"Lad alle dine Veje sigte mod Målet”(Ord 4,26)

”Lad alle dine Veje sigte mod Målet”( Ord 4,26) (Dansk oversettelse 1931) 

I Norske Bibel (NB-88) står det: ”la alle dine veier være rette.” Holder vi oss til den danske oversettelse av 1931 gir det oss mange assosiasjoner til hvordan vi skal innrette vårt liv her i verden, med tanke på evigheten. 

Spørsmålet er hvilket mål det er vi taler om her? 

Hva er målet? 

Vi vet fra idrettsverdenen at når vi er kommet til mål, da er løpet slutt. ”Vet dere ikke at de som løper på idrettsbanen, de løper alle, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere kan vinne den!” ( 1 Kor 9,24). Her blir målet sammenlignet med en seierspris. Så sies det videre: ”Enhver som deltar i idrettstevling, er avholdende i alt – de altså for å vinne en forgjengelig krans, men vi en uforgjengelig.” (1 Kor 9,25). Denne seiersprisen det er snakk om her er ikke forgjengelig med alt det vi finner her på jorden, men den er uforgjengelig. Det er ”en arv som er uforgjengelig og uflekket og uvisnelig, og som er gjemt for dere i himlene”. ( 1 Pet 1,4). Derfor sier Paulus i Fil 3,12-14 ”Ikke så at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen. Men jeg jager etter det for å kunne gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus. Brødre, jeg mener ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men ett gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus.” Målet er himmelen. Målet er å få være der Jesus er, med alle sine barn. 

Glad kan jeg lese om himmelens hjem, 
målet som venter den dag jeg når frem. 
Ja, jeg vil følge min frelser, min bror, 
til jeg får møte ham der hvor han bor 
(Sangboken nr. 784) 

Bomme på målet 

For en tid siden kunne vi lese i en avis om et kjærestepar som fikk internasjonal oppmerksomhet etter å ha bommet på målet med reisen de foretok, og havnet i feil verdensdel. På vei til en tre ukers ferie i Australia, landet de i Halifax, Canada. Her steg de om bord i et lite propellfly og fortsatte reisen nordover. Det var først da de ankom byen Sydney, som ligger på Cape Breton Island, i Nova Scotia, at de innså at de var på feil sted. Hvis vi ikke er oppmerksomme nok kan vi bomme på målet når vi skal ut å reise. Andre eksempler er Bethlehem som er en by i Pennsylvania i USA. Men byen i Israel er mest kjent som Jesu fødested. Oslo er navnet på en by nordvest i Minnesota, USA. Men vi vet at Oslo også er hovedstaden i Norge. Slike bomturer kan gjøres om, selv om det koster mye å komme til riktig sted. 

I åndelig forstand taler vi også om å bomme på målet. Når Det gamle testamente taler om synd, så brukes det flere ulike ord for å beskrive dette for oss. Ett av ordene som brukes er å bomme på målet. Det er et mål som er satt for alle, og vi må vokte oss for å ta feil av målet. 

Vi leser i Dom 20,16: ”Blant alle disse folk var det sju hundre utvalgte menn som var kjevhendte. Hver og en av dem rammet på et hår når han slynget med stein, og feilte ikke.” Det står her at de ”feilte ikke”. De bommet ikke på målet.

”Også den som ikke bruker omtanke, går det ille, og den som er snar på foten, synder.” ( Ord 19,2). I 1930 bibeloversettelse står det for ordet ”synder” at han ”treder feil” Når visdommen i Ord 8,36 taler om seg selv sier den: ”Men den som ikke finner meg, skader sin egen sjel. Alle de som hater meg, elsker døden.” Å synde betyr å ta feil avmålet Gud har satt for oss. 

Arvesynd 

Ordet arvesynd står ikke i Bibelen, men saken er likevel klar. ”Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd.” ( Sal 51,7). ”Kunne det bare komme en ren av en uren! Ikke én!” ( Job 14,4). ”Hvem kan si: Jeg har renset mitt hjerte, jeg er fri fra min synd?” ( Ordsp 20,9). ”Det som er født av kjødet, er kjød” ( Joh 3,6). ”Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle” (Rom 5,12). 

”Hvem som enn fødes, fødes som Adam, en fordømt blant fordømte, og ved et dårlig liv blir han en enda dårligere Adam” (Augustin). 

Men hva er egentlig synd? Tar vi utgangspunkt i Joh 16 ser vi at Jesus sier: ”det er til gagn for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke talsmannen til dere. Men går jeg bort, da skal jeg sende ham til dere. Og når han kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom: Om synd, fordi de ikke tror på meg.” (Joh 16,7-9). 

Her står det at synd er ”fordi de ikke tror på meg.” Syndens innerste vesen er vantro. Det vil si at en ikke vil tro, og at en lukker sitt hjerte for Herren. Vantroen består i at mennesket har revet seg løs fra Gud, og i stedet for å leve i absolutt avhengighet av ham, lever sitt eget selviske liv. All synd er derfor først og fremst synd mot Gud. (Jfr. Salme 51,6). 

Gud krever fullkommenhet 

«I 1875 gikk en rekke land inn for «Meterkonvensjonen». Det innebar en felles standard for mål og vekt. I Norge har vi et offisielt kilolodd. Det står strengt beskyttet hos Juster vesenet, innelåst i et skap og innkapslet i to glassklokker. En gang i blant må dette kiloloddet fraktes til Paris for å sammenlignes med det internasjonale offisielle kiloloddet. Hvis det ikke er i samsvar med det, må det justeres. Dette kiloloddet kan man ikke ta på uten hansker. Et fingeravtrykk vil nemlig gjøre loddet noen mikrogram tyngre, og da blir all vekt gal. Jeg synes dette lærer oss noe viktig om synd og måten ordet fungerer på i Bibelen. Synd er å bomme på målet, ikke være i samsvar med Guds standard. Og Guds standard er hans ord og hans lov, blant annet slik det kommer til uttrykk i De ti bud.» (Knut Kåre Kirkholm). 

Det hersker ikke tvil om at menneskene har bommet på målet, og at vi ikke er i stand til å være slik Gud krever av oss i sin fullkommenhet. Den som skal bli godtatt av Herren må være fullkommen, og ha gjort alt det loven krever. ”Og loven har ikke noe med troen å gjøre, men der heter det: Den som gjør det, skal leve ved det” ( Gal 3,12). «Og den hellighet som Gud krever består ikke bare i et utvortes liv som stemmer med lovens bokstav. Men i fullkommen renhet i vårt indre hjerte. Det som loven krever er at det ikke skal finnes en eneste ond tilbøyelighet eller lyst til det onde i våre hjerter, og at vi skal være fylte med rene og hellige drifter og tilbøyeligheter. Og alle våre tanker, ord og gjerninger skal være usmittet. Loven krever ikke bare at vi aldri skal gjøre noe ondt, men at vi hvert øyeblikk av vårt liv skal gjøre det gode. Kristus sier jo: ”Vær da fullkomne, likesom deres himmelske Far er fullkommen” ( Mat 5, 48) (Jakob Traasdahl). 

Fallet er gjenopprettet 

Noen vil med dette tenke at den standeren kan ikke noe menneske leve opp til. Det er en umulighet. Ja! Det er umulig, men likevel er kravet der. Den som skal ha samfunn med Gud må være fullkommen. Det er absolutt. Hva gjør Gud da? Da har det store skjedd i historien at Jesus er kommet for å gjenopprette det som var blitt ødelagt mellom meg og Gud. Jesus kom for å leve opp til den standeren som Gud krever. ”Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.” (Mat 5,17). Dette gjorde ikke Jesus for sin egen del, men han gjorde det for deg, slik at det kan sies at Kristus er vårt liv. ( Kol 3,4). 

Sangeren uttrykker det på denne måten: 

Se ej på mig, se på din Søn,
jeg er i syndens magt,
jeg veket er fra dine bud 
og vraget har din pakt. 
Min bedre eller verre stund 
er ganske ens for dig, 
thi hver en stund jeg syndig er. 
O, Gud, se ej på mig!

Men hør hva han sier videre: 

Nei, kære Gud, se bort fra mig 
og se på Jesus Krist, 
hvis død og blod på korset har 
betalt min skyld forvist. 
Ja, han er min retfærdighed, 
min hellighed, mit alt, 
thi han har godtgjort alt for mig, 
ja tusindfold betalt. 

Jeg som egentlig var en synder som stod i et gjeldsforhold til Gud, kan få komme i et ordnet forhold igjen, takket være Jesus. 

I ham er jeg nu hvid og ren, 
hvor sort jeg selv end er; 
i ham jeg og er god og from, 
fuldkommen stedse her;
thi hva han er, er også jeg, 
og hva han har, har jeg, 
fuldkommen hellighed for dig, 
din yndest på min vej. 

Veivalg 

Det er kun i Jesus at jeg er på den rette veien, og har kurs mot himmelen som er vårt mål. Men på veien fram mot det endelige målet, vil vi hele tiden stå ovenfor veivalg i livet. Det er avgjørende hva vi gjør med disse valg. Når jeg ser tilbake på mitt liv, ser jeg en lang linje av veivalg som har ført meg der jeg er i dag. Det er også tale om valg som våre barn gjør. Vi ønsker dem alt godt i livet og at de alltid skal være hos Jesus. Da blir valg av skole, venner, fritidsaktiviteter, ting de leser, ser på, og er opptatt av, viktig og bestemmende for kursen videre.

Da Abraham og Lot måtte skille lag, var grunnen at ”landet kunne ikke romme dem, så de kunne bo sammen, for deres eiendom var for stor til at de kunne bo sammen.” ( 1 M 13,6). Abraham sa til Lot: ”Ligger ikke hele landet åpent for deg? Jeg ber deg, skill deg fra meg! Hvis du tar til venstre, vil jeg dra til høyre. Hvis du tar til høyre, vil jeg dra til venstre.” (1 M 13,9). 
Lot fikk velge hvor han ville dra. Da står det at Lot løftet ”sine øyne, og han så at hele Jordan-sletten like til Soar overalt var vannrik, som Herrens hage, som landet Egypt. Dette var før Herren ødela Sodoma og Gomorra. Så valgte Lot for seg selv hele Jordan-sletten. Og Lot drog østover, og de skiltes fra hverandre.” (1 M 13,10f.). 

Vi er alle tilbøyelige til å bedømme ting ut i fra det som ser flott og tiltrekkende ut. Så vet vi hvordan det gikk med Lot. Han havnet i Sodoma. ”Men Sodomas menn var onde og syndet grovt mot Herren” (1 M 13,13). Lot og familien ble reddet da byen ble ødelagt, men hustruen var ulydig og måtte ta sin straff. Hun maktet ikke å forlate det hun hadde i denne verden og ble til en saltstøtte. Derfor lyder advarselen til oss i dag: ”Kom Lots hustru i hu!” ( Luk 17,32). Lot ble berget, men opplevde mange vanskelige ting som kunne vært unngått hvis han hadde tatt en annen vei. ”Han fridde ut den rettferdige Lot, som ble plaget ved de lovløses skamløse ferd” ( 2 Pet 2,7). Spørsmålet som melder seg for deg og meg er om vi i ett og alt innretter vårt liv på den måten at ”alle dine Veje sigte mod Målet”? Eller er det slik at vi tar andre veier her i livet som vil føre oss bort fra Jesus? 

Krokveier

Å ta krokveier, eller å ta en snarvei, betyr at en ikke går på den veien som en egentlig skal gå på. Det er utallige krokveier i våre liv som skyldes synden og dens makt. Det står i Salme 125,5: ”Men de som bøyer av til krokveier, skal Herren sende fra seg sammen med dem som gjør urett. Fred være over Israel!” Dette er en salme ved festreisene. Da skulle en gå opp til Jerusalem til templet, som ligger på ca. 800 meter over havet. 

Det tales her om å bøye av for krokveier, det skulle en ikke gjøre. Jesus har ryddet en vei like inn til Gud. Den veien er Jesus. ”Jesus sier til ham: Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.” ( Joh 14,6). ”Det skal være en ryddet vei, og den skal kalles den hellige vei. Ingen uren skal gå på den, men den hører hans folk til. Ingen veifarende, ikke engang dårer, skal fare vill.” ( Jes 35,8). ”Skyldtynget mann går krokete veier, men den rene går rett fram.” ( Ord 21,8). 

Hvordan kan vi ta krokveier, eller snarveier i livet? Det kan vi gjøre på forskjellige måter. Men det skjer ved at vi ikke tar ting så nøye. Det kan for eksempel skje ved ulike former for stjeling og juks. Det kan også skje ved løgn, eller ved en nødløgn som viser seg på den måten at en forteller nok sannheten, men ikke hele sannheten. En holder med andre ord noe tilbake. Da er vi kommet inn på en krokvei i livet. Første punktet i en sann omvendelse er å innrømme. Å bekjenne sine synder er å si det som jeg har gjort og ikke skjule noe, eller holde noe tilbake. Å bekjenne betyr å ”si det samme som”. Jeg sier med andre ord det samme som Bibelen sier om meg. En kristen kan komme inn på krokveier, det vil si å falle i synd. Men han kan ikke bli der. ”Faller han i synd, så er det som å falle i ild eller vann, hvor han ikke får fred før han er fridd ut fra det igjen.» (Carl O. Rosenius). Selv om mange gjør ting som er allment akseptert i samfunnet, så behøver ikke det være i samsvar med Guds vilje. Du som hører Jesus til, og vil til himmelen, må gå en annen vei enn de andre. ”Du skal ikke følge mengden i det som er ondt. Og du skal ikke vitne slik i en rettssak at du bøyer deg etter mengden og gjør rett til urett". ( 2 M 23,2). ”Den som vandrer i oppriktighet, frykter Herren. Men den som går krokveier, forakter ham.” ( Ord 14,2). (jfr. Sal 101,3; Ord 10,9; Jes 30,12. ) 

La oss innrett oss slik at ”alle dine Veje sigte mod Målet.”

(Af Odd Eivind Stensland - Bibelsk Tro nr3/2015 - Shafan 30-04-15)

---