”Den sanne teologi og det sanne kjennskap til Gud finnes i Kristus som korsfestet”.
Dette er Luthers ord. Når vi leser dem i dag ligger det nær å tenke at de ikke sier noe vesentlig nytt. Vi har hørt det før og er vel enige om dette. Bør vi ikke komme videre til andre deler av Guds ord og til kristenlivet i praksis?
Den lutherske betoning av korset er på ingen måte en hindring for å favne hele Bibelens fylde eller utfolde et fullt kristenliv i tjeneste, lovsang og misjon. Betoningen av korset er ikke en hindring, men en forutsetning.
All bibelsk teologi har sitt sentrum i Kristus som korsfestet. Bare i lys av Jesu lidelse og død for våre synder kan det tales sant bibelsk og evangelisk om Guds vesen, om troen, frelsen, bønnen, misjonen og om alle andre deler av Bibelens budskap.
Og alt sant kristenliv har sitt utspring i dette evangelium. Hva er det som gjør mitt liv til et kristent liv? Ikke en rekke bestemte meninger og en bestemt livsstil, men min forbindelse med den korsfestede. Han gjør meg til en kristen! Ved hans stedfortredende gjerning er alt mitt blitt hans og alt hans er blitt mitt. Hans kors gir meg syndenes forlatelse, og her begynner det nye livet.
Troens liv skapes og fornyes ved korsets evangelium. Ved det mottar jeg Ånden og et nytt åndelig liv.
”Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred...” (Gal 5,22). Det er nettopp disse fruktene jeg ønsker å se i mitt liv. Men hvordan skal de komme fram?
Så befriende er det: Jeg verken kan eller skal frambringe dem selv. Ånden skaper dem. Og han gjør det gjennom evangeliet om Jesus som min frelser.
Én ting har jeg å gjøre: Lytte til evangeliet, takke for det og hvile i det hver dag!
”Å, for et slag det er mot vår arme, stolte, selvhjulpne natur: Du makter ingen ting. Vil du ha Ånden, så må du bli stille. Og bare ved å høre – stille og uvirksomt høre og motta barmhjertighet og forlatelse – skal du få liv, den Hellige Ånd med dens frukter: Glede, fred og kjærlighet” (C.O.Rosenius).
I evangeliet om Jesus finner jeg også kilden til en åndskraftig vitnetjeneste. Sanne og ekte vitner blir vi kun når vi har vår glede i Jesus som vår herlige frelser.
”Men gled dere ikke over dette at åndene er dere lydige! Gled dere heller over at navnene deres er innskrevet i himmelen!” (Luk 10,20).
Skal vi være noe verd som vitner må vår glede ha den rette forankring. Resultatene kan svinge. Vi er derfor på gyngende grunn hvis vi baserer vår glede på dem.
Det vi skal være opptatt av, sier Jesus, er evangeliet. Igjen og igjen må vi ta det til oss. ”Ditt navn for Jesu skyld er innskrevet i himlen! Du skal ikke dø, men leve på grunn av Jesus!” Hører vi dette budskapet, får vi trang til å vitne om ham.
Vi kan ikke gjøre oss selv til vitner. Det er det bare Jesus som kan. Og han gjør det når vi lever nær ham ved å tilegne oss evangeliet om ham. Da åpnes det for en kilde med levende vann innenfra.
”Å selv forsøke å manne seg opp til å vitne om Kristus nytter intet. Det blir ikke til noe. Alt er så tungt og umulig. Om vitnesbyrdet likevel blir presset fram blir det så kraftløst og lunkent at det ikke kan gi noe liv. Derfor må alle vi som arbeider på menneskers frelse huske på Jesu ord om kilden i det indre. Et sunt og levende trosliv med ham er det eneste som gir verden liv. Da først blir det en kilde som med indre tvingende kraft veller fram” (C. O. Rosenius).
