Løftet om Guds Sønns komme

Gjennom hele Bibelen, både Det gamle Testamente (GT) og Det nye Testamente (NT), er Guds Sønn den sentrale og viktigste person i tilværelsen. Han er fra evighet til evighet. Han er ”Ordet” som var fra begynnelsen. Han var hos Gud og var selv Gud, den andre person i guddommen. (Joh 1). 

Alt er skapt ved og til ham. Ingen ting er skjult for ham. Han er lyset som kom for å ta seg av dem som vandrer i mørket. 

Syndefallet førte til død og mørke over menneskeslekten, men Den treenige Gud kunne ikke glemme sin ypperste skapning som han hadde skapt i sitt bilde til samfunn med seg. 

Allerede på syndefallets dag lovet derfor Gud å sende en frelser til jord (1 M 3,15). Ved utvelgelsen av Abraham og følgelig Israel, ble løftet gitt til Abraham: ”Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens slekter velsignes.” (1 M 12,3). Med andre ord: I Israel skulle det komme en person som skulle være til velsignelse for alle slekter på jord. Men hver den som forbannet Abraham og hans ætt, skulle Herren selv forbanne. Dette viser hvor fast løfte til Israel var. 

Gjennom hele GT finner vi løfte om han som skulle komme i tidens fylde. I 5 M 18,15 leser vi: ”En profet av din midte, av dine brødre, likesom meg, skal Herren din Gud oppreise for deg. På ham skal dere høre.” Herren lover å sende en profet som Moses som Herren skal tale til og ved slik som han har talt ved Moses i gammeltestamentlig tid. Det poengteres at det er svært viktig at folket hører på profeten som skulle komme i sin tid. 

Herren vil gi folket et tegn, sier profeten Jesaja i 7,14 og fortsetter: ”Se, en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navet Immanuel.” Denne sønnen skal få navnet ”Immanuel” som betyr ”Gud med oss”. Følgelig vil alle som tar imot Immanuel, ha Gud med seg som Far. 

Videre sier profeten: ”For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste.” (Jes 9,6). 

Dette ordet viser oss at barnet som jomfruen skal føde, har guddommelige egenskaper og følgelig er guddommelig. Det er altså et barn som skal bli født som samtidig har guddommelige egenskaper. Ikke noe vanlig menneske kan bli titulert med slike egenskaper. Følgelig må dette lille barn også være Guds Sønn fra evighet av. Noe som Sal 2,7 forteller oss: ”Jeg vil kunngjøre det som er fastsatt. Herren sa til meg: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag!” 

I Jes 53,2 får vi høre om Herrens lidende tjener som ”skjøt opp som en kvist for hans åsyn, som rotskudd av tørr jord.” Herrens lidende tjener ble ikke født på noe slott, men fra enkle kår steg han fram og ble foraktet og aktet for intet av folket. Men Herren viser oss sin hensikt med å la sin tjener stige fram og gjøre sin frelseshistoriske gjerning for alle mennesker. Profeten sier (v. 5): ”Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.” 

NT stadfester profetiene fra GT. Guds enbårne Sønn kom i tidens fylde, ble født av jomfru Maria i en stall og lagt i en krybbe i Betlehem. Han fikk navnet Jesus, for at han skulle frelse sitt folk fra deres synder (Mat1,21). 

Han var av Juda ætt og kom til sitt eget land som Herren hadde lovet patriarkene utallige ganger. Han var ”etter kjødet” av Davids ætt (Rom 1,3) og ble født i Davids stad, Betlehem, i samsvar med Skriften (Mika 5,1). Han var av det folket som Herren hadde utvalgt og gitt landet og var bærer av velsignelsen som ble lovet ved Abraham. Men de fleste av hans egne tok ikke imot han, men avviste han av forskjellige grunner. 

Det til tross for at han oppfylte alt som var skrevet om han i GT, som profet, yppersteprest og konge. Han forkynte at Guds rike var kommet nær, helbredet syke og vakte opp døde. Han var Guds enbårne Sønn som ble ”kjød”, menneske, og hans herlighet som han hadde fra sin himmelske far, ble sett av noen (Joh 1,14). 

Men de fleste tok ikke imot ham. Derfor sørget han over Jerusalem som har slått i hjel profetene og steinet dem som var sendt til byen og sier: ”Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene. Men dere ville ikke.” (Mat 23,37 b). 

Apostelen Paulus sier at forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn (Rom 11,25). I Rom 11,11 sier han: ”Jeg sier da: Har de snublet for at de skulle falle? Langt derifra! Men ved deres fall er frelsen kommet til hedningene for å vekke Israel til nidkjærhet.” Men det kommer en dag da ”hele Israel” skal bli frelst (Rom 11,26). Vi ser fram til den dagen da Israel skal ta imot Messias. Apostelen sier: ”hva annet vil da deres antakelse bli enn liv av døde?” (Rom 11,15). 

Men i dag lyder budskapet både til jøder og folk av hedningeætt (Joh 1,12): ”Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.” 

Dette er et herlig budskap til en menneskehet som lever uten håp i en fallen verden. Det er et budskap om frelse og evig liv. Hvor stort å tenke på at enhver som tar imot Jesus som sin personlige frelser, skal kalles Guds barn! Alle Guds barn har en arv i vente i himmelen hvor vi skal få prise ”Lammet”, som kjøpte oss ved sitt dyrebare blod. 

”Lammet, ja Lammet, dets vunder og sår, 
Æren og prisen i evighet får! 
Amen, halleluja! Amen! 

(Fredrik Boye 1750. Nr 904 v. 4 i Sangboken)

---