Underholdning eller kristen oppbyggelse

Underholdning er en av de hurtigste voksende industrier i verden i dag. Den har blitt Big Business. Underholdningsindustrien i Norge er faktisk 30 ganger større enn fiskeindustrien (2009). 

Det lar seg ikke gjøre å gi et uttømmende svar på hva som er underholdning. Men leksikonet Wikipedia sier at ”underholdning er ei handling eller en opptreden som har som hovedmål å fange oppmerksomhet og more de som ser på eller er med.” 

Mange sier at hvis det ikke hadde vært noe underholdning, så ville vi ikke ha greid oss i livet. 

Jeg vil ikke i denne artikkelen berøre hvordan vi skal se på underholdning generelt. 

Jeg kommer ikke til å si noe om den underholdning som vi møter på kristne ungdomssamlinger og ungdomsklubber, annet enn at det finnes både god og dårlig underholdning. Spørsmålet er hvor stor og sentral plass forkynnelsen har, og ikke minst hva som forkynnes når unge mennesker samles. 

En forkynner skriver: ”Forståelsen av hva et liv med Jesus i troen er, har gjennomgått en skjebnesvanger forandring. Derfor vil vi også i de kommende år oppleve en stadig økende ringeakt for forkynnelse, bibelundervisning med sjelesørgerisk sikte og bønnemøter. Våre møter, stevner og samlinger vil i stadig høyere grad bli preget av underholdning – konsertkristendommen vil bre seg” (Hans Erik Nissen). 

Jeg kommer heller ikke til å si noe om den underholdningen som vi blir bydd gjennom TV, eneste at mye av den bryter ned det som er positivt og riktig. Det være seg gudsbespottelse og misbruk av Guds navn, til vitsing omkring det 6.bud. Sitter kristne mennesker og ser på dette, så vil de bli preget av det, og vil en dag sitte ”i spotteres sete.” ( Sal 1,1). 

”Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte! Det et menneske sår, det skal han også høste. Den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet. Men den som sår i Ånden, skal høste evig liv av Ånden.” ( Gal 6,7-8). 

”La ikke råttent snakk gå ut fra deres munn, men god tale som er nødvendig til oppbyggelse og som blir til velsignelse for dem som hører på.” ( Ef 4,29). 

”Og heller ikke skamløshet og dumt snakk eller lettsindig skjemt, som er usømmelig. Tvert imot, la det heller bringes takkebønn!” ( Ef 5,4). 

Mye kunne vært sagt omkring det, men det vi derimot skal avgrense det til, er den underholdningen som er i ferd med å bre om seg rundt omkring i våre forsamlinger i by og bygd. Det en er vitnet til der, gir oss stor grunn til advarsel og mismot. 

Underholdning i kristen sammenheng 

Det er bekymringsfullt å se på tilstanden og utviklingen i kirke- og bedehuslivet. En er vitne til at verdslig tankegang med underholdning og støyende musikk godtas av stadig flere, og fører til uro, nød og splittelse i forsamlingene. Jeg har selv registrert dette flere ganger. Under et møte som ble holdt, begynte møtelederen med å si: ”Det er jeg som skal lede hele dette showet.” Er virkelig et kristent møte et show? En har i hvert fall slått an tonen til noe helt annet enn det som er ment fra Guds side når vi kommer sammen til et møte. 

Åpningen av møte framstilles på en teatralsk måte, der en kler seg ut med klovnekostymer og lager underholdning. Det kan også være videosnutter som vises, som har et underholdende preg, med påfølgende latter og klapping. Vi møter det også på same måten under talen. En bruker en fortelling fra Bibelen, men det er så mye støy rundt det hele når dette skal dramatiseres, at det som en sitter igjen med er ikke Guds Ord, men selve hendelsen. 

I stedet for den forkynnelse som vi har vært vant til gjennom generasjoner, er det underholdningen som overtar i mange bedehus, der hvor forkynnelsen av Guds Ord alene skulle hatt en fremtredende plass. Er vi som Guds folk klar over den siden?

”En erstatter alteret med scenen. Hvor en får inn en scene, får en inn en opptreden. Grensen mellom underholdningskultur og kristendom viskes dermed ut. Hva beviser dette, at man har slik trang til å bruke så mye underholdning for å få folk til å komme, når Guds Ord skal forkynnes? Det beviser at vi begynner å tape troen på det enfoldige evangelium. Og derfor skal man stive opp forkynnelsen med så mye utvortes bråk.” (Johan Solen).

