Antinomisme

Antinomisme kommer fra anti-nomos, som betyr mot loven. Det er et meget gammelt fenomen. Det begynte med ”har Gud virkelig sagt”. Men det er fortsatt et like aktuelt fenomen, og det kommer til å være det til tidens ende. Striden mot antinomismen er som striden mot Amalek. Den skal vare fra slekt til slekt. Striden var heftig på Luthers tid. Han kjempet mot antinomistene som hevdet at vi ikke behøvde eller skulle forkynne loven. Også i dag er antinomistene helt dominerende innen kristenheten og i ulike terapier. Men hvorfor skal vi forkynne loven? Jo, fordi det er slik at om loven ikke forkynnes, så kommer ingen til Kristus, og ingen blir salige. 

Antinomisme i den gamle pakt 

Vi ser antinomisme i den gamle pakt. De falske profetene har ofte folkets fortrolighet og tillit. Hvorfor? Jo, vi leser i ( Klagesangene 2,14: ”Dine profeter har skuet tomme og dårlige ting for deg. De åpenbarte ikke din misgjerning for å hindre ditt fangenskap, men de forkynte deg tomme og villedende spådommer”. ”De åpenbarte ikke din misgjerning.” Det er grunnen til at de hadde folkets tillit og fortrolighet. Men de sanne profetene som åpenbarte folkets misgjerning, de ble drept. De hadde ikke folkets tillit og fortrolighet. For mennesket vil ikke se sin misgjerning. Det vil heller se ”tomme og dårlige ting”. Men de sanne profetene åpenbarte ikke bare menneskets misgjerning, men også botemiddelet ”Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø.” Men folket ville ikke, de ville ikke være nådetiggere, slike som bare ville leve av nåden. 

Luther og reformasjonen 

Vi går til Luther og reformasjonen. Loven er en forutsetning for evangeliet. Luther sier at loven skal tales for at synden skal bli kjent. Og loven skal forkynnes. Legg godt merke til, under trussel om straff og vrede. Loven skal si oss hva vi skal gjøre, og gjør vi ikke de så havner vi i helvetet. Evangeliet skjenker syndenes forlatelse, men der det ikke er noen lov, der finnes det ikke noen synd, og hvor det ingen synd finnes, der behøves intet evangelium, og da har man nullet ut Kristi kors. Men vi skal være oppmerksomme på at der loven ikke forkynnes, der kan det likevel finnes mye dårlig samvittighet. Det er jo som det ofte sies i dag, at dagens mennesker er så skyldtyngede at vi ikke kan legge mer skyld på dem, men bare forkynne evangeliet. Men den skyld som dagens mennesker kjenner, har ikke noe med Guds lov å gjøre. 

Luthers strid mot antinomismen 

Mennesket kan ikke gjennom loven tilfredsstille Gud, for Gud krever hjertets fullkommenhet, og der Guds nåde ikke finnes, der finnes da bare død og straff, og der lovens rettferdighet finnes, der finnes bare Guds forbannelse og vrede. Derfor er lovens oppgave aldri noe annet enn å gjøre lovens dom og vrede levende i menneskets samvittighet. Meningen er å vekke samvittigheten. 

Denne lære er enkel, god og logisk. Men fordi antionomismens ånd var virksom på Luthers tid, så ble det strid. Den første antinomistiske striden var med en mann som het Johann Agricola fra Eisleben. Han påstod at man blant de kristne ikke skulle forkynne loven i det hele tatt, men utelukkende evangeliet. Videre mente han at man bare ved evangeliet skulle kalle den ugudelige verden til Gud. Og så skulle man forkynne Kristi lidelse for å kunne oppvekke dem til syndenød for å kunne omvende dem. Og det høres jo bra ut, for Luther har jo sagt at ”Gud kaller gjennom evangeliet”. Men med det mener Luther hele Guds Ord. Og det forstår vi også, siden han ikke godtok Agricolas lære. Han vendte seg med stor kraft mot dette. Han skrev ”Wider die Antinomer” i 1539 og fremholdt at Agricolas lære var falsk, for den anger over synden som hører boten til, kan ene og alene framkalles ved loven, som derfor alltid må forkynnes. 

Denne tankegangen som Agricola gjorde seg til talsmann for, kom senere igjen i Herrnhuttismen og er den allmenne oppfattningen i mange vekkelsesbevegelser i dag. 

Den andre antinomistiske kampen var mot en mann som het Amsdorf. Den handlet om lovens tredje bruk. Han hevdet at loven ikke har noen plass hos det gjenfødte mennesket, fordi det frivillig oppfyller Guds lov. Motstanderne kalte også dette for antinomisme, fordi man oppfattet at Amsdorf var ute etter å svekke lovens kraft og verk i kristenheten. Og motstanderne til Amsdorf hevdet at ettersom mennesket er både synder og rettferdig så måtte det gamle menneske stå under tuktemesteren. 

