Jesu lære om skriften og hans forhold til Skriften - PDF - fil

Når en har fått oppmerksomheten rettet mot hva Jesus selv lærer om Skriften, får dette de mest vidt­gående konsekvenser for hele ens forhold til Skrif­ten. For Jesu lære om Skriften og hans eget forhold til Skriften viser seg å være ikke relativt ubetydelige detaljer i Jesu forkynnelse og liv, men så sentrale at de blir absolutt bestemmende om en vil ha noe med Jesus å gjøre. Grunnleggende uttalelser er: «Jeg er ikke kommet for å oppheve loven eller pro­fetene» (Mt. 5,17). «De (skriftene) vitner om meg.» «Hadde I trodd Moses, da hadde I trodd meg; for det er om meg han har skrevet.» (Joh. 5,39. 46). Skriften taler om Kristus. Ja enda mer: alt som angår Kristus, er nedlagt i Skriften. Dette ,gjelder både hans jordiske virksomhet og fremfor alt den evige frelsesrådslutningen. 

Skulle noen komme på den ideen å anta at dette nok hadde sin gyldighet så lenge Jesus talte til jø­dene, sitt eget folk, men at det ikke hadde samme betydning når evangeliet hadde kommet ut i den ikke-jødiske verden, må en til det svare at Jesus  ikke sier noe om at Skriften skulle være begrenset til .et visst folk eller til noen spesiell periode i his­tonen. Tvert om finnes det ikke noen tid i rnennes­kehetens historie og heller ingen gruppe eller noe folk. eller sammenslutning som Skriften ikke har gyldlghet for. Jesus sa: «Før skal himmel og jord forgå før en eneste tøddel av loven skal falle bort» (Luk. 16,17). 

Hos apostlene er det på samme måten. Det frem­gar best av brevene til de menighetene som består av overveiende ikke-jøder. Vi ser at de kristne i disse menighetene ble grundig undervist i Den hellige sknft. Av Korintierbrevene fremgår det tydelig at det forutsettes bibelkunnskap, og det en bibelkunn­skap som langt overgår den som er vanlig i nåtiden.

Det er interessant a legge merke til at i det evan­geliet som særlig er beregnet på hedningekristne og tilegnet en ikke-jøde, nemlig i Lukas-evangeliet kommer denne skriftinnstillingen minst like klart frem. som i de andre evangeliene. En behøver bare å minne om sluttkapittelet i Lukas-evangeliet der dette betones i samtalen med Emmausdisiplene, og der Jesus for å forklare sin egen persons hemmelighet utelukkende henviser til de hellige skriftene og bebreider disiplene og sier: «I dårer og senhjer­tede til å tro alt det profetene har talt!» I beretnin­gen om det siste samværet med disiplene leser vi hvordan Jesus sier at apostlene skal være vitner om det som «er skrevet». Det er så sterkt betont og så radikalt uttrykt at den norske oversettelsen ikke har maktet å gjengi Jesu ord om Skriften i all deres skarphet. Særskilt kan vi legge merke til Luk. 24,44 som lyder: «Dette er mine ord som jeg talte til eder mens jeg ennu var hos eder, at alt det måtte opp­fylles som er skrevet i Mose lov og profetene og sal­mene om meg.» 

En kommer nærmere det disse ord av Jesus virke­lig innebærer, om en gjengir dem slik: «De ord som jeg talte til dere mens jeg ennå var hos dere, var disse: at alt det måtte oppfylles som er skrevet om meg i alle skriftene, fra begynnelsen til slutten.» Altså: læren om Skriften og dens betydning var ikke ett av mange emner som Jesus talte til sine disipler om, men læren om Skriften var med i all hans un­dervisning. Hele hans undervisning gikk ut på å forbinde virkeligheten med Skriften, spesielt da Kristi verk som er sentrum i historien.