Det som gjør dette problematisk er at det ikke gir rom for en hellig Gud som vi skal frykte. Det er veldig vanskelig for taleren å forkynne om en hellig Gud, om synd og fortapelse, hvis åpningen av møte bærer preg av morsomheter som frembringer latteren hos tilhørende. Da vil dette bryte med helheten i møte, og omvendt. Har åpningen vært god og bibelsk, og taleren står på talestolen med et underholdende preg, da vil det også bryte med helheten i møte. 

”Man kunne fristes til at spørge: Hvorfor går vi egentlig til et møde i missionshuset? Er det fordi, vi vil underholdes, eller er det fordi, vi har en bøn og et ønske om at få et sandt møde med Guds åbenbarede ord?» (Asger Jensen). 

Vi nevnte at underholdning er ”å fange oppmerksomhet og more de som ser på eller er med.” Så spør vi om det ikke også er underholdning fordi det fanger oppmerksomheten vår, når forkynneren forteller en historie som skal belyse teksten, som kan være så morsom at det kan framkalle et øyeblikks latter hos tilhørerne? Jeg ser ikke på dette som underholdning, selv om jeg ser at vi kan bevege oss i en gråsone her. La oss være oppmerksomme på at ikke dette skal utarter seg. Men jeg tenker mer på det som er organisert, o på selve framtoningen, som bryter med helheten i møte. 

Spørsmålet vi bare kort skal berøre er om det ikke skal være underholdning i det hele tatt på et møte? Etter mitt syn skal det ikke være det, etter slik som vi definerer underholdning. Da skal vi samles om Ordet om korset, om Jesus, der både lov og evangelium skal forkynnes. 

Alt har sin tid 

På same måte som vi morer oss hjemme, kan vi også gjøre det på bedehuset, mener noen. Vi snakker av og til om at enkelte mennesker mangler sosiale antenner. De sier og gjør ting som fremstår underlig eller uvanlige, ting andre ikke forstår, ting som virker støtende eller upassende.

Det er også noe som heter åndelige antenner, åndelig teft og modenhet. Det handler om å se og forstå hva et kristent møte egentlig er. sier: ”Alt har sin tid, og en tid er det satt for alt det som skjer under himmelen. Det er en tid til å fødes og en tid til å dø, en tid til å plante og en tid til å rykke opp det som er plantet, en tid til å drepe og en tid til å lege, en tid til å rive ned og en tid til å bygge opp, en tid til å gråte og en tid til å le, en tid til å klage og en tid til å danse, en tid til å kaste bort steiner og en tid til å samle steiner, en tid til å ta i favn og en tid til å holde seg fra favntak, en tid til å søke og en tid til å tape, en tid til å gjemme og en tid til å kaste, en tid til å rive i stykker og en tid til å sy sammen, en tid til å tie og en tid til å tale, en tid til å elske og en tid til å hate, en tid til krig og en tid til fred.» «Alt har sin tid”. Da kan ting som er passende i vårt eget hjem, være upassende på et møte. 

De kristne lederne 

Et spørsmål som melder seg: hvorfor det er blitt slik? Det er bedehus som tidligere hadde troen på Guds Ords iboende virkekraft alene, og der underholdning ikke var til stede, men som nå godtar dette. Hvorfor er det blitt slik? Hva har gått galt? Hvem har sviktet? 

Det er de kristne lederne! De fleste bedehus har et styre der de skal utøve et lederskap. Der lederne svikter, og ikke tar tak etter hvert som tingene skjer, får vi det som vi er vitnet til nå. 

Hvordan det går i sin ytterste konsekvens når kristne ledere svikter, får vi høre om i Hosea kap.4. Her er det lederne og prestene som har forlatt Herren, og så har de dratt folket med seg i frafallet. ”Hør Herrens ord, dere Israels barn! For Herren har sak med dem som bor i landet, fordi det ingen sannhet og ingen kjærlighet og ingen gudskunnskap finnes i landet. Mitt folk går til grunne fordi det ikke har kunnskap. Fordi du har forkastet kunnskapen, forkaster jeg deg, så du ikke skal tjene meg som prest. Du glemte din Guds lov, derfor vil også jeg glemme dine barn. Derfor skal det gå med presten som med folket. Jeg vil straffe ham for hans ferd og gi ham gjengjeld for hans gjerninger.” ( Hos 4, 1,6,9). Her får vi høre at de hadde forkastet kunnskapen. Hvilken kunnskap er det tale om her? Det er den kunnskap som kommer til uttrykk i Guds Ord. Det vil si at en ikke har bøyd seg for Ordet, tatt til seg Ordet, og innrettet sitt liv etter Ordet. 