Nøkkelen til et liv i sann trosglede, ekte vitnesbyrd og nestekjærlig tjeneste finnes i korsets evangelium. Det er Guds kraft både til rettferdiggjørelse og helliggjørelse og forløsning. I dette evangelium finner jeg kraften til å stå fast og holde ut i troen fram til forløsningen, uansett hva som møter meg av motgang og motstand. For evangeliet forteller meg at Gud for Jesu skyld er for meg. Jeg er i hans sterke og gode hender, han som i alle forhold ser og vil mitt beste. Han som elsket meg så høyt at han ofret sin eneste Sønn for meg. Skulle jeg kunne være noe bedre sted enn i hans allmektige hender? ”Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?” (Rom 8,32)
Hvordan enn Gud fører meg her i livet, så vet jeg at det alltid går mot herlighet. Det er evangeliets løfte at det for Jesu skyld går mot seier, forløsning og nyskapelse. Han har gått foran og vi følger etter mot en ny himmel og en ny jord hvor rettferdighet bor. Det vet vi, og derfor er grunntonen i kristenlivet under alle forhold glede og fortrøstning ved korsets evangelium.
Det er guddommelig kraft, trøst og liv i dette evangelium under alle livsforhold. Men hvorfor opplever vi det da så lite? Hva er grunnen til at vi snarere opplever evangeliet selvfølgelig, trivielt og teoretisk?
Vi har nettopp sagt farvel til et elevkull på LMH (juli 2003). Avslutningsdagen ble usedvanlig rik. Mange elever avla vitnesbyrd med samme grunntone: Her på skolen har jeg virkelig møtt Jesus! Jeg har funnet frelsesvisshet i evangeliet om ham. Jesus er blitt stor og herlig for meg. Da jeg kom kjente jeg evangeliet med hodet, men nå er det blitt liv for mitt hjerte.
En annen hovedsak gikk også igjen: Her på skolen er jeg blitt rystet i møte med Gud. Jeg møtte ham på en helt ny måte. Jeg ble redd for ham og redd for at jeg ikke var frelst. Jeg så at synden var alvorlig. Jeg kom i anfektelse og i nød for min frelse.
Det er tankevekkende at når Paulus i Romerbrevet vil føre oss fram til frimodig tro på Jesus, så begynner han med å tale om Guds vrede (Rom 1,18). Og her blir han til det ikke er noe igjen hos oss selv. Til vi alle uten forskjell står tomhendt og straffskyldige for Guds domstol. På denne bakgrunn bryter evangeliet om stedfortrederen fram som et under.
Luther var ikke i tvil om hva årsaken til katolikkenes og svermernes ringeakt for evangeliet var. De hadde ikke møtt Gud slik han virkelig er! De hadde ikke opplevd den ”vredesberøring” som er inngangen til alt sant trosliv.
Det hadde Luther opplevd, helt enkelt ved å lese Bibelen. Han tok Bibelens ord om Gud alvorlig og ble rystet av anfektelse og angst ved tanken på at han skulle møte ham.
Tenk at det skjer i dag også. Dog skjer det så sjelden. Vi kaller oss vekkelsesbevegelser, men hvor ofte hører vi vitnesbyrd om mennesker som opplever syndenød og angst for Guds vrede?
Kraften i Jesu kors åpner seg ikke for oss før vi selv erfarer hva det dreier seg om i Jesu lidelser på korset. Først da ser vi at han er under vreden i mitt sted. For mine synders skyld. Til frelse for meg! Da bryter troen fram, og gleden og lovsangen.
”Om jeg for min del kunne tro det som Jesus sier til den lamme: Dine synder er deg forlatt! – At jeg ikke lenger behøver å tenke på Guds vrede! Da skulle jeg stå på hodet av fryd, ja alt skulle være sukker og gull for meg, ja bare evig liv” (Luther).
Gud er den samme i dag. I Ordet møter vi ham. Måtte det skje! Og måtte det for mange i vår generasjon føre til sann gudsfrykt, syndserkjennelse og jubel over korsets rike evangelium!
(Leder i ”Båndet” nr 4-2003. Gjengitt med tillatelse. Oversettelse v/Brix/Endresen.)