Det nye Jerusalem

I Åp 21 tales det om Det nye Jerusalem. 

Johannes Åpenbaring har alltid vært en omstridt bok. De lærde grekere fant boken uspiselig både på grunn av den manglende litterære form og på grunn av det teologiske innhold som de fant alt for naivt. I vår egen tid har den bibelkritiske teologi hatt sterke innvendinger mot boken og noen har ønsket den strøket av Bibelens kanon. 

Ser vi på kirkens tekstrekker, så forekommer Johannes Åpenbaring utelukkende som lesetekst. I den gamle tekstrekken (den første tekstrekken) forekom tekster fra Åpenbaringsboken bare fire ganger. Men i den reviderte tekstrekken som vi nå følger, finner vi hele syv lesetekster fra Åpenbaringsboken. Det er en klar forbedring. 

Mange viker tilbake for Åpenbaringsboken fordi den inneholder bilder og symboler som det kan være vanskelig å forholde seg til. Andre finner det vanskelig å akseptere de mange og sterke domscenene i boken og mener at disse ikke er forenelig med kjærlighetens evangelium. Men for noen er Johannes Åpenbaring et stort trøstevangelium. Boken er skrevet til de forfulgte menigheter i Lilleasia. Hensikten er også å trøste og oppholde. Blikket skal rettes fremover mot det kommende. Budskapet gjelder selvsagt alle menigheter til alle tider. Mutter Basilea, Mariasøstrenes grunnlegger, sier at dette er boken som er skrevet for vår tid. Det er jeg enig i, og jeg har aldri funnet boken spesielt vanskelig eller utilgjengelig. 

Johannes Åpenbaring er skrevet av apostelen Johannes som på den tiden var forvist til fangeøya Patmos. Patmos er en liten øy i Egeerhavet like utenfor kysten av Lilleasia, dagens Tyrkia. 

Den teksten vi nå skal ta for oss er lesetekst 3. søndag etter Kristi åpenbaringsdag eller i åpenbaringstiden som det nå heter: 

Joh åpenbaring 21,1 – 4 og 10 - 16 

«Og jeg så en ny himmel og en ny jord.» 

Vi står ved slutten av de åpenbaringer som er gitt Johannes. Det er Kristus selv som taler. Åpenbaringsboken begynner med ordene: 
«Jesu Kristi åpenbaring, som Gud gav ham (Johannes) for at han skulle vise sine tjenere det som snart skal skje». Det er viktig å fastholde at dette er Jesu Kristi ord og ikke er Johannes private syner.

I det foregående kapittel 20 leser vi om dommen over djevelen som kastes i sjøen med ild og svovel. De som ikke ble funnet innskrevet i Livets bok ble likeledes også kastet i ildsjøen. Dermed er de frelseshistoriske begivenheter ført til ende. 

Men for de som er innskrevet i Livets bok, gjenstår en ny tid. Jord og himmel skapes på nytt – slik det også står skrevet i Det gamle testamentet: 

«For se, jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Og de første ting skal ikke minnes, ingen skal mer komme dem i hu». (Jes 65,17) 

Denne verden går under, og det omtales i Bibelen som en kosmisk katastrofe. Men i ødeleggelsen av den gamle verden, ligger kimen til den nye. Dette er også beskrevet i Peters 2. brev kapittel 3:

«Men Herrens dag skal komme som en tyv, og da skal himlene forgå med et veldig brak, og himmellegemene skal komme i brann og gå i oppløsning, og jorden og alt som er bygd på den, skal brenne opp». 

Men så heter det: 

«Men vi venter etter hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor». 

Hvor rettferdighet bor. Var det noe de første kristne savnet var det nettopp rettferdighet. «Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres», leser vi i Bergprekenen. Herren ber sine disipler om å løfte blikket oppover, mot det kommende. 

Her på jord hadde de kristne vært gjort til «et skuespill ved spott og trengsler», leser vi i Hebreerbrevet (10,33). Slik har det vært til alle tider. Kristne har vært fremmede og utlendinger på jord. Men vårt håp er at det finnes et bedre land, det himmelske, og det lengter vi etter. (Heb,11-16) 

Det som altså Bibelen stiller i utsikt for sine troende, en ny himmel og ny jord, er det som Johannes får se her. Herren er løftenes Ja og Amen. Det Han har lovet, kommer også til å skje. 

