Gudsfrykt

Gud er ikke en kamerat - om gudsfrykt i Bibelen 

Det tales mye i Bibelen om gudsfrykt. Mer enn 300 steder står det direkte noe om å frykte Gud. I tillegg kommer alle de indirekte stedene. Gudsfrykt er noe helt grunnleggende. Men hva inneholder den bibelske gudsfrykt egentlig? Og hva betyr den egentlig? 

Det er noe paradoksalt ved Bibelens tale om gudsfrykt. 
På den ene side er det en avgjørende dimensjon ved gudsfrykten, nettopp frykten eller redselen, som utløses i møtet med den levende Gud. 

Dette ser vi allerede i Abrahams tilfelle. Da Gud inngikk sin pakt med ham ”…. kom redsel og et stort mørke over ham” (1 M 15,12). Her omtaler Jakob sin fars Gud som ”han som også Isak frykter” (1M 31,42). 
Også profeten Jesaja opplevde en form for frykt (Jes 6,ff). Da han så ”Herren sitte på en høy, opphøyet trone,” var det ikke bare dørpostenes fester som skalv. Det gjorde han selv også: ”Ve meg, jeg er fortapt” (vers 5) 

Til og med englebesøk utløser i mange tilfeller en påfallende frykt. For eksempel ble Sakarias, far til døperen Johannes, ”forferdet da han så ham, og frykt falt på ham” (Luk 1,12). Også hyrdene på marken ”ble meget forferdet” da de fikk englebesøk (Luk 2,9). 

Frykt og redsel 

Det er uendelig overveldende å møte Skaperen selv. Ingen står uberørt med hendene i lommen. Nei, som salmisten skriver: ”Min kropp skjelver av redsel for deg, og jeg frykter for dine dommer” (Sal 119,120). 

Kanskje et blikk på dyrs forhold til oss mennesker kan være med å kaste lys over dette forhold. Gud sier det slik til Noah etter syndefloden: ”Frykt og redsel for dere skal være over alle jordens dyr og alle himmelens fugler, over alt som kryper på marken, og over alle fiskene i havet.” Og så kommer årsaken: ”De er gitt i deres hånd” (1 M 9,2). 
Vi mennesker er helt og holdent i Guds makt. Når det går opp for oss, utløser det frykt og redsel hos oss, idet vi står som syndere overfor ham. Det er uendelig alvorlig. 

Job har satt ord på denne situasjonen: ”Men han er den eneste, og hvem hindrer ham? Det hans sjel ønsker, det gjør han. For han fullfører det han har fastsatt for meg, og av slikt er det mye hos ham. Derfor er jeg redd for å komme ham nær. Tenker jeg på det, så bever jeg for ham. Og Gud har gjort mitt hjerte forsakt, Den Allmektige har forferdet meg” (Job 23,13-16). 

Det er ikke annerledes under den nye pakt. Heller ikke de nytestamentlige troende var ”kamerater” med Gud. Under den store fiskefangsten ble Peter og de andre disiplene grepet av redsel (Luk 5,9). Da Paulus ble møtt av Jesus utenfor Damaskus, falt både han og de som var med han, til jorden (Apg 26,14). Og apostelen Johannes ”falt ned for hans føtter som død ” (Åp1,17) da han på Patmos i et syn så den opphøyde Jesus. 
Jesus har utrykkelig sagt at det er en vi skal frykte, nemlig ”Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvetet. ” Det er Gud (Mat 10,28). 

Disse få glimt av et meget stort tekstmateriale viser noe grunnleggende i de bibeltroendes forhold til Gud. Uten denne dimensjon av frykt og redsel for Gud, kan deres reaksjonsmønster og liv med Gud ikke forstås. 

En skatt med uendelige rikdommer 

Men dermed er ikke alt sagt om hva sann gudsfrykt inneholder. For på den andre side er tillit, trygghet og glede også avgjørende dimensjoner av gudsfrykten. Hva skjedde det ikke med de personer som opplevde frykt og redsel i møte med den overveldende guddommelige majestet, og som derfor bøyde seg for ham? 

Tenk igjen på Abraham. I forlengelsen av det store redselsfylte mørke, sluttet Gud pakt med ham og tilsa ham selve den kommende verdens herlighet (jf Rom 4,13). Og profeten Jesaja opplevde under sin egen dødsdom at hans skyld ble fjernet, og hans synd ble sonet. Hvilken lettelse! 
Mange andre personer både i Det Gamle Testamente og i Det Nye Testamente fikk høre de herligeste ord fra den Allmektige: ”Frykt ikke!” Jesus selv møtte gang på gang mennesker med disse forløsende ord. 

Hva innebærer det? Jo, dermed kommer gudsfrykten hos de bibelske troende til også å romme en mektig dimensjon av glede og trygghet, og som følge av det en helt unik kjærlighet og hengivenhet til Gud. 
For eksempel står det om Israels folk, få kapitler etter ordene om at Gud skal de frykte (Jes 29,23): ”Det skal komme trygge tider for deg, en fylde av frelse, av visdom og kunnskap. Herrens frykt skal være dets skatt ” (Jes 33,6). 

Dette er bemerkelsesverdig. Frykt for Herre, gudsfrykt, karakteriseres her som folkets skatt! Og denne skatt rommer en uendelig rikdom, trygghet, frelse, visdom og kunnskap. Er det ikke herlig? 

Dermed er situasjonen for en troende, også i den gamle pakt, dypest sett som Paulus beskriver den: ”Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte. Men dere fikk barnekårets ånd som gjør at vi roper: Abba, Far! ” (Rom 8,15). 

Jubel og ærefrykt 

Det har skjedd at ”den fullkomne kjærlighet driver frykten ut ” (1Joh 4,18). Men den opphever ikke den hellige beven for Gud. 

Sann gudsfrykt er altså karakterisert både ved frykt og redsel for Herren, og ved glede over og trygghet i Herren, ja, av kjærlighet og hengivenhet til Herren. Mange salmer i Salmenes bok uttrykker slik jubel over å høre Herren til. Er par eksempler: ”Kom, la oss juble for Herren! La oss rope med fryd for vår frelses klippe! La oss tre fram for hans åsyn med pris, la oss juble for ham med salmer! For Herren er en stor Gud ...” 

”Kom, la oss tilbe og bøye kne, la oss knele for Herren vår Skaper! For han er vår Gud og vi er det folk han før, den hjord hans hånd leder….” (Sal 95,1-3.6-7). Her er jubel og ærefrykt, selvbevissthet og ydmykhet forenet.

”Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud. Mange skal se det og frykte, og sette sin lit til Herren ” (Sal 40,4). Her ser vi også at det å frykte Herren og det å stole på Herren ikke er motsetninger. 

Gudsfrykt er dermed noe ganske annet enn slavens frykt for en lunefull slaveeier. Den er uttrykk for Gudsbarnets totalsituasjon i forhold til Skaperen og Frelseren, mitt livs Gud, mitt livs kilde. Det største i livet er å ha samfunn med Herren, og det verst tenkelige er å komme bort fra ham. 

Sann gudsfrykt er med andre ord noe unikt. Det er noe uendelig stort og positivt. Og alt står og faller med det. 

Nåden skaper gudsfrykt 

Det er ikke bare det overveldende i møte med den Allmektige som skaper gudsfrykt. Det gjør Guds tilgivelse også når den tas imot av det hjerte som skjelver for Gud: ”Men hos deg er tilgivelsen, for at vi skal frykte deg ” (Sal 130,4). 

Her er gudsfrykten et resultat av tilgivelsen! 

Dette er helt i tråd med det Paulus skriver til Titus: ”For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å .... leve …. gudfryktig i denne verden ” (Tit 2,11 fl). Altså, nåden resulterer i et gudfryktig liv. 

Det er derfor ingen motsetning mellom å få åpenbart Guds nåde til frelse og så å frykte Gud i den bibelske forstand. Begge deler henger i virkeligheten uløselig sammen. 

Det kommer til uttrykk flere steder i Bibelen. Det heter for eksempel i en profeti om Israels folk: ”De skal hellige Jakobs Hellige, og Israels Gud skal de frykte ” (Jes 29,23). Dette vil skje når folket ser Guds mektige gjerninger til sin frelse. 

Det høres merkelig ut at Gud skal være folkets redsel når de opplever hans inngripen til frelse. Ja, men derfor kan det jo godt være slik i det konkrete liv med Gud. 

Noe lignende uttrykker kong David i Salme 5,8: ”Men jeg – ved din store miskunn går jeg inn i ditt hus. Foran ditt hellige tempel kaster jeg meg ned i din frykt.” 

Guds store trofasthet er i følge dette verset selve livsgrunnlaget for David. Og på det grunnlag går han inn for Guds ansikt i templet. Hva gjør han da? Sier han bare ”hei” til Gud? Nei, han kaster seg ned i ærefrykt for Herren! 

Igjen: Det virker paradoksalt i våre tanker, men det er kristenlivets virkelighet.

