Rike sendes bort...

”Hungrende mettet han med gode gaver, men rikfolk sendte han tomhendte bort” (Luk 1,53). 

Det korte verset i Marias lovsang, gir anledning til å berøre et stort problem i den vestlige kristenhet i dag. Først indirekte: De virkelig hungrende som mettes med Herrens gode gaver, hans evangelium, er ikke mange. Så direkte: Rikdommen eller forestillingen om egen åndelig rikdom, som også er vanlig, fører med seg alvorlige konsekvenser. Disse åndelige tilstandene skal berøres senere i denne artikkelen. 

Det er nok ikke den materielle rikdommens farer som er hovedsaken her. Men også disse farene kan være et stort hinder for menneskets overgang til livet. Disse farene møter vi mange advarsler mot. (Se for eksempel Mat 19,23ff, Luk 16,19ff, 1 Tim 6,9ff). Vi vil derfor si noe om dette innledningsvis. 

Jordisk rikdom som hinder 

Vi kan vel i den vestlige verdens velfødde og frafalne kristenhet, ikke minst i våre nordiske land, se beviset på at advarslene mot ytre velstand er berettiget. Mammon er en virkelig avgud som mange lett faller på kne for, også de med en kristen bekjennelse. Og dette ikke bare i de sammenhenger som kan forbindes med framgangsteologiske feiltolkninger av hva evangeliet er. Nei, allerede selve forekomsten av jordisk eiendom og rikdom som sådan kan være et avgjørende hinder for først å søke Guds rike og hans rettferdighet, og å søke det som er der oppe. 

Selv om Jesus sier ”Mitt rike er ikke av denne verden” (Joh 18,36) så håper likevel mange av dem som mener seg å være hans disipler at ”Hans rike er av denne verden”. 

Den svenske forfatteren Selma Lagerlöf har i sin roman ”Antikrists mirakler” (1897) fanget noe av hvordan denne verdslige innstillingen tar overhånd i kristenheten. I ett av sluttkapitlene, ”Bare av denne verden”, leser vi: ”Kan dette være mulig? Folket har ikke hatt annet å be om enn lotterinummer og gode år og daglig brød og helse og penger! Ingenting annet enn denne verdens goder har det begjært. Ikke en eneste har hatt behov for å be om en himmelsk nåde”. Og litt senere skriver hun: ”Mine stakkars barn! Dere har hatt Antikrist iblant dere, og han har tatt makt over dere. Dere har glemt himmelen. Dere har glemt at dere eier en sjel. Dere tenker bare på denne verden” (s. 296 i 1942-utgaven). 

Karl Marx beskrev hvordan menneskene skulle befris fra ”religionens gift”. Det var nettopp denne jordiske rikdommen, og menneskenes streben mot bedre og høyere nivåer, som skulle være det beste middel mot ”himmeldrømmerne”. Tanken på en tilværelse etter dette jordeliv skulle, via proletariatets diktatur, styres inn på en bane som bedre la til rette for forbedring av verden. Dette synet hos Marx treffer noe som ligger dypt i menneskets natur, trangen til å elske verden og de ting som er i verden (se 1 Joh 2,15). Men det er ikke bare det kommunistiske manifest som har en slik agenda. Kommunismens uttalte motpol, kapitalismen, har samme interesse i å dyrke de ting som er av verden. Forvaltningen til alles beste går da over til å bli en uhemmet vinningsinteresse for noen få. Når apostelen taler om behovet for å jevne ut forskjellen mellom fattig og rik (2 Kor 8,13) er det ikke uten grunn. 

De følgende linjene gjelder ikke forhåpningen om og bundetheten til ytre rikdom men sikter mer mot et falskt håp og en tenkt åndelig rikdom. De rike som sendes bort har levd i en innbilning, kanskje med henvisning til historie, arv, miljø og ytre deltakelse i kirke og forsamling. Det gjelder den fromhet som mener seg selv å være rik. 

Åndelig rikdom – på avveier 

Det finnes en forhåpning om åndelig rikdom som består i selvbedrag. Om en slik står det i Åp 3,17: ”Fordi du sier: Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød – og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken”. Her møter vi en rikdom som er av et alvorlig slag, den innbilte åndelige rikdommen. En rikdom som går mot en annen framtid enn det som forventes, nemlig å bli utspydd. ”--- Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler” (Mat 25,41). 