Antinomisme er virkelig utbredt og må bekjempes, for dersom loven ikke forkynnes rett, kommer ingen til himmelen. 

Syndens straff – teologisk bekymring 

Et stort problem innen dagens kristenhet er den evige straffen. En sa i en anledning: ”Min Gud kunne aldri sende noen til helvetet”. Nei, naturligvis ikke, for det menneskets gud var bare et fantasifoster og kunne ikke gjøre en flue fortred. Slike hypotetiske tanker er ikke Bibelen interessert i. Den taler om en virkelig Gud som er som en brølende løve og ikke som en jamrende kattunge. Han er en Gud som er brennende opptatt av rettferdighet. Hvorfor skulle ikke han kunne ødelegge mennesker i denne verden og så dømme dem til et evig mørke? Jeg tror at antinomistene har avslutningen i tankene, for tar man bort loven, så blir det jo ingen straff. 

Det skulle nok overrasket mange profeter om de hadde kunnet høre hvordan dagens prester og predikanter taler om helvetet som et stort teologisk problem. Hvordan kan Gud tillate det? En slik straff skulle vel være en kilde til evig bekymring for Gud, bare tanken skulle ødelegge himmelens salighet. Det er nok en annen sak som bekymrer Gud: Ikke tanken på å straffe synden, men på å tolerere den. Dommen er ikke en mørk hemmelighet som ingen i himmel eller på jord får tale om. Tvert imot, Gud blir forherliget i dommen. Slik innbød jo Amos de hedenske nasjonene til å se på hvordan syndens velstand får sin ende. Men da er det jo også slik at om slike dommer felles i hastig mot eller glede, så ville det stride mot Guds kjærlighet. Men profetene viser igjen og igjen hvordan Guds dommer utsettes av hans store kjærlighet og langmodighet. Gang etter gang kaller han mennesker til å vende om. Han øser ut velsignelser på tross av vår synd og får ikke noen takk. Han kaller oss gjennom sykdom og motgang og ulykker, men ser ingen omvendelse. Han sender forkynnere, men man gir blaffen i deres ord. Til sist sender han sin eneste sønn som en siste utvei. ”De vil nok vise aktelse for min sønn!”. Men menneskene spikret ham på et kors, men til også da ba han ”Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør”. 

Er en slik Gud et hevnlysten udyr? Nei, han har tålmodighet og stor kjærlighet. Han vil ikke at noen skal gå bort, men få tid til å omvende seg. Det er vi som er hjerteløse. Vi bryr oss ikke om den smerte vi påfører Gud med vår synd. Vi kan se på Kristi kors der han gir sitt liv for oss og likevel vende ryggen til ham og gå vår egen vei. 

Når Gud sender mennesker til helvetet, så fortjener de det. Hvert steg de har tatt har med hensikt gått bort fra Gud i retning mot helvetet, og holder vi tilstrekkelig lenge fast på at vi ikke vil tilhøre Gud, så lar han oss få det som vi vil for evig. 

Noen krokveier i vår tid 

I vår tid hører vi så ofte at det er Den hellige Ånd som skal vise mennesket synden i dets liv. Vi skal bare trøste og tale evangeliet. Det er også en form for antinomisme. Det ville jo ha vært veldig behagelig for oss om det var slik. Vi skulle som de falske profetene nyte godt av folkets tillit og fortrolighet. Hva kommer nå dette av? Visst er det slik at Gud åpenbarer for oss synd i vårt liv uten at andre påpeker det. Og så tenker noen at det er slik det skal være, at det er nok. Andre har kanskje festet seg ved Jesu ord: ”Og når han (Den hellige Ånd) kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom.” Jo, Den hellige Ånd gjør dette, spesielt gjennom dem som har fått Den hellige Ånd. Det er slik det går til og alltid har gjort det.

Men loven kan også feilaktig brukes som rettesnor for den døde tros dyd. Og da blir den egenrettferdige ennå mer egenrettferdig. Dette hører vi så mange ganger i dag: Om vi bare kunne elske hverandre litt mer. Da bruker man loven på feil måte, og det er også en form for antinomisme. 

En annen form for antinomisme er når man ikke forkynner mer lov enn vi kan oppfylle. 

Noe om norsk vekkelseshistorie 

Jeg kan ta et eksempel fra norsk kirkehistorie hvor Ole Hallesby sier:

”Vekkelsen i Norge synes å sammenfalle i to perioder, og det er den ulike arten av vekkelsestaler som karakteriserer disse to periodene. Den første perioden varer fra Hauge til den johnssonske vekkelsen. Det var en mektig åndsfyllt tale av loven som satte sitt preg på vekkelsen. Den gikk ubarmhjertig til angrep på samvittigheten og førte sjelen inn i en nød og fortvilelse som vi i våre dager sjelden treffer på. Derfor trengte man ikke heller på den tiden så mange ytre midler for å få tak på de vakte. De kom selv, drevet av sin indre fortvilelse og sluttet seg til de troende. 

