Hellig liv og åndelig visjon (Luk 2,25-38)

Bønn: ”Å, drag oss ganske til deg hen, du store, milde sjelevenn, så vi i troen favner deg og følger på din himmelvei”. 

I denne teksten møter vi to fromme mennesker. En mann og en kvinne. De opptrer på samme sted, i Guds hus. Den ene, Simeon, ”kom til templet, drevet av Ånden.” Den andre, som het Anna, ”forlot aldri templet, men tjente Gud i faste og bønn dag og natt.” 

Begge disse hørte til ”de stille i landet”. De var eldre, trolig svært gamle. Felles for dem er også at de ikke nevnes andre steder i NT. Og at de steg fram da Jesus ble framstilt i templet. Jesus var? dermed årsak til at vi har fått høre om disse to i Bibelen. Han var også grunnen til begges lovprisning. 

Denne forholdsvis lange teksten gir oss mange viktige tanker om gudsforholdet. Den trekker oss inn i troens dyp og det hellige liv. Vi øyner velsignelsen ved å leve nært Gud og høre hva Ånden sier. Beretningen kaller oss med på hellig grunn hvor opplevelsen av Guds tale og dragelse er sterk, og hjerte frydes over frelsen.

I. Det er det hellige liv vi møter her

1. Det livet som er utskilt fra synden og leves innvidd for Gud. 

Disse to personene vitner på hver sin måte om dette. Det skjer både ved det som sies om dem og ved det de selv sier med ord og gjerninger. 

Simeon omtales mest. Han beskrives som ”en rettferdig og gudfryktig mann. Han ventet på Israels trøst, og den Hellige Ånd var over ham.” Et sterkt vitnemål om hellig liv og gudsfrykt. 

Anna omtales som profetinne. Faste og bønn preget livet hennes. Det vitnet både om kjærlighet og trofasthet. Hennes livssituasjon og fromme vaner kjennetegnet et gudhengivent liv. Det er det hellige liv vi møter i disse to. 

2. Vi skal ikke bare lese og høre om dette, men ønske om å søke denne helligelse. Teksten er ikke gitt bare til opplysning. Den er et kall til å være ”stille for Herren”. En tilskyndelse til å overgi og hengi seg til Guds vilje. En oppmuntring til å be, og ikke minst til å forsake og tro. 

Om du ikke tar imot tekstordet som et kall, blir det bare en fin beretning for deg. Men sier du: Ved dette taler Gud også til meg. Det er budskapet som skal gjøre noe med meg. Derfor vil jeg slippe det til i min tanke og i mitt hjerte. Slik gir vi Guds Ånd mulighet til å skape i oss det Ordet nevner. 

3. Dette er hensikten, tanken og meningen med å høre Ordet, at det må føre til reaksjon, til lydighet og etterfølgelse. 

Det var denne mangelen på konsekvens Jesus påpekte da han spurte: ”Hvorfor kaller dere meg Herre, Herre og gjør ikke det jeg sier?” 

Eksempel: Når vi hører om Jesu kall av disipler: ”Følg meg!”, er ikke det bare en beretning om at slik skjedde det, men det er et kall fra Jesus til den som leser og hører det. Hans kall til oss alle, både til frelse og etterfølgelse. 

Eller når vi nå ved høytiden leser og hører gledens budskap fra Gud: ”I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren - i Davids hus”. Da må vi ikke bare høre det som en fjern og vakker historie, men som slik det er: Guds eget budskap om at verdens frelser er kommet, og hans kall til å høre og ta imot ham. 

I Apg 20,24 vitner apostelen Paulus slik: ”Men for meg selv akter jeg ikke mitt liv et ord verd, når jeg bare kan fullende mitt løp og den tjeneste som jeg fikk av Herren Jesus; å vitne om Guds nådes evangelium.” Dette er ikke bare gitt som kunnskap om apostelens gudsfrykt, hengivenhet og iver. Men det er en sterk tilskyndelse til alle som leser og hører det om å følge hans eksempel i tro og lydighet. 

II. Det hellige liv preges av åndelig visjon. 

Det er et liv med syn som Åndens åpenbaring gir. Teksten taler sterkt om dette. La oss lytte til utsagnene om og fra Simeon og Anna. Da ser vi tydelig den åndelige visjon. 

1. Den viste seg ved at de søkte til Guds hus. Nærværet her var naturlig og nødvendig. Simeon ”kom til templet drevet av Ånden”. Anna var der alltid. Hun ”forlot aldri templet”, sies det her. Trolig hadde hun et kammer i forgården som gjorde dette mulig. Stille gikk hun der og ”tjente Gud i faste og bønn, dag og natt.” 

Å oppsøke og være i Guds hus er det åndelige livs natur. Den Hellige Ånd driver oss dit. Han påminner oss om å søke dit. I teksten etter denne fortelles om Jesus som tolvåring i templet, at han sa til sin mor og til Josef: ”Visste dere ikke at jeg må være i min fars hus?” David skrev: ”Jeg gleder meg over dem som sier til meg: Vi vil gå til Herrens hus.” ( Sal 122,1) 

Mennesker som bare en sjelden gang ved særskilte anledninger kommer dit Guds ord forkynnes, signaliserer at dette ikke er så om å gjøre for dem. De mangler et viktig tegn på troens hellige liv og behov. Den kristne bekjennelse er å ligne med en by som ligger på et fjell, har Jesus sagt. Slik skal vår tro og bekjennelse være synlig og tydelig. 