Mange skal på den dagen, står det, si til Jesus som de mente å kjenne: ”Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn? Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde urett (svensk oversettelse: ”ni laglösa”)!” (Mat 7,22-23). Her står det fram en åndelig rikdom som er en innbilt sådan. Og det tragiske er jo at den besto helt fram til den dagen. Sammenlign med liknelsen om de ti jomfruene som både i menneskers øyne og i deres egne øyne bar bekjennelsens fane høyt. 

Disse som i Mat 7,22-23 syntes å være rike på frukter ble vist bort i sin antatte rikdom. Hva var problemet for disse bekjennere av Jesu navn, som også gjorde urett (var lovløse)? Ett forhold kan være at de med vilje hadde avveket fra loven og dens tale. De kalles av Jesus ”lovløse” (svensk oversettelse). Og så har det oppstått en ”rikdom”. Men den Jesus som de håper på å få anerkjennelse av har selv talt om den salighet som alene tilkommer de fattige i ånden, de som hungrer og tørster etter rettferdighet. Det er en hunger og tørst som i våre dagers kristenhet stadig blir mer sjelden på grunn av fraværet av den rette tale om loven og dens bruk. ”Jeg er rik” kan lett bli et mantra og en talemåte uten forbindelse med Ham som er ”vår rettferdighet”. Han er den rikdommen som fordrer at vi blir åndelig fattige med behov for Ham. 

Forekomsten av åndelig rikdom synes i mye av nåtidens fromhetsdrakt å ha som forutsetning at mennesket framfor alt må skånes fra erfaring. Men sannheten om det forderv som er menneskets fødselsmerke helt siden Adam og Evas fall er mer enn en teoretisk læresetning. Den må erfares. Den må ned på dypet. Om dette ikke skjer, så begynner veien til å opprette sin egen rettferdighet og sitt eget evangelium å bli kort, og uten kraft. Når ikke lovens gjerning går tilstrekkelig dypt, savnes virkelige konkurser. Slike som våre evangelisk-lutherske fedre beskriver i sine levnetshistorier. Hver og en må gå samme vei, utfor. 

Sammenlign våre bibellærde fedres predikener prekener, og den erfaring de taler om, med den ”preken” som så ofte er rådende i dag! Da legger vi særlig merke til en stor forskjell: Mennesket blir ikke særskilt rammet av Guds lov. Loven synes å være uaktuell. Den får ikke utrette sin gjerning. Mennesket blir trøstet for tidlig, som om det lå og kjempet under loven og ikke visste noen råd med sin fortapte sjel. I virkeligheten er det slik for mange, at ”jeget” ennå kjemper for å overleve. Å unnslippe lovens dødende gjerning synes å være de falske trøsteres kjæreste sysselsetting. Slik er den falske trøstens beskaffenhet. Den framstår som kjærlighetsfull mot jeget. Den er rask, den er usann, og den tar ikke lovens gjerning på alvor. Følgen av dette blir et evangelium som ikke er noe evangelium. Det blir riktig nok gjerne sagt at evangeliet setter fri, men dets frukter uteblir. Om ikke den frukt viser seg, som består i at ”Han skal vokse, jeg skal avta” (Joh 3,30), da er det å frykte at den falske åndelige rikdommen i jeget skal vokse. Da benyttes utvilsomt Jesu navn, men for selv å bli opphøyet. (Se tidligere omtale av Mat 7,22-23). 

Vi kunne gitt mange eksempler på hvordan en ”prosesjon” av åndelig rikdom ser ut. Det finnes i alle mulige tradisjoner og sammenhenger en slik vakker ”prosesjon”, men som mangler dem som har behov for en omkledning. De trenger ikke annet enn seg selv. Der finnes alt fra romersk-katolsk selvbevissthet og langt dreven sakramentalisme, til bedehusfromhetens ytre skall og antatt evangelisk bibeltroskap. Det ser fint ut. ”Prosesjonens” klær kan bestå i en from arv som er overtatt fra fedrenes tid, og man kan mene seg å ha nok for å leve med ytre former og en videreføring av tradisjonen. ”Prosesjonens” bekjennelse kan ha et evangelisk-luthersk navn, men samtidig være fremmed for Guds uforanderlige lov, den som fikk Luther til å rope etter en nådig Gud. Hvor lett kan en ikke si: ”Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød?” Jeg har alt i min tradisjon, i mitt bedehus, i min kirke, i min gudstjenestefeiring, i min forsamling, blant mine likesinnede. Jeg har evangeliet. 

