"Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler”

Apg 14,22 På samme måte som et moderne ekspresstog raskt tar oss fra et sted til et annet sted, så kan vårt liv lignes med en rask reise. Tiden raser avgårde, og snart stanser det. Reisen er slutt. Livet er slutt. Evigheten begynner. Hvor er vi på vei? Ved reisens slutt betyr det ingenting at man selv av sine trossøsken ble holdt for å være en kristen. Det avgjørende er at man gjennom troen tilhører Gud. Det finnes nemlig farer som vil gjøre at Guds barn ikke lengre er avhengig av ham i det daglige livet. 

Guds Ånd må gjennom Ordet avkle oss all tro på vår egen fromhet - slik at det ikke blir noe igjen som man kan påberope seg innfor Gud. Bare Kristus! ”Vær hilset kors, mitt eneste håp”, sa en døende mann som hadde kapitulert ved Kristi kors. Gud sender også lidelse for å tukte, fostre og fornye oss. Også lidelsen er en avkledning. Det er ikke behagelig for vår gamle natur, men det finnes ingen bibelord som lyder: ”god tur”. Men ordet lyder: ”Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler.” (Apg 14,22) 

Lidelsen er et middel som Gud ofte anvender for å gjøre oss stille med ham og mer avhengig av hans Ord og hans nåde. ”I stillhet og i tillit skal deres styrke være.” (Jes 30,15). Altså styrke i Herren Jesus, som er vår Herre og Gud. Jesus er Gud, av samme vesen som Faderen, og derfor er Jesus ett med Bibelordet. Herren Jesus ånder i hvert vers i Bibelen, som er den Hellige Skrift, og han vil at vi dag etter dag sitter ved hans føtter – i stillhet med Ordet og bønnen. Spesielt under lidelse øves man i å gi akt på Ordet og se hva som står i bibelversene og gripe tak i et løfte. Dette ord får jeg gå til Herren med og minne ham på om hva han har sagt i sitt ord. Jesu ord: ”Meg er gitt all makt i himmel og på jord!” (Mat 28,18) er et mektig løfte som jeg får ta til meg og be: ”Herre, du har jo sagt at du har all makt i himmelen og på jorden, da har du også makt til å hjelpe i denne situasjonen”. 

”Og kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.” (1 Pet 5,7) er et annet løfte. Ja, til troens liv hører det med å ta Gud på ordet og holde seg til løftet, samtidig som man også må øve seg i den vanskelige bønnen: ”Men la ikke min vilje skje, bare din.” (Luk 22,42). Ja, det i troen få framholde Guds Ords løfter og kaste alle sine bekymringer på Herren, hører med til troslivet og er en stor fordel for Guds barn. 

”Hjelp meg da å hvile trygt og stille Blott i dine løfter, Herre kjær, Og ei troens rike trøst forspille, Som i livets ord meg lovet er! Hjelp meg, Gud å nynne på den sangen Så mitt hjerte mer og mer den kan: Blott en dag, et øyeblikk om gangen, Til jeg når ditt gode land!” (Lina Sandell, Sangboken nr 238). 

Den frelsende tro: hva er det? Jo, det er å stå som ribbet for alt sitt eget og få ta imot syndernes forlatelse i kraft av Jesu dyre blod. Jesus, som er sann Gud, har makt til å forlate synder. I evangeliet om Jesu blod, Jesu forsoning, finnes selve livet, som fornyer og bevarer Guds barn i den første kjærligheten, i den første avhengigheten av Herren. I Romearbrevet 3,25 tales det om Kristus: ”Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen” I svensk oversettelse: ”honom som Gud har ställt såsom ett försoningsmedel genom tron, i hans blod”. 

Jesus sier: ”Bli i meg” (Joh 15,4). Den frelsende tro er rettet mot Jesus Kristus. Den frelsende troen nærmer seg Gud i Jesu navn og påberoper Jesu forsoning overfor Gud. Han har framstillt sin Sønn som et forsoningsmiddel, og i dette forsoningsmiddelet mangler ikke blodet. Blodet på korset er prisen som det kostet Jesus å kjøpe oss fri fra syndens skyld og forsone oss med Gud. Jesus har gjennom sin lydighet, død og oppstandelse vunnet en fullkommen rettferdighet til en fallen menneskeslekt. Ved troen blir Jesu rettferdighet din eiendom. Gud priser alle dem salige som hyller Sønnen og tar sin tilflukt til ham. (Sal 2,12). Den som ærer Sønnen, ærer Faderen. Derimot rammes alle dem som i vantro fortsetter å trampe hans Sønns blod under sine føtter av Guds vrede i evigheten.(Heb 10,29). 

Den frelsende troen er Herrens eget verk gjennom hans hellige Ånd og hans Ord. Derfor er Guds barn Herrens egen plantning, som han pleier og passer, røkter og beskjærer – også gjennom lidelser av ulike slag. Det største av alt er å få tilhøre Herrens egen plantning som han selv passer på. Herren taler om seg selv og om sin plantning her på jorden: ”Herrens plantning til hans ære”. (Jes 61,3). 

Guds barn forherliger Herren, selv om de ikke opplever det slik selv. De skammer seg ikke ved Herrens navn og ved evangeliet. Jesu Kristi tilgivende kjærlighet driver dem til å møte sine medmennesker slik som Jesus møter dem. De forherliger også Herren ved at de er nøye med å følge Bibelens ord og bud. Ikke for å blidgjøre Gud og ikke for å komme inn i en lovisk ånd, men de holder Bibelens Ord som Guds Ord som skal følges. Guds bud er ikke avskaffet! ”Til evig tid, Herre, står ditt ord fast i himmelen.”, sier Herren i Salme 119,89. Ja, Guds barn, som tilhører Herrens plantning, vil følge Guds Ord, og derfor må de ikke regne med å bli forstått, men å bli foraktet. Også dette hører med til Guds barns lidelser her på jorden. 

En annen lidelse kan være misforståelse og baktalelse blant Guds barn. Når Guds barn samles omkring kaffekoppen, er det ikke uvanlig at man bedømmer og analyserer en svak men oppriktig trosbror eller trossøster som har handlet uvist og feil. Det blir lett misforståelse og mistro mot den som blir baktalt. 

Ja, Guds barn synder i tanker, ord og gjerninger samt gjennom forsømmelser. De kan handle uviselig, tale uviselig, tie når de burde ha talt og tale når de burde tidd samt være feige i bekjennelsen. Ens eget hjerte er ondt og urent. Guds barn kan også iblant oppleve det vanskelig å samle hjertets tanker under gudstjeneste, andakt og bønn. Ja, ens egen synd er en lidelse for Guds barn. De sanne kristnes største lidelse er ikke trossøskens mangler, men ens egen synd. 

Hva er viktig? Å stå ombundet med sannhetens belte og gi Guds Ords sannhet rett og ikke komme med unnskyldninger, slik som for eksempel: ”andre kristne gjør jo også slik”. I stedet må vi be til Herren om hjelp til å følge hans ord. Les Ef 6,11-18! Gud vil gjennom sin Ånd og sitt Ord drive oss til Kristus, for hos ham finnes nåde. (2 Tim 2,2). Vi får komme til Herren og bekjenne våre ulike feilsteg og synder som har skjedd i løpet av dagen, komme som helt fortapte syndere som behøver nåde. Jesu løfte gjelder også nå: ”Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg. Og den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut.”. (Joh 6,37). Vær ikke redd for å komme til Jesus med dine mange og vanskelige synder, for han lover jo å ta imot deg. ”Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.” (1 Joh 1,7), er et annet løfte som løfter og bærer. Disse løftene peker på nåden, ufortjent nåde for Jesu skyld. Må vi aldri bli ferdige med nåden – med Jesus vår Frelser. 

Herren vil at du skal leve i et daglig avhengighetsforhold til ham og leve av hans nåde. Du får i bønnen tale direkte til Fadern eller direkte til Sønnen. Hovedsaken er at du ber i Jesu navn. Du får altså bygge din bønn på det Jesus har gjort og ikke på hva du selv kjenner eller opplever i ditt hjerta. 

Det finnes ingen bibelord som sier at nåden fostrer oss til lovløshet, men i stedet står det om Guds nåde: ”den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i denne verden som nå er, mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet, han som gav seg selv for oss for å løse oss ut fra all urettferdighet, og rense for seg selv et eiendomsfolk, som med iver gjør gode gjerninger”. (Tit 2,12-14). 

”Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler.” Men Herren vil ikke at lidelsen skal ta bort gleden og frimodigheten i våre liv. I stedet vil Herren at vi skal glede oss i ham. ”Herren, Herren er min styrke og lovsang. Han ble meg til frelse.” (Jes 12,2). Apostelen Paulus skriver til forsamlingen i Filippi: ”Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!” (Fil 4,4). 

Ja, Herren vil ikke at vi skal bli hengende fast i oss selv, men at vi skal glede oss i Herren og takke ham som har gjenløst oss med sitt eget blod. Gjennom troen har vi jo alt i Ham. Hans rettferdighet er vår rettferdighet. Herren har omsorg for oss i alle livets omstendigheter, til tross vår egen tilkortkommenhet. Vi er Jesu medarvingar til himmelen, om vi holder ut inntil enden og ikke forlater hans nåde. I Kristus har vi all anledning til å glede oss over det himmelske håpet. Apostelen Paulus gledet seg over det himmelske håpet som han uttrykte i sitt brev til forsamlingen i Rom, ja til alle kristne forsamlinger til alle tider: ”For jeg er overbevist om at den nåværende tids lidelser ikke er for noe å regne mot den herlighet som skal åpenbares på oss”. (Rom 8,18). Samme apostel oppmuntrer de kristne med ordene ”Vær glade i håpet, tålmodige i trengselen, vedholdende i bønnen”. (Rom 12,12).

Den tid kommer da alle Guds barn skal gå inn i Guds himmelske rike. Himmelen blir helt vidunderlig. Å få se Jesus og se seg selv med i skaren. Å få se trossøsken som har blitt bevart og nådd målet. Å få se himmelens herlighet som overgår vår fatteevne. Alt er rent. Ingen synd, ingen lidelser, ingen farer og ingen misforståelser. Der møtes man av en ren kjærlighet og av den aller inderligste kjærlighet fra Jesus. Avslutter med bibelordet fra Åp 7,14-15 om de salige som står innfor Guds trone i himmelen: ”Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor er de for Guds trone og tjener ham dag og natt i i hans tempel”.

(Af Henric Staxäng - Bibelsk Tro 2016 nr 1 -  Shafan 13-02-16)

---