I denne perioden forkyntes lov og evangelium, synd og nåde. Men det var slik at man klarte bedre å forkynne loven enn evangeliet og at man vakte flere enn man kunne føre fram til nådens fulle lys. 

Så på 1870-tallet kom forandringen som hovedsakelig var framkalt av Rosenius. Hans klare forkynnelse av den uforskyldte nåden løste trellene fra lovtrelldommen. Hadde forkynnelsen før forkynt loven klarere enn evangeliet, så taler man nå i stedet mer om nåden enn om synden. Ja, loven kunne det dypest sett ikke bli tale om, for de fleste mente at det var et frafall fra evangeliet å forkynne loven. Til å begynne med merktes ikke denne forkynnelsens ensidighet. Gjennom de tidligere vekkelsene hadde samvittighetene blitt bundet, nå løstes de av det frie evangeliet, og det slektsledd av troende som oppstod gjennom berøring av disse to perioders vekkelser var særskilt rik på kristne personligheter som gjennom sin selvstendighet og åndskraft satte dype spor i Norges kristenliv. 

Men ettersom den unge slekten vokste fram uten å få samvittighetslivet dømt og preget av den gamle, myndige vekkelsesforkynnelsen, kom den nye, friere vekkelsesforkynnelsen i store vanskeligheter. Å trøste dem som den eldre vekkelsesforkynnelsen hadde gjort fortvilet, det kunne man utmerket. Men nå skulle man selv vekke de sovende, skremme de trygge og gjøre de likegyldige fortvilet. Det hadde man få eller ingen betingelser for. Den talte jo som om huset alltid var fullt av nådehungrige mennesker. Hva gagnet det å øse den frie nåden og de herligste løfter over disse ubotferdige mennesker. De hadde ikke nytte av noe av dette, og det stadige omkvedet ”kom som du er” virket moralsk forvirrende når disse menneskene ikke først ved hjelp av forkynnelsen hadde fått se hvordan de var. Derfor fikk man på noen plasser se at denne vekkelsesforkynnelsen førte til at man trodde at man var frelst gjennom å tro på løftene, det vil si gjennom å holde dem for sanne til tross for at man fremdeles levde i åpenbare synder uten å forsøke å komme ut av disse. Og for å overvinne det ubotferdige menneskets likegyldighet for den frie nåden, grep man instinktivt til den religiøse følelsen, man brukte rørende fortellinger og man forsøkte å sveise sammen troen på den frie nåden. Men denne sveisen gikk naturligvis opp ved første påkjenning. Og følgen av denne forkynnelsen var dessverre store vekkelser, men få omvendelser, mange ”frafall” som man feilaktig uttrykte det. Det rørende i Kristi kjærlighet og offervilje tiltaler rent estetisk det naturlige mennesket, og derfor kan det begeistres av Kristus, ja, begynne å søke ham både i bønn og bibellesning og naturligvis høre om ham i taler. Og det naturlige mennesket vil gjerne tro at dette er kristendom.” (Så langt Ole Hallesby.) 

Hvem ser – hvem våger 

Som sagt så er vi nåtidsmennesker så skyldbetyngde. Vi opplever at vi bare behøver å trøstes, og så tenker vi kun ut ifra vår horisont. Men det er ikke Guds horisont. Siden kan man naturligvis tale Guds lov både på viselig måte og på mindre viselig måte. Men vi skal ha i mente at det oppfattes nok aldri som viselig av majoriteten. Det har det aldri blitt. Dette kan være en tung oppgave. Vi vet hvordan Guds sanne profeter klager over tyngden av sin byrde – stadig bare å måtte tale om synd og åpenbare misgjerninger, og så bare få hån og forakt til gjengjeld. Det er jo synd på skyldtyngede mennesker, og så slår vi av litt. Deres skyld er jo allerede så stor, og de orker knapt å leve. Vi kan jo bare rispe litt med sannhetens sverd, og så har vi jo likevel gjort mer enn de fleste. Men det står ”Forbannet være den som holder sitt sverd fra blod!” Svensk:”Ve den som inte blodar ner hela sverdet”. Ve den som skåner ”gamle adam” på en slik måte at man bare risper litt i ham, men ikke dreper ham. For mister vi ikke vårt liv, alt vårt eget, så får vi jo heller ikke noe nytt liv ovenfra. Men her er det behov for mot! Hvem våger i dag?

(Oversatt fra svensk)

---