En evig trøst og et godt håp i nåde

Eivind Gjerde - Bibelsk Tro nr.3/2017

Under sin andre misjonsreise kommer apostelen Paulus til Europa. Det var Den Hellige Ånd som gjennom et syn ledet Paulus og hans reisefeller til Makedonia og inn i Europa. Vi leser om dette i Apostelgjerningene 16. Apostelen får se en makedonier i et nattlig syn som stod og bønnfalte ham og sa: ”Kom over til Makedonia og hjelp oss!” (Apg 16,9-10)

Paulus forstod straks at Gud ville at han skulle forkynne evangeliet for menneskene i Makedonia, som trellet under grekernes mange og lunefulle guder, ånder og makter. Under reisen videre mot vest, kom Paulus og Silas til Tessalonika. Tessalonika var en meget stor og betydningsfull by på denne tiden. Det var ca. 200. 000 innbyggere der, og byen var et rikt handelssenter med en travel havn og en viktig handelsvei.

I denne velstående og rike byen var det en jødisk synagoge. Paulus begynte sitt virke ved å oppsøke den. I løpet av tre sabbatsdager forkynte han og samtalte med jødene om at Jesus var Messias. Han viste at Jesus var Messias ut fra Det gamle testamentet. Sentrum i hans forkynnelse i Tessalonika var at Messias måtte lide for menneskenes skyld, og at han stod opp fra de døde den tredje dagen (Apg 17,3).

Arbeidsmarken i det materialistiske og travle Tessalonika var på ett vis tung. Bare noen få jøder lot seg til slutt overbevise om at Jesus Kristus var Messias. De hedenske grekerne derimot var mye åpnere for evangeliet. En stor mengde av dem lot seg frelse, og blant dem var en rekke av de fornemste kvinnene. Paulus og Silas fikk ikke være lenge i byen. Jødene satte i gang et oppløp mot dem og uroen tvang de troende til å sende Paulus og Silas videre.

Men de nyfrelste i Tessalonika ble ikke glemt. Paulus sendte Timoteus tilbake til dem og han kunne fortelle at de kristne i Tessalonika levde i troen på Jesus Kristus til tross for motstanden og forfølgelsen (1 Tess 3,1-8). Like etter at Timoteus hadde kommet tilbake til Paulus med sin oppmuntrende rapport, skriver han sitt første brev til dem. 1 Tessaloniker brev er kanskje det første brevet Paulus skrev. Like etter måtte han sette seg ned og skrive et brev til. De nyomvendte i Tessalonika har misforstått budskapet om Jesu gjenkomst, og apostelen måtte rydde opp i det. De trodde at Jesu gjenkomst allerede hadde skjedd og at de var latt tilbake (2 Tess 2,2). Paulus forklarer da at det er en rekke hendelser som vil inntreffe før Herrens dag kommer. Like før den sanne Jesus Messias kommer igjen, vil endetidens falske Messias stå fram. Bibelen gir ham navnet Antikrist. Navnet Antikrist betyr både Mot-Kristus og I-stedet-for-Kristus. Antikrist vil på en og samme tid prøve å bekjempe Jesus Kristus samtidig som han vil prøve å ta Jesu plass hos de troende. 2 Tessaloniker brev ble til balsam for de kristnes sårede og urolige hjerter. De fikk en evig trøst og et godt håp i nåde.

Nå lever vi under ganske andre vilkår enn de kristne i Tessalonika, samtidig som det er likhetspunkter. Vi lever som de gjorde i en materialistisk overflodskultur som var lite preget av sann gudsfrykt og rett kristen livsførsel. Motstanden mot de troende var sterk, slik som den er i dag. Det som er den markante forskjellen er at vi nærmer oss tiden for Antikrist sin fremtreden på verdensarenaen i sterk grad. De åndskreftene som vil bane veien for den siste store Antikrist er i utfoldelse. Det store frafallet fra kristen tro og liv i hele den vestlige verden er et klart vitnesbyrd om det. Antikristelige religioner som islam, hinduisme og buddhisme er på fremmarsj. Vi lever i en verden som kan oppleves mer utrygg enn noen gang før. Hver dag hører vi om krig og rykter om krig. Mange er redde for at den 3. verdenskrig snart vil bryte ut. Redselen for islamistisk terror skaper frykt i mange sinn. Vi kan fristes til fortvilelse og håpløshet.

I vår situasjon skal vi få lytte til den trøst, og det håp som Gud ga sine venner i Tessalonika. Vi er ikke kalt til å vinne verden. Vi er ikke kalt til å være denne verdens mektige med politisk makt og innflytelse over mennesker. Vi er ikke kalt til å ta til våpen og bekjempe all slags ondskap og alle slags onde og vrange mennesker med militær makt.

Vi har et annet kall. Vi skal få vinne mennesker ut av denne verden ved evangeliets forkynnelse. Vi skal i det stille gjennom ordet og bønnen få virke til frelse for det enkelte syndige og fortapte mennesket.

Når det gjelder den politiske arena, skal vi få lov til å be Gud gripe inn og styre og bøye de sterke og mektige i denne verden. Vi skal få be til Gud om at han må stoppe Satans raseri gjennom den aggressive ugudeligheten i humanismen og den hatefulle islamismen, for å nevne to av de mest fremtredende destruktive krefter i vår tid.

Til Tessalonikerne skriver apostelen disse mektige og oppmuntrende ordene:

”Men han selv, vår Herre Jesus Kristus og Gud, vår Far, han som elsket oss og gav oss en evig trøst og et godt håp i nåde, må han trøste deres hjerter og styrke dere i all god gjerning og tale”. (1 Tess 2,16-17)

Vi har i Jesus Kristus en evig trøst og et godt håp i nåde. Trøsten er evig, for vi skal få den evige herlighet uten død, synd, gråt og nød. Ved troen på Jesus Kristus har vi et godt håp. Dette håpet er virkelig godt. Det er det beste og det største av alle håp. Dette håpet er fast, sikkert og urokkelig. Det er grunnlagt på de største og sterkeste løftesord. Garantisten er Gud selv.

Det er et godt håp i nåde siden det er grunnlagt på Guds nådige utvelgelse i Jesus Kristus. Gud gir sin frelse og det evige livet ved troen på sin Sønn uten noen som helst årsak i oss. Han tilgir og frelser utelukkende for Jesus Kristi skyld ved sin nåde. Det er håp det!

Må Herren Jesus Kristus få gi dere alle en evig trøst og et godt håp i nåde! Amen.

(Artikel af Eivind Gjerde Bibelsk Tro nr.3 2017 - Shafan 18-05-17)

Webmaster, Andreas Michelsen

Forside: www.shafan.dk

skrevet