2. Dernest ser vi at det åndelige livs visjon handler om Jesus og hans frelse. 

Anna ”talte om ham”, og Simeon vendte seg til Gud med Jesus-barnet i sine armer og profeterte flere store ting om ham. Det første han nevner er at ”mine øyne har sett din frelse.” Han hadde fått åpenbart ”at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens Messias.” Det ble oppfylt for ham den dagen. Han skjønte det plutselig da han så Jesubarnet. Ånden ga ham tydelig beskjed. Lik andre fromme jøder hadde han bedt: ”Gi jeg må se Israels trøst”. Nå skjedde det. Og han kunne glede seg stort. 

”Mine øyne har sett din frelse”. Med dette vitnesbyrd ga Simeon et inspirert svar på hva som er om å gjøre for oss å få øye på. Det er å få se Jesus som Guds frelse. Dette er det viktigste, det grunnleggende, det avgjørende for mennesket å se. Om vi kunne iaktta alt annet, har vi likevel ikke sett det betydeligste. Simeon vendte seg mot Gud og sa ”din frelse”. Frelsen er Guds frelse. Den kommer fra ham og fører til ham. Han sendte oss frelsen da han sendte sin Sønn til verden. Han er vår redning, Guds frelse. Det åndelige livs visjon handler om Jesus. 

3. Simeons vakre lovsang minner oss også om den sannhet, at en rett avskjed med denne verden er avhengig av at vi har sett Guds frelse og har del i den. 

Merk deg hva han sa: ”Herre, nå kan du la de tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse.” Nå kan jeg dø, for nå er jeg rede til å forlate dette livet. Han hadde nådd fram til det syn og den stund som gjorde ham forberedt til å fare herfra, ikke i fortvilelse og sorg, men ”i fred”. 

Hadde ikke Simeon denne dagen lyttet til Åndens stemme, hadde han gått glipp av livets største stund. Hadde ikke Maria og Josef gått etter Herrens bud, ville de ikke ha fått denne store opplevelsen, og heller ikke hadde vi fått dette budskapet. Det gjelder å lytte til ”hva Ånden sier” og bruke den beleilige tid. 

Frelsen har Gud ”beredt for alle folks åsyn, et lys til åpenbaring for hedningene”. Slik at de kunne se den. Dette skjer ved evangeliet. Det opplyser og åpenbarer Frelseren, som Gud sendte til verden. Å se Kristus med troens øye er å se frelsen, for den er skjult i ham. 

III. Det hellige liv er preget av det syn og den vilje som forkynner og lovpriser Jesus. 

1. Hele denne teksten handler om det. De to gamle vi hører om hadde det rette åndelige syn og forventning. De hadde det trosblikk som var rettet mot Gud og hans løfter. Deres søken, deres ord, deres bønn, deres lovsang, vitnet om det. De søkte ”det som er der oppe”, som vi formanes til å gjøre. ( Kol 3,1)

2. Men åndelighet og fromhet, svikter ikke sannheten, verken om synd eller om frelse. 

Disse to forkynte begge deler. Jesus omtales som ”en herlighet for ditt folk Israel.” (v.31-32) Om Simeon står det at ”han ventet på Israels trøst”. Anna ”talte om ham til alle dem som ventet på forløsning for Jerusalem.” De forkynte Jesus. De pekte på og prekte om ham. Han er Herrens frelse. Han er trøsteren. Han er forløseren. 

Men vi skal merke oss at lovsangen stod ikke i veien for sannhetsordet fra Gud. Tross deres lovprisning og gjennom den, lyder radikale sannhetsord om menneskets forhold til Jesus. ”Han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt.” Dette oppfylles hver dag i Norge og i verden for øvrig. I stedet for å tro det tegn han er på Guds nærvær og frelse, blir han motsagt, opponert og protestert mot. Det fører til fall og ikke til frelse. 

3. Det hellige blir avvist og ringeaktet. Jesus ble og blir fortsatt møtt med anstøt, forargelse og motsigelse. Husk på ordene i Rom 9,33 og 1 Pet 2,6-7 hvor han omtales som snublestein og anstøtsklippe. Men Gud vil frelse og oppreisning. ”Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.” 

Lydhørhet for Guds åpenbaring om Jesus kjennetegnet disse. Verken Simeon eller Anna behøvde å spørre hvem barnet var. Den Hellige Ånd ledet til ham og sannheten om ham. Derved ble de blant de aller første som forkynte Jesus som Frelseren. 

Denne profetien understreker at ingen vil kunne stille seg nøytral i forholdet til Jesus. Noen skal falle, men vende om og bli oppreist som et resultat av møtet med og troen på ham. 

Det store spørsmålet for meg og deg er, hvordan vi selv er med og oppfyller dette ord. Den som tar avstand fra vantroen og motsigelsen, tror og omvender seg, får frelsens oppreisning her i livet og i oppstandelsen. Slik som Jesus sa om dem som tror på ham: ”Jeg skal reise ham opp på den siste dag.” ( Joh 6,40, 44) Gud være lovet! 

Må hellig liv og åndelig visjon få prege oss, både i høytid og i hverdag!

(Af Axel Remme - Bibelsk Tro 2015 nr 6 - Shafan 24-11-15)

---