Man er rik uten å ha blitt dømt. Til hvor mange av disse ”gode” menneskene skal Herren en dag si: ”Jeg har aldri kjent dere?” 

Åndelig rikdom – på Veien 

”Hungrende mettet han med gode gaver”. Her tales om en hunger som ikke er en hunger etter brød eller tørst etter vann, men etter å høre Herrens ord. Om Ham. Han som er de hungrendes eneste næring. Kan det virkelig oppstå en slik hunger? Luther skriver om denne hungerens forutsetning i en betraktning etter påske: 

”At disiplene ble forferdet (Luk 24,37) er skrevet for at vi skal lære oss at evangeliet om Herren Kristi oppstandelse er til trøst bare for dem som kjenner syndens byrde, skjelver for døden og er så engstelige at de frykter til og med for et raslende løv. For slike blir evangeliet til trøst. (…) For de derimot som ikke kjenner sin synd er den (evangeliets prediken) til ingen nytte, og smaker dem heller ikke. Selv om de har hørt evangeliet så utretter det ingen ting annet hos dem enn at de lærer seg ordene og taler slik som de har hørt. De fatter ikke evangeliet med hjertet. Det gir dem verken trøst eller glede. For den som ikke har smakt det bitre, han behager ikke det søte, og den som ikke har erfart noen ulykke, forstår seg ikke på lykke.” (Fra andaktsboken ”Manna for Guds barn”, 14. april). 

Vi som lever i de tider da det kan sies at Guds ord er sjeldent og dyrt, og som gjerne ville at det skulle være bedre i den evangelisk-lutherske kristenhet enn det er, bør være oppmerksom på hvordan reformasjon og vekkelser begynte. Men også hvordan evangeliets bannerførere har fått erfare dommens dødende gjerning i sine egne liv. Deres levnet er ikke av det stedfortredende slaget slik at vi andre kommer unna. Nei, hver og en har samme vei å gå for å komme inn på veien. For eksempel samsvarer Luthers og Rosenius’ mottagelse av evangeliet, og deres inntreden på veien, i høyeste grad med deres tilsvarende alvor med lovens bruk og tilegnelse. 

Hvordan er det da med dåp og nattverd? Kan ikke bruken av disse kompensere for uteblitt forkynnelse? 

I den svenske Katekismeforklaringen av år 1878 leser vi om hvordan dåpens nåde forspilles: ”Dåpens nåde forspilles derigjennom at den døpte ikke lar den Hellige Ånd virke en daglig omvendelse hos seg, men at den døpte derimot forlater Guds ord og bønnen, fatter lyst til verden og samtykker med synden”. 

Vi må være forsiktige med å dømme til liv på grunn av dåpen, det som er falt ifra og er dødt. Det samme gjelder fortrøstningen kun på den ytre bruken av nattverden. Om dette misbruket taler den lutherske bekjennelse tydelig. 

Å dømme som dødt det som skal oppstå til liv, må vi også være forsiktige med. Men vi må være oppmerksomme på at Guds ords gjerning går ut på å gjøre oss små og Kristus stor. En stor kirke, et stort bedehus, en stor forsamling, en lang tradisjon, en god ordning, gode instanser i verden, og annet slikt, kan lett bli til hinder for den rikdommen som heter ”det ene nødvendige”. For denne prioriteringen trengs en hunger som Herren vil og kan mette. Jordbearbeiding og såtid om våren har sin plass i naturens rike. Dette må gjentas fra år til år. Det er ikke gjort en gang for alle. Slik er det også med jordbearbeiding i Åndens rike. At en generasjon eller noen mennesker en gang har erfart det, innebærer ikke at vi andre er unntatt. 

Om Kristi verk må vi si at dette er gjort en gang for alle. Men med Åndens gjerning er det annerledes. Den må gjentas stadig – med Jesus Kristus som veien og målet, og vår eneste rikdom.

( Fra Bibelsk Tro nr.4 2013  -  Shfan 02-07-13)

---