I Matteus 6,6 gir Jesus oss denne anvisningen om bønn: ”Men du, når du ber, da gå inn i ditt lønnkammer og lukk din dør, og be til din Far, som er i det skjulte”.
I Apg. 4,23ff hører vi om fellesbønn i menigheten. Hvordan skal vi vurdere den personlige og private bønnen i forhold til den offentlige fellesbønnen? Er de like viktige, eller er den ene prioritert høyere enn den andre?
Da Jesus i Matt. 6,6 talte om å be for seg selv i et lukket rom, det vi pleier å kalle for bønnen i ”lønnkammeret”, står hans oppfordring ikke i motsetning til bønner i offentlig regi. Akkurat her taler han bare imot den bønnen som blir bedt i synagoger og på gatehjørner med den hensikt å være bedre enn andre mennesker med velformulerte ord (Matt.6,5). Men det er tvert imot bønnens ånd.
Bønn er å henvende seg til Gud, og når den er ekte vil den aldri bli brukt som et redskap for å hevde seg over for andre mennesker. Blir bønnen et utstillingsvindu for et menneske sin trang for å demonstrere sin formuleringskunst, blir det hykleri. Derfor taler Jesus om å lukke døren å be i det skjulte. Det er bare i forhold til Gud at jeg i bønnen kan vinne seier. Hvor velsignet og trøsterikt er det vel ikke at ordene vi ber, når vi henvender oss til Gud, er uvesentlig for bønnhørelsen. Det understreker Jesus på denne måten: ”…For deres himmelske Far vet hva dere trenger til før dere ber ham” (Matt.6,8).
Vi har mange ”lønnkammer” – bønner i Bibelen. Det vrimler av dem i Salmenes bok. Også profeten Daniel må nevnes i denne sammenhengen. Tre ganger om dagen gikk han inn i sitt hus. I sin sal åpnet han vinduet, som vendte mot Jerusalem, bøyde sine knær med bønn og lovprisning for sin Gud. (Dan. 6,11).
Den offentlige bønnen har vi også mange eksempler på i Bibelen. Oftest foregår den i menighetssammenheng.
I Apg 4 leser vi at apostlene Peter og Johannes skapte harme da de forkynte oppstandelse fra de døde. De ble kort tid etterpå tatt til fange og satt i fengsel til neste dag for denne ”forseelsen”. Da de etter løslatelsen var samlet sammen med sine troende brødre og søstre, fortalte de dem hva som hadde skjedd, og det utløste et felles bønnemøte: ”Da de hørte dette, løftet de samstemmig sin røst til Gud” (Apg 4, 24). Bønnens innhold blir omtalt i versene etterpå. Et langt bønnemøte blir omtalt i Nehemjas boken. I hele tre timer var folket samlet for i fellesskap å bekjenne sine synder og tilbe Herren (Neh. 9,3).
Den personlige bønnen står ikke i motsetning til den offentlige bønnen. Guds ord viser oss at begge er viktige. Det gjør bønnelivet rikt og til en helhet ved å supplere hverandre. I den personlige bønnen kan den være svært personlig i forhold til den offentlige bønnen. Og den offentlige bønnen gir oss muligheter som ikke finnes i lønnkammerbønnen. Det er noen mennesker som mener at bønn er et så personlig anliggende at den bare bør høre hjemme i den private sfære. Men med en slik holdning kommer man til å mangle noe svært verdifullt i sitt bønneliv.
I den personlige bønnen i det skjulte kan jeg si alt til Gud. I Sal 62,9 blir vi innbudt til det på denne måten: ”Utøs deres hjerte for hans åsyn”. Ordet utøs betyr at jeg kan tømme hele mitt hjertes innhold ut for Gud. Jeg trenger ikke å holde noe igjen. Et par skriftsteder i Det nye Testamente understreker dette. ”… men la i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud”(Fil 4,6). ”Og kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere”. (1 Pet 5,7). Også det som er de hemmeligste ting i livet mitt, og det som fyller meg med den dypeste skamfølelse, får jeg legge åpent fram for ham.
Paulus har et eiendommelig ord i Ef. 5,13: ”Men når alt dette blir refset, blir det avslørt av lyset. For alt som blir åpenbart, er lys”. Alt mørke i livet mitt er naturligvis ikke lys, men når vi bekjenner det for Gud, og tilgitt av ham, da blir alt på forunderlig vis til lys.
Fellesbønnens velsignelse har Jesus uttalt seg om i svært sterke uttrykk: ”Atter sier jeg dere: Alt det to av dere blir enig om å be om, skal de få av min Far i himmelen” (Matt. 18,19).
I kraft av dette veldige løftet går vi til fellesbønnen med glede og forventning. På et bønnemøte kan det skje vidunderlige ting. Vi skal tenke stort om disse samlingene, og gjøre hva vi kan for å være med der.
I Nehemjas bok kapittel 9 leser vi om en tre timers bekjennelses – og tilbedelses bønn, og på forhånd hadde det vært opplesning av Guds ord i tre timer (Neh 9,3). Vi møter her en forbløffende åndelig friskhet og utholdenhet. Først lød Guds ord sterkt. Etterpå fulgte bønnen. Rekkefølgen er viktig. Bønnen fikk en særlig kraft og fylde fordi den brukte ord fra Bibelen. Her har vi en god anvisning både for den private og offentlige bønnen. Det er så lett når vi ber å bli preget av standardformuleringer, som vi benytter oss av igjen og igjen. Det er i seg selv ikke noe galt i det, men kan gi en større variasjon, når den tar utgangspunkt i Skriftens ord.
Et åndelig liv skal utvikle seg. Det må aldri være kjennetegnet av stillstand og ennå mindre av tilbakegang. Vårt liv med Jesus skal nå stadig nye høyder (jf. 1Tim, 4,15) også når det dreier seg om vårt bønneliv. På dette område gjelder også formaningen: ”Øv deg heller i gudsfrykt” (1 Tim,4,7)
Alle de mange bønnene vi har i Guds ord er først og fremst en betydningsfull insprasjonskilde i vårt bønneliv, og i den sammenheng må vi gjerne være flittige gjester, ikke minst i Bibelens ”bønnebok”: Salmenes bok. Men det å høre andre når de ber kan også være til stor hjelp i ditt personlige bønneliv. Nye sider av bønnen, som vi ikke før har vært oppmerksomme på, kan bli til hjelp i vårt personlige bønneliv.
I Salme 109,4 har vi det sterkeste ordet for den personlige bønnen i vårt bønneliv. En ordrett oversettelse av den hebraiske grunnteksten gjør dette tydelig for oss. Der står det nemlig slik: ”Jeg er bønn”. Jeg ikke bare ber, men er bønn! Her er bønnen blitt ett med salmistens personlighet. Måtte det være slik for oss alle!
(Artikel af Egon Kattner Bibelsk Tro nr.3 2017 - Shafan 18-05-17)