For at en skal utøve et godt kristent lederskap er det også nødvendig å kjenner Ordet for sin egen del. ”Men Jesus svarte og sa til dem: Dere farer vill, fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft.” ( Mat 22,29)

Oppbyggelse 

Sier Bibelen noe om hvordan vi skal ha det når vi kommer sammen i kristen sammenheng? Det er sant at møteformene endrer seg til ulike tider, og på ulike steder. Det er likevel noe som ligger i bunnen som er uforanderlig. 

”Hvordan er det da, brødre? Når dere kommer sammen, da har hver enkelt av dere en salme, en lære, en åpenbaring, en tunge eller tydning. La alt skje til oppbyggelse.” (1Kor 14,26). 

”La oss da jage etter det som tjener til fred og til innbyrdes oppbyggelse”. ( Rom 14,19). 

”Enhver av oss skal være til behag for sin neste, til gagn og oppbyggelse for ham.” (Rom.15,2). 

Her er målestokken lagt for oss. Når vi kommer sammen om Guds ord så skal det være til oppbyggelse for oss. 

Det neste spørsmålet som melder seg er hva som menes med oppbyggelse? Det legges ulik betydning i et slikt ord. Det noen mener er oppbyggelig behøver ikke å bli forstått og oppfattet som oppbyggelig for andre. Derfor kan vi ikke la menneskene avgjøre den saken. 

Hvilket middel brukes for å fremme oppbyggelse? 

”Men den som taler profetisk, taler for mennesker, til oppbyggelse, formaning og trøst. Den som taler med tunger, oppbygger seg selv. Men den som taler profetisk, oppbygger menigheten.” ( 1 Kor14,3-4). 

Det er ved Ordets forkynnelse alene at oppbyggelse skjer, og ikke ved dramatisering, moro og klapping. (Jfr. Apg 2,42 - 9,31 - 1Tess 5,11). 

Vi må stadig vende tilbake til begynnelsen, til Ordet, til Jesus. Det er kun der vi finner liv og salighet for vår sjel. Forsvinner troen på at Guds ord har makt til at virke av seg selv, vil man i stedet begynne å erstatte forkynnelsen av Guds ord med andre virkemidler, som kan ”tiltrekke” folk. Man innfører sang og musikk av lett karakter, man innfører underholdning og andre typer aktiviteter, som man regner med vil gripe folk. Ordet forkynnes kun overfladisk i form av selvfølgeligheter som alle ”vet” og ”kan”, og i stedet fokuserer man på alle de andre tiltak og virkemidler, som skal nå folk. 

Når en skal vurdere hvordan det går med virksomheten i våre forsamlinger, så sier en gjerne at det samles mange mennesker. Mange kommer til oss, og det skjer noe. Det er vanskelig å argumenterer mot et slikt syn. Men spørsmålet vi må stille oss er ikke om vi samler mye folk, men hva som forkynnes. ”Hvis vi ikke er villige til å bli få, blir vi snart ingen - og vi blir oppslukt av verden og dens vesen og ånd!” (Carl Fr. Wisløff)

Skriftforkynnelse

Når det gjelder forkynnelsen så er det ikke nok at vi leser en bibelord, og så prate i vei om alt mulig. Men all preken må være skriftforkynnelse. Derfor sa Carl Fr. Wisløff at «prekenens svakeste punkt er at den mangler bibelsk substans. Det er ellers stoff nok i prekenen, men dette stoff består så altfor ofte av tankespinn og følelsesbølger. Forkynnelsens substans skulle ikke være hentet fra oss selv, men fra Skriftens Kristus-vitnesbyrd.» 

Lykkes vi ikke her, så blir alt mislykket i vårt kristne arbeid. Blir evangeliet fordunklet, forkludret eller skjult i vrang lære eller runde ord, kan ikke mennesker føres til tro. Derfor skal Skriften si oss noe både gjennom lov og evangelium, som må forkynnes klart. 

Loven skal ifølge Rom 3, 19-20 gjøre at ”hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud. For ved loven kommer erkjennelse av synd.” Da tales det ikke bare om enkeltsynder, men loven skal blottlegge selve roten til synden, som er arvesynden. 

Så skal evangeliet forkynnes i all sin frihet. Da Jesus døde for alle, ble regnskapet avsluttet for alle. Gjelden er betalt. Det er godt at alt er fullbrakt i Kristus. Hans liv er mitt liv. Derfor står jeg både ren og fullkommen for Gud. (Jfr. Heb 10,14 – Åp 1,5b) 

Guds Søn er kommen til os ned 
Af høie Himmerige,
Fordi vi ingen Raad os veed 
Derop til ham at stige. 
Vor Gjerning ei retfærdiggjør, 
Men Kristus kommer, lider, dør; 
Han har os Himlen vundet. 

(Paul Speratus) 

Ordet som nådemiddel 

”Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord”. (Rom10,17). 

”For da verden ikke ved sin visdom kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap.” ( 1Kor 1,21). (Jfr. Heb 4,12 – 2 Tim 4,2 – 1 Peter 1,23). 

Det er bare Ordet som kan skape og opprettholde troen i et menneske. En skulle tro at dette var selvsagt blant troende, men det er det langt fra. En forkynnelse på 45 minutter blir kjedelig. Vi må ha kortere taler, gjerne 15-20 minutter, mener mange. En ser det også når gjelder gudstjenestene at prekenen blir kortere og kortere, helt ned i 7 minutter. En ønsker større vekt på salmesang, bønn og stillhet. La oss ikke følge disse røster som vil føre oss på andre veier, og på avstand fra Ordet. 

Det første og viktigste siktemålet når vi kommer sammen i den kristne forsamlingen, er at troslivet blir styrket. ”Jeg ber om at han etter sin herlighets rikdom, ved sin Ånd må gi dere å styrkes med kraft i det indre menneske, at Kristus må bo ved troen i deres hjerter.” ( Ef 3,16f). 

Hvordan styrkes vi med kraft i det indre menneske? Når Jesus bor ved troen i vårt hjerte, da styrkes vi med kraft i det indre menneske. Hvordan skal Jesus få lov til å bo ved troen i deres hjerte? Da sier ordet i Kol 3,16 at vi skal ”la Kristi ord bo rikelig blant dere, så dere lærer og formaner hverandre i all visdom med samer og lovsanger og åndelige viser og synger med takknemlighet i deres hjerter for Gud.” 

”Det er også helt nødvendig for vårt åndelige og evige vel at vi alltid vokser i nåden og i kunnskapen om Kristus. Derfor må vi aldri forsømme Ordet, så det blir skjøvet til side. Men holde den hellige ilden brennende, og utbre den, ved å lese, tale, synge, lære og formane hverandre ut fra Ordet. Som et barn må ha sin mors melk, slik må også det nye menneske ha sin melk, og det er Kristi ord. En kristen må derfor med daglig flid bruke Bibelen, og der mette sin sjel. Apostelen sier: «La Kristi ord bo rikelig i dere!» Ikke som en gjest bare være på besøk for en kort tid. Men alltid bo i dere, sier han. Kristi ord skal smelte sammen med vårt innerste menneske, og bestandig bo og herske der.” (Carl O. Rosenius). 

«Du skulle kanskje ønske du hadde en huspredikant, som hver dag kunne forkynne Guds ord til lærdom, til omvendelse og helliggjørelse, og til trøst for alle dine kjære? Vel, det kan du få om du vil. Uten lønn kan du få de største predikanter til å forkynne hver eneste dag i ditt hus! Ja, til og med konger og hellige profeter, som ikke smigrer, og ikke holder noe av sannheten tilbake, men åpent og ærlig taler Guds ord. Og selveste Kristus og hans hellige apostler vil gjerne få tale Guds ord i ditt hus - hvis det er det du lenger etter! Burde du da ikke skamme deg over at du så lenge har foraktet slike tilbud? For disse store predikanter får du jo nettopp høre i Bibelen og i andre bøker med slik forkynnelse» (Luther). 

«Mener virkelige noen at vi kan finne bedre midler til å overbevise verden enn Guds dårskap og Guds svakhet? Nei, la oss holde oss til Ordet og forkynne Kristus korsfestet - inntil Han kommer.» (Gunnar Holth).

---