Det menneskelige språk er som en bro. Uten ordet - det talte eller skrevne - står vi mennesker dypest sett uten kontakt med hverandre. Menneskets evne til å tale er noe av det som setter det i en særstilling blant Guds skapninger. Men som gudsbildet gikk tapt ved synden, er også det menneskelige språk blitt forvirret, det er blitt de mange språk og det er kommet den forunderlige ensomhet mellom menneskene at de så ofte ikke forstår hverandre, selv om de forstår hverandres språk. Det menneskelige språk er en bro, en mulighet for forståelse, men det er ofte en skrøpelig bro, vi får ofte ikke sagt hva vi vil. Men Gud har talt til oss. Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Jesus Kristus er Guds ord i Ordet, han er broen, bindeleddet mellom Gud og den falne mennekehet. Det skjer et under når han kommer til et folk, det skjer et under også i språket. Det evige ord skaper nye hjerter, gir en ny ånd og en ny forståelse mellom mennesker, ja et nytt språk. Bibelens vei til de tusen tungemål er et vitnesbyrd om det. I Bibelens Jesus Kristus er språkene på vei hjem til Gud. (Friso Melzer.)
Også Bibelens og prekenens språk er en bro. Det står noen på hver side, på den ene siden Gud, på den annen side vi syndige mennesker. Broen må være slik at det kan komme noe over den, prekenens språk må så å si ha forankring til begge sider. Prekenspråket må være folkets språk, en må, for å bruke Luthers kjente ord, ikke spørre bokstavene idet latinske språk hvordan man skal tale morsmålet, men en må spørre moren i huset, barna på gaten og den menige mann på torget. Denne side av saken er nå i lang tid blitt kraftig understreket, og det er godt og nødvendig. Men den andre siden av saken fortjener ikke mindre oppmerksomhet: Prekenens språk skal tjene Guds åpenbaringsord. Prekenen skal komme fra Bibelen og føre inn i Bibelen. Det gis dog et legitimt «Kanaans språk», det gis ord og uttrykk som ikke brukes slik andre steder enn i prekenen, - fordi det gis en sak som ikke finnes andre steder enn der. Det er ikke det minste underlig om «utenforstående» ikke skjønner dette «språk», det kommer ikke alltid av at predikanten ikke taler et forståelig språk, grunnen er kanskje vel så ofte den at tilhørerne ikke kjenner den saken som det er tale om. Og kjenner han den ikke, så har han ikke uten videre rett til å bli irritert og forlange at prekenen griper til et nytt, aktuelt språk, og predikanten skal heller ikke late som om han har rett til det.
Kirken må legge stort arbeid på sitt prekenspråk. Det kan ikke sikres på noen mekanisk måte. Det kan ikke sikres ved en språklig konservatisme som nekter å lytte til folkets tale og som tviholder på salvelsesfulle uttrykk av kanskje tvilsom verdi. Men saken er heller ikke løst ved at en går til den motsatte ytterlighet, og vraker Bibelens og salmebokens ordskatt. Vi skal heller tolke og forklare denne ordskatt, for det er til sist å preke. Å arbeide på prekenspråket vil da si å sikte alt inn mot sentrum, som er Jesus Kristus og hans frelsesverk. Det er i ordet om ham at Gud kommer oss nær.
Og med det kan vi slutte dette kapitel. Ordet «aktuel!» har som vi hørte også en betydning av «virksom», virkende. Den betydning har ordet sjelden når det er tale om prekenens aktualitet. Kanskje er det likevel den beste betydning det kan ha i denne sammenheng. For når Ordet blir forkynt slik at det får gripe samvittighetene, når Ordet får male Kristus korsfestet for alle som hører, da er Guds Ånd - virksom. Det er det mest aktuelle av alt! For det moderne menneske er til sist intet annet enn det syndige menneske, som Kristus er død og oppstanden for.