At verden må skapes på nytt for at det skal bli mulig å fremskaffe rettferdighet, er også tankevekkende. Vi er vant med å tro at utvikling og framskritt også skal bringe rettferdighet. Rettferdigheten kan ikke vente, heter det. Men det er nettopp det den må. Denne verden ligger i det onde, sier Bibelen. Rettferdigheten og det gode samfunn ligger helt utenfor menneskets rekkevidde. Ingen har fått føle det sterkere på kroppen enn nettopp de kristne. 

«Og jeg så den hellige stad, det nye Jerusalem stige ned ut av himmelen…» 

Det nye Jerusalem. Det gamle kjenner vi. Selv om vi gjerne valfarter dit, har det lite til felles med det Jerusalem som Herren selv skal skape. I Påsken hilser jødene hverandre med ordene: neste år i Jerusalem. For de fleste jøder har dette ønske opp gjennom historien vært umulig å oppfylle i praksis. Men om de ikke kunne komme til det gamle Jerusalem, så kunne de i hvert fall håpe på å komme til det Nye Jerusalem. For Jerusalem var det stedet hvor Herrens hus stod, det stedet hvor han åpenbarte seg for sitt folk i gammeltestamentlig tid. 

Hjem til Herren skulle jødene og det skal også vi andre. Evighetslengselen, lengselen etter Guds fullkomne rike ligger nedfelt i alle troenes folk - både i jøder og i hedninger. Det nye Jerusalem er i sannhet evighetens fullkomne stad. Det er som det står i Hebreerbrevet (11,10): «vi venter på staden med de faste grunnvoller, den som har Gud til byggmester og skaper». Den er som en brud, prydet for sin brudgom. 

Se, Guds bolig er hos menneskene 

Syndefallets adskillelse er overvunnet. Vi er ikke lenger kastet utenfor. Gud selv skal bo hos oss og vi skal være hans folk. Bruden er forenet med sin brudgom. Paradiset er gjenopprettet. Herren går nå blant sitt folk. 

At Herren går blant sitt folk, betyr at vi nå er like hellige som han er Hellig. Synden kleber ikke lenger ved oss. Jesus har båret den bort. Vi er like fullkomne som Gud er fullkommen. Derfor passer vi inn i det fullkomne Guds rike. 

Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne 

Døden skal ikke være mer, ikke sorg, ikke skrik og ikke pine. Det er en helt annen verden enn den vi kommer ifra. «De første ting er veket bort», står det. Det som venter oss er den himmelske glede og den evige fred. 

Men hvem er det som får del i dette? 

I kapittel 7 får Johannes se den store skare som ingen kunne telle. De var fra alle folkeslag og stammer. De stod for Guds trone og Lammet i hvite kjortler og priste Gud. Johannes får spørsmålet: 

«Disse som er kledd i de lange hvite kjortler – hvem er de? Og hvor er de kommet fra?» 

Engelen gir selv svaret: 

«Dette er de som kommer ut av den store trengsel og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod». 

Vi som skal inn i Guds rike, kommer alle ut av den store trengsel. Det er alle vi som ikke har hatt noe annet å håpe på eller fortrøste oss på enn Guds ord. Vi må si med salmisten (Sal 16): «Jeg har intet gode utenfor deg». 

De kristnes kår i denne verden er glimrende beskrevet i Bergprekenen. I saligprisningene leser vi: 

«Salige er dere når de spotter og forfølger dere, og lyver allslags ondt på dere for min skyld. 

Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. For slik forfulgte de profetene før dere». 

Så vil noen si at vi opplever ingen forfølgelse. Det er i så fall et dårlig tegn. For i Apostlenes gjerninger (14, 22) leser vi at «Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler». Og Jesus sier i klartekst at «dere skal bli hatet av alle for mitt navns skyld». (Matt 10, 22) Og i Johannes evangeliet (15,19): 

«Var dere av verden, da ville verden elske sitt eget. Men fordi dere ikke er av verden, men jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere».

Var det noe de første kristne fikk oppleve, så var det verdens hat. De måtte leve avsondret fra verden for å kunne bevare sin kristne tro. Så vil noen si at dette er ikke vårt problem i dag. I Midtøsten ja, men ikke her til lands. 

Det er en foruroligende holdning. Vi lever i en avkristnet tid og det ville være underlig om ikke det oppleves som et problem. En sekulær og humanistisk åndsmakt rår grunnen i dagens Norge. Bibelen er blitt et fremmed gods for folk flest, og kristne blir sett på som en overlevning fra fortiden. 

Den som er våken, ser dette og opplever anfektelsen. Mange kristne er fylt med sorg over tidens utvikling. Den som holder fast på Guds ord, opplever å bli fremmedgjort - endog i sin egen forsamling. Troen har sin pris også i Norge. 

Når mange ikke opplever det slik, så er det fordi de har funnet det mest bekvemt å skikke seg like med denne verden. For oss velferdsmennesker blir det i lengden for tungt å gå imot strømmen. Vi er ikke skapt til å leve isolert fra omverdenen. Det var heller ikke de første kristne, men for dem var troen en dyrebar eiendom. Da ga valget seg selv. 

De første kristne ble forfulgt for sin tro. Det gjaldt især på den tid Åpenbaringsboken ble skrevet, under keiser Domitian (81-96). Han krevde å bli dyrket som Gud. Men kristne har bare en Gud, og det er hverken keiseren eller denne verden. Forfulgte kristne har til alle tider søkt tilflukt i Johannes Åpenbaring. Det gjelder ikke minst de kristne som i dag blir forfulgt i Midtøsten. 

Men den tid behøver ikke være langt unna også hos oss. Kristendommen har ingen plass i det offentlige rom, heter det. Tro er en privatsak. Men den dagen myndighetene, det offisielle Norge, oppdager at troen bygger på et verdisett som er helt uforenelig med de verdier dagens samfunn bygger på, vil forfølgelsen sette inn også her. Da blir det vanskelig for kristne å møtes åpenlyst. 

Troens folk har alltid hatt dårlige kår her i verden. Slik har det vært helt fra begynnelsen av. Jes skriver (25, 8): 

«Og Herren skal tørke tårene av alle ansikter. Sitt folks vanære skal han ta bort fra hele jorden». 

De samme ordene lyder her i Åpenbaringsboken. I kapitel 7 leser vi: 

«For Lammet, som er midt for tronen, skal vokte dem og føre dem til livets vannkilder. Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne». 

Det ligger fast at vi må gå inn i Guds rike under mange trengsler. For den vei er bred som fører til fortapelsen og mange er de som går inn gjennom den. Men den vei er smal som fører til livet, og få er de som finner den. 

Kristne går inn i Guds rike med gråt i halsen. Vårt rike var ikke av denne verden. Her var vi fremmede og utlendinger. Vi søker et bedre land, det himmelske. Når vi kommer dit, skal Herren selv tørke tårene av våre øyne. 

Den hadde en stor og høy mur med tolv porter 

Johannes ser for seg en veldig mur som vender i alle himmelretninger, altså en ringmur. Muren hadde tolv porter, tre i hver himmelretning. Portene blir overvåket av tolv engler og bærer navnene på Israels tolv stammer. At portene blir overvåket av engler betyr at ingen kommer inn der uten å ha fått sitt navn skrevet i Livets bok. Intet urent får komme inn i himmelen. 

Videre står det at muren hvilte på tolv grunnstener og på dem var risset inn navnene på de tolv apostlene. 

Det nye Jerusalem har som sitt fundament Israels tolv stammer og de tolv apostler. Altså Det gamle og Nye testamentet, hele Guds åpenbaring og frelseshistorie. Det er dette Paulus bekjenner i brevet til Efeserne (2, 20): 

«Guds husfolk er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll» 

Men det er også tankevekkende at Israel, som det eneste folkeslag i verden, på denne måten får sitt navn risset inn i evigheten. Israel er Guds umistelige tjener. Den betydning dette folket har hatt i Guds frelseshistorie skal minnes for all evighet. 

Det sier oss at den som har problemer med Israel og jødefolket her i tiden, også vil få det i evigheten. 

Staden ligger som en firkant 

Det nye Jerusalem måles opp. Det kan virke unødvendig prosaisk og fremmed for oss. For hva skal det tjene til? 

Og jeg må innrømme at jeg har grublet over det i mange år. 

En ting er lengden. Tolv tusen stadier i lengde, høyde og bredde. Tolv tusen stadier svarer til 230 mil i hver retning. En stadie er 192 meter. Strekningen Oslo – Roma er på vel 200 mil – bare for å illustrere lengden. 

Den geografiske utstrekning kan selvsagt ikke være poenget. Men tolkes tallene symbolsk, blir 12 menighetens tall og 1000 fullstendighetens tall. Det gir mening. Menigheten, Guds folk, er nå samlