SYNDENES FORLATELSE ER EN FULLKOMMEN FORLATELSE

C.O.Rosenius - "Veiledning til fred"

Vil man virkelig bli salig alene ved nåden i Kristus, så er man allerede salig, enten man tror det eller ikke. Man skal bare ty hen til Kristus og ta imot nåde for alt. Og Herren vil gi alt av nåde - uten betaling.

Syndenes forlatelse er helt fullkommen - den omfatter både vår arvesynd og den synd vi har gjort. Den gjelder både for tid og evighet. Og Kristi rettferdighet og nåde er helt fullkommen, den varer fra evighet til evighet. For den kommer fra vår fullkomne yppersteprest, som har et evig prestedømme, og som kan gjøre alle dem salige som kommer til Gud ved ham, og som alltid lever for å gå i forbønn for oss.

Derfor heter det i Dan. 9, 24 at en evig rettferdighet er kommet ved Kristus, og i Salme 89 står det at nåden er en evig nåde. Alle synder, hva det nå enn er, forlates. "Han som forlater deg alle dine synder," heter det i Salme 103. Synden skal kastes i havets dyp og utslettes som en tåke og en sky ( Mika 7, 19; Es. 44, 21). Den skal skilles fra oss så langt som øst er fra vest ( Salme 103, 12). -I denne fullkomne syndenes forlatelse bor den troende. Om han vakler, er vantroen eller den svake tro årsaken, idet han ikke alltid ser på Kristus, men vil finne noe hos seg selv som han kan trøste seg til.

Det er dette Francke tenker på når han sier disse skjønne ord: "Så lenge et menneske ikke finner noe hos seg selv, men alt i Kristus, så lenge svever hjertet i den himmelske fryd og blir oppmuntret og styrket av Gud. Men så snart hjertet opphøyer seg og ikke søker sin frelse helt og holdent i syndenes forlatelse, begynner man på en feil vei som er full av uro."

Det er derfor nødvendig at man alltid anser seg som et ugudelig, fortapt og fordømt menneske av naturen, og erkjenner at man også med sine beste gjerninger er en synder som går fortapt, hvis Gud skal gå i rette med ham.

Vi må altså svøpe oss inn i Kristus og hans rettferdighet og la det være vår trøst og glede. Som Luther sier: "Vi skal tenke på Kristi rike som om det var et stort, vakkert hvelv eller dekke, som var trukket over oss på alle sider. Det skjuler og beskytter fra Guds vrede. Ja, det er liksom en stor, vid himmel hvor bare nåde og forlatelse lyser og oppfyller verden og alle ting, så at alle synder der oppe er liksom en dråpe mot det store havet, og selv om synden trykker, kan den ikke skade, men smelte bort og forsvinne for nåden."

Nyomvendte vil nok søke trøst i sin sinnsforandring og de nådegaver de har fått, og være sterkt opptatt av helliggjørelsen både hos seg selv og andre. Men da de søker sin fred mer i disse nådebekker enn i Kristus selv, eller vil trøste seg mer med sin helliggjørelse enn med syndenes forlatelse, blir de snart tørre og uten kraft. De blir urolige og mister vissheten fordi de stadig ser at alt hos dem er ufullkomment. ja, blir de riktig fattige i ånden, er det for dem som om de ikke har begynt en gang!

Men nå må de igjen søke sin fred i Jesu sår og sette alt sitt håp til nåden. For dersom jeg ikke holder meg til rettferdigheten i Kristus og hvert øyeblikk tror syndenes forlatelse, kan loven snart trenge seg inn hos meg og gjøre meg engstelig og urolig. Og så lider og uttappes hele mitt kristenliv. Og helliggjørelsen blir det heller ikke noe av. For det skal vi merke oss: Forlatelsen er det første, og alt må gjennom den, slik som Jesus sier selv: "Liksom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, således heller ikke I uten at I blir i meg" ( Joh. 15, 4).

"Jeg er vintreet, I er grenene; den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer megen frukt, for uten meg kan I intet gjøre" (Joh. 15, 4).

Måtte han som er troens begynner og fullender, selv hjelpe oss til den sanne tro og til å bli i den inntil enden! Amen.

(Afsnit fra "Veiledning til fred" af C.O.Rosenius - Lunde Forlag 1968 - Shafan 05-11-15)

Webmaster, Andreas Michelsen

Forside: www.shafan.dk

skrevet