyn (skapt men falt) som det bibelske gudsbildet (hellig og barmhjertig) i stor utstrekning har blitt henvist til ”historiens skraphaug”. Han sa det slik, den svenske erkebiskopen Hammar. Mange andre har hjulpet til i denne tjenesten. Skriftens Kristus er erstattet med liberalernes værhane. I tillegg til dette har vi hyperevangelismen og antinomismen, som begge har samvirket med tidsånden og drevet bort tanken på den rette boten. Uten botens ene del, anger som griper hjertet, finnes det heller ingen sann tro på Kristus. Forfalskning fører til forvirring. 

”Alla gamla sanningar är slut”. Hør, i disse ordene i visen, de forvirrede signalene fra de liberalteologiske høykvarterene. Et forvirret folk ble i løpet av en mannsalder dysset i søvn, og vel forberedt på å følge en forvirret ledelse. ”Ingenting är längre som förut”. 

Her er nå den åndelige forvirringstilstanden godt representert så vel i det folk som tidligere kjente sin Bibel og katekisme, som i den ledelsen som vel har navnet, men ikke i gavnet er sjelesørgere etter Guds sinn. Nå trer nye generasjoner med nye lærer inn. Men uten den bedrøvede sykdomsinnsikt/syndserkjennelse som hørte til ”de gamle kristnes” omsorgs- og livserfaring. Nå er ”vi alle kristne”, uten omvendelse. Nå er det glede, uten bedrøvelse etter Guds sinn. 

Tiltakene til forbedringer foreslås på omtrent samme vis i det avkristnede samfunnet. Uten kontakt med de virkelige problemene rundt (sjele)omsorgens elementer. Behovene tenkes å bli løst, som om sjeleomsorgen handler om eksamener, titler, ytre teknikker og håndlag, men ikke om sykdomsinnsikt. Hvor finnes sann anger og sjelenød i dagens kristenhet, og i særdeleshet i dens ledelse? 

Kompetanseheving skjer ved hjelp av lærdommer som hentes utenfra. Rekruttering av medarbeidere tar ingen hensyn til den særskilte kristne egnethet som kreves ut i fra Skriften. Det avgjørende er snarere at man er beredt til å følge den ”portalparagraf” som lyder: ”Man skal lyde mennesker mer enn Gud”. For Gud følger vel Menneskerikets vilje? ”Kompetansen” består nå i kjennskap til at det finnes andre og bedre ”bibler”. De kommer fra de kirkelige regjeringskansellier og administrasjoner. Ombudsmenn, som kan paragrafene, skal sørge for å sikre ordningen. Det er orden i det ”Kristus-løse” partiet, men uten Guds Ånd. Man taler sjelden om ”omsorg i livets sluttfase” eller ”i endens tid”, for dets alvor er ukjent. Man henviser til Menneskerikets paragrafer og menneskebud. Forvirring i ordnede former. Som om det skulle få fortsette… 

Fly til klippen 

Noen mennesker er det ennå i våre land som kan huske både den tiden og populærmelodiene fra 1960-tallet. Mange av oss, som da var unge, tenkte kanskje ikke så mye på hva disse visene siktet til: En framtid da vi skulle leve i et samfunn som vaklet på grunn av oppløste moral-, kjønns- og rettsbegrep. Med den usannsynlige nedmontering av skapelsens gitte ordninger, slik vi nå ser. Blant dette er det også slikt som våre fedre ikke kunne tenke seg selv å nevne (Ef 5,3). Kirken syntes da fortsatt å være stabil. Ja, som en klippe å holde seg fast i. Men det har hendt mye på 50 år! 

Ennå så sent som på 90-tallet syntes en viss kirkelig besinnelse å være mulig. Men nå er demningene borte. Og det meste av folket fulgte med strømmen. Et folk som ikke søkte Gud da Han lot seg finne, drar nå ned over seg Guds dommer. Den første dommen er forvirringen i alminnelighet. Den verre dommen er forvirringen i kirkelivet. Men så er Gud virksom for å lære sitt folk ikke å fortrøste seg på fyrster eller organisasjoner. 

At denne moral- og læreoppløsningen også skulle tas opp i kirken og kristenheten i vårt land, og gi slike konsekvenser som de vi nå kan se med våre egne øyne, var visselig noe av en visjon hos de liberalt sinnede kreftene. Men dets totale grep om et helt folk syntes nok fortsatt utenkelig hos mange fromme. Her fantes det jo enda en kristen bakgrunn og en samvittighet. Aldri skal vel dette onde få inngang i kirken?! Ikke mange årtier senere kan tilstanden beskrives med ett ord: forviring. 

Apostelen skriver om den tid som heter endens tid. Der er allerede ”lovløshetens hemmelighet … virksom” – ”den som nå holder igjen, må bli tatt bort” (2 Tess 2,6-7). Det handler om ”lovløshetens menneske”. Et menneske, en type, som er fremmed for de grenser som Gud den hellige oppretter. Hvilket kaos, hvilken forvirring! Antikristens tid. 

”Når hav og brenning bruser” – fly, redd din sjel. Hold deg til Ordet og Klippen Kristus. Gjør deg ingen forestillinger om mennesker, hvor vakkert kledd de enn er.

---