Gudsfrykt som motiv og mål 

Foruten å være en frukt av nåden, er sann gudsfrykt også en motiverende og bestemmende kraft i det kristne liv. Det kommer Paulus inn på flere steder, for eksempel: ”Da vi altså kjenner frykten for Herren, søker vi å vinne mennesker ” (2 Kor 5,11). Og i Efeserbrevet 5,21 ff motiverer han sine formaninger med ordene: ”i Kristi frykt.” 

Gudsfrykt er også en målsetting for livet som kristen: ”Når vi så har disse løfter, mine kjære, så la oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd, og fullende vår helliggjørelse i gudsfrykt! ” (2 Kor 7,1). 

Endelig er frelsen i Jesus grunnlaget for gudsfrykt; ”Etter som hans guddommelige makt har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt, ved kunnskapen om ham som har kalt oss ved sin egen herlighet og kraft ” (2 Pet1,3). 

Jesus er i det hele tatt selve gudsfryktens hemmelighet (1 Tim 3,16). Gudsfrykten har sitt utspring i hans person som Gud og menneske. 

Alt godt virkes av gudsfrykt 

Alt godt kommer av sann gudsfrykt. Det ser vi mange steder i Bibelen. 

Josef fryktet Gud (1 M 42,18), og ble til velsignelse for mange. Det samme gjorde de hebraiske jordmødre i Egypt (2 M 1,17) og reddet liv. 

Farao derimot førte ulykke over sitt land, for di han ikke fryktet Gud (2 M 9,35). 

Moses taler til folket om å ”frykte Herren vår Gud ... og det kunne gå oss vel alle dager” (5 M 6,24). 

Videre leser vi: ”Å frykte Herren er begynnelsen til visdom. God forstand har alle de som gjør etter hans bud ” (Sal 111,10). Og: ”Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter ham ” (Sal 25,14). Derfor: ”Å frykte Herren er en livets kilde” (Ord 14,27). 

Paulus taler om hvordan gudsfrykt har lønnen i seg selv og en stor vinning (1 Tim 6,6). Han fastslår også ”gudsfrykt er nyttig til alt. Den har løfte både for dette liv og for det som kommer” (1 Tim 4,8). 

Mangel på gudsfrykt er det samme som å være troløs mot Herren, og det har bitre følger: ”Kjenn da og se hvor ondt og bittert det er at du forlater Herren din Gud, og at du ikke lenger frykter meg, sier Herren Herren, hærskarenes Gud ” (Jer 2,19).

Ikke å frykte Herren er altså det samme som å være troløs mot Herren og svikte Herren. Moses har et sted ganske kort uttrykt hva gudsfrykt er: ”Herren deres Gud skal dere følge. Ham skal dere frykte. Hans røst skal dere høre. Ham skal dere tjene, og ham skal dere holde fast ved ” (5 M 13,4). 

Gudsfrykt er både å følge Herren, holde hans befalinger, lyde ham, tjene ham og holde fast ved ham, og ”elske ham ” (5 M 10,12). 

Øv deg i gudsfrykt 

Uten gudsfrykt eksisterer det ikke noe liv med Gud. Derfor er det helt avgjørende at vi blir bevart i gudsfrykt. 

Vårt store problem som falne mennesker er at vi ikke i oss selv har gudsfrykt for øye (Rom 3,18). Det ligger ikke for oss å frykte Gud. 

Hva stiller vi da opp med? 

Vi må be om at Gud vil lære å lede oss til å leve i gudsfrykt med det innhold som saken har i Guds ord. ”Øv deg heller i gudsfrykt ” oppmuntrer Paulus sin unge venn Timoteus (1Tim 4,7). Det må vi også gjøre, både unge og eldre.

Det må jo ikke gå oss som det skal gå for mange i de siste tider: ”De har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft ” (2 Tim 3,5). De skapte ting skal rystes, skriver Hebreerbrevets forfatter: ”Og så skal det som ikke kan rokkes, bli stående ” Og så forsetter han: ”Da vi altså får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans behag, med blygsel og ærefrykt ” (Heb 12,28). 

Og så føyer han til enda en begrunnelse: ”For vår Gud er en fortærende ild.” 

Det siste gjør ikke hverken nåden, frelsen eller håpet mindre, men setter det alt sammen i det rette, store og dype perspektiv. 

Å frykte og kjenne Gud er befriende. Det jager bort all annen frykt. Som kong David uttrykker det: ”Herren er mitt lys og min frelse, hvem skulle jeg frykte? Herren er mitt livs vern, hvem skulle jeg engstes for? ” (Sal 27,1). 

Eller sagt med Paulus: ”Er Gud med oss, hvem er da imot oss? ” (Rom 8,31).

---