Den avsluttende sammenfatningen av Kristi verk og hans oppdrag til disiplene er helt forankret i Skriften. «Så står skrevet, at Messias skal lide og oppstå fra de døde på den tredje dag, og (det er skrevet) at i hans navn skal omvendelse og synde­nes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Je­rusalem av. I er vidner om dette» (Luk. 24, 46-48). «Vidner» betyr her ikke bare «øyenvitner». De hadde sett Kristus og hans verk, og de skulle tale om dette nettopp fordi de hadde sett det som hadde skjedd. Men ikke et hvilket som helst øyenvitne er skikket til å være «vitne» i Jesu mening. Apostlene blir ut­nevnt til vitner om det som er skrevet, vitner med fulmakt, vitner som har fått sine øyne åpnet. De er altsa ikke hvilke som helst øyenvitner, men slike som har fått sitt sinn åpnet til å forstå Skriften og dermed Kristi verk, det verk som er nedlagt i Skrif­ten.

De handlet også senere i overensstemmelse med denne ordre. Vi ser av Apostlenes gjerninger og brevene hvorledes de glkk frem i sin første for­kynnelse.

Den første misjonærtalen ble holdt av Peter. Han er et «vitne» som ofte opptrer som representant for apostlene, de som av Kristus var utnevnt til vitner. Da Peter sto opp for å «vitne», begynte han med å sitere skriftsteder, for eksempel «dette er det som er sagt ved profeten Joel» (Ap. gj. 2,16). Vitnes­byrdet om Kristus ble en tale over Skriften en utlegning Skriften. 

Det gjelder å få i det minste en anelse om hva Skriften betydde for Jesus selv. Når han sier så mektige ord om Skriften, må en merke seg det slik som apostlene gjorde. Skriften har ifølge Jesus og apostlene alltid gyldighet. Hele Kristi verk, hans død og oppstandelse, er helt avhengig av Skriften. For a fa en anelse om hva dette egentlig innebærer, kan en forsøke a besvare spørsmålet: «Hva er det som særlig betones ved uttrykket «det er skrevet»?» Svaret blir: Uttrykket «det er skrevet» betoner og innskjerper at den enkelte hendeise er forankret i hele det univers Gud har skapt og i hele historien som hviler i Guds hånd. Den enkelte hendeise er knyttet sammen med hele historien, fra begynnelsen til slutten. Det betyr at hele historien bæres opp av en guddommelig plan, spesielt «frelsesplanen». «Skriften taler om Kristus», for Kristus er med i historien fra begynnelsen til slutten. Betegnende er det at Jesus selv ifølge Luk. 24, da han forklarer seg selv, «begynner med Moses», dvs. med 1. Mos. 1. kap. Vitnesbyrdet om Kristus begynner med be­retningen om skapelsen, likesom evangeliet om Kristi frelsesverk begynner med beretningen om syndefallet (menneskehetens løsrivelse fra sin opp­rinnelse, opphav og vesen). Kristus begynner «i be­gynnelsen». Derfor er det svært betegnende at for eksempel Johannesevangeliet begynner med ordene «l begynnelsen var Ordet ... ». Kristi verk, Guds vilje, Vitnesbyrdet ser også fremover like til tids­alderens slutt. Kristus er den guddommelige histo­rien, begynnelsen og enden, det som er og det som skal komme (= JHVH, Herren, Joh. 17,6; Fil. 2,9-11; Luk. 24, 46-48Ap. 1,4.8.17.18; 21,6; Mt. 11,3; Luk. 7,19). 

Slik har også Paulus tegnet det. Vi har en kort redegjørelse i 1. Kor. 15 der han minner om sin forkynnelse. Han «overgav» det som han selv hadde «mottatt», en tradisjon altså, og så kommer frelsens sentrale punkter: «at Kristus døde for våre synder efter skriftene, og at han blev begravet, og at han oppstod på den tredje dag efter skriftene ... ». 

I Kol. 1 hører vi at han er «den førstefødte» og at Guds fylde bor i ham. «l ham har vi forløsnin­gen, syndenes fortalelse. Og han er et billede av  Gud den usynlige, den førstefødte fremfor enhver skapning.» Og siden sier han: «alle ting står ved ham». Når Paulus har sagt at Kristus er den første­fødte fremfor enhver skapning, fortsetter han med å si at han er den førstefødte av de døde. Om alt dette sies det: «det er skrevet», dvs. med Guds hånd i historien og nedlagt i Den hellige skrift. - 

Det forhold til Skriften som Det nye testamente regner med er selvklart for enhver kristen, kan kal­les «altomfattende». I visse ord konsentreres rik­tignok Skriftens innhold. Slik som når Paulus sier i1. Kor. 2,2: «For jeg ville ikke vite noget iblandt eder uten Jesus Kristus og ham korsfestet.» For­soningen er altså et grunnfaktum. 

Av forsoningen utvikler det seg en mening med livet: Fil. 2,13: «For Gud er den som virker i eder både å ville og å virke til hans velbehag.» Fordi Gud virker gjennom Kristus, blir det en forvandling i livet. Så kommer det også lys over Skriften ifølge ordet om dekket som tas bort (2. Kor. 3). Den etikk en finner da, snur opp ned på alle begreper. Sammenblanding med noen annen etikk går ikke an. 

Blant ikke-kristne lærer finnes de som går ut på at mennesket skal utvikle sine muligheter til full­kommenhet, dvs. til de menneskelige muligheters fullkommenhet. Det nye testamente taler om en helt annen full­kommenhet: «l skal være fullkomne likesom eders himmelske Fader er fullkommen.» Her læres det ikke at mennesket skal forsøke å nå sin individuelle fullkommenhet ut fra sine egne ressurser og mu­Iigheter men det er helt omvendt. Her fordres  ikke menneskelig fullkommenhet, men guddomme­lig. Når det kreves en guddommelig fullkommenhet, må all menneskelig fullkommenhet miste sin verdi. Gud er fullkommen hos mennesket, og det kan bare skje hos den som selv ikke er noe, dvs. den totale motsetning til fullkommen. «Min kraft fullendes i skrøpelighet» 2. Kor. 12,9. «Vi har denne skatt i lerkar» 2. Kor. 4,7. «Jeg formår alt i ham som gjør meg sterk» (som er sterk i meg) Fil. 4,13. Her forsvinner alt krav til mennesket om å hevde seg, alt krav om ambisjoner. Det settes en strek over en vanlig menneskelig etikks hovedinteresse. 

Denne nye etikk finnes nedlagt i Skriften. Kristus åpner sinnene så en kan forstå den. Det skal bli fullkommen harmoni mellom Skriften og det kristne livet. Dette ytrer seg da også i menneskets forhold til Skriften. Dette må for den enkelte bli like alt­omfattende og gjennomgripende som det nye livet selv. En Jesu disippel skal ikke hente en del fra Skriften og en del fra annet hold. Kristus har ned­lagt seg selv i Skriften. I Guds ord ligger både tro og liv. 

Ved lesning av Skriften, ved gjentagelse og for­dypning går Skriften inn også i det underbevisste og ubevisste, inn i vesenets dypeste urgrunn og ut­fører sitt verk der . «For Guds ord er levende og kraftig og skarpere enn noe tveegget sverd og tren­ger igjennem, inntil det kløver sjel og ånd, ledemot og marg, og dømmer hjertets tanker og råd» Hebr. 4,12. Ved flittig lesning og meditasjon lever men­nesket seg inn i Skriftens ord, ordet blir mennes­kets «lykte for foten og et lys for dets sti» (Salm. 119,105). En slik lykte blir Ordet først når det trenger inn i bevissthetens aller innerste dyp, når Ordet omfatter ikke bare dagbevisstheten, men hele vesenet. Da lever en i Ordet på samme måte som en lever i virkeligbeten. Og slik som en, når en lever i virkeligheten, også lever i og av den over­veldende del av virkeligheten som en ikke forstår, så kan også Ordet utøve hele sin kraft i ånd og liv uten at mennesket fatter det i hele dets dybde.

«Ikke at jeg allerede har grepet det eller allerede er fullkommen; men jeg jager efter det, om jeg og kan gripe det, eftersom jeg og er grepet av Kris­tus Jesus» (Fil. 3,12)

(Af Hugo Odeberg - "Kristus og Skriften" - Gry forlag 1967 - Shafan 04-10-13)

---