Den kjente misjonær Stanley Jones skildrer i en av sine bøker hvorledes en kristen skal kunne leve et seirende liv. I den forbindelse sier han at det er tre slags kristne: robåt-typen, seilbåt-typen og dampbåt-typen. Dette billede har jeg ikke kunnet glemme siden jeg engang leste det.
Det forteller i grunnen så meget. Tenk litt over det skal du se.
Drivkraften i robåten ligger i årene og i de armer som bruker dem. Ingen kan ro uten årer, og knekker de er det håpløst å komme videre, hvor fin robåtene ellers kan være. Dersom årene blir lagt i svake ukyndige hender, hjelper det lite at årene er gode. Og er det motvind og motstrøm går rorkaren tilslutt trett, hvor sterk han enn er.
Det er mange robåtmennesker også i dag og har alltid vært det. De vil over havet – over til frelsens havn. De går i båten med de beste forsett for å komme over og tror selv at de skal klare det.
Årene de griper til er deres tro, deres bønner, deres lydighetshandlinger og deres arbeide, og armene som skal bruke disse årene er viljen. De tror at de skal komme over ved egne prestasjoner. Troen, bønnen, angeren, gudsfrykten og alt det andre er deres eget verk. De skal selv ro seg over til Guds rike, men kommer ikke over. Kraften i armene er for svak, motstrømmen er for sterk, og en vakker dag brekker årene og de driver hjelpeløse omkring.
Stort bedre er det ikke med –
Her er alt avhengig av seilene og av vinden. ”Hvem kan seile foruten vind?” sang vi engang. Men selv de beste seil er til ingen nytte hvis det ikke er vind som kan fylle dem. Er det havblikk ligger båten stille og driver, og er det storm må seilene fires og båten søke ly om mulig.
Det er nå som før mange seilbåtmennesker. De er avhengig av vinden, det vil si av ytre omstendigheter, av stemninger, av ”de andre”. Vel kan det være fart og liv i dem når de ytre omstendigheter ligger til rette for det. De er avhengige av sine egne følelser og opplevelser, av medvind vellykkethet. Men før eller senere blir de liggende stille fordi det ingen vind er som fyller seilene. Følelsene er borte, motgangen tar frimodigheten fra dem, hjertet fordømmer dem fordi ingenting lenger lykkes for dem. De ber og synes ikke de får svar, de tror, men tviler like meget.
Vi kjenner oss vel litt hjemme blant disse seilbåtmennesker noen hver av oss. Svært mange er ofte i sine følelsers vold. En ting er i et hvertfall sikkert: det er ikke blant seilbåtmenneskene du finner de glade, frigjorte kristne. Den som setter sin lit til følelser og stemninger kommer aldri over til et frigjort kristenliv.
Da blir det noe annet med –
Drivkraften her er maskinen som setter propellen i bevegelse. Maskin uten propell duger ikke, propell uten maskin heller ikke.
Kristus er drivkraften som setter troen i bevegelse. Vi tenker på dem som har gitt Kristus Jesus plass i hjertet, dem i hvis hjerte han bor ved troen. Det er han som virker i dem både å ville og å utrette. I ham er de uavhengige av alle ytre omstendigheter og følelser. I storm og stille, i motvind og medvind fører han dem sikkert frem.
Legg bare merke til hvor ofte Jesus talte om dette at han måtte bli i ham som grenen i vintreet. Dersom dere blir i meg og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil og dere skal få det. Det er Kristus – livet i oss som er det avgjørende, og det liv kan vi ikke selv skape. Det er det Helligånden som gjør når vi i tro tar hans ord til oss og ”Skikker oss deretter”. Her – og bare her – er hemmeligheten ved et seirende, frigjort liv.
I hvilken av disse tre båttypene er det du prøver å nå frem? Du gjør vel i å betenke dette før årene knekker og robåten blir knust eller seilbåten havarerer mellom brottene, og det ingen redning er. Gå ut av robåten, trekk seilene inn og så inn i den båten som trosser alle farer fordi Kristus er drivkraften og hemmeligheten.
(Fra ”Under løftenes stjernehimmel”. Lutherstiftelsen Forlag, 3. opplag 1969)
(Af H.E.Wisløff - Bibelsk Tro nr.3/2015 - Shafan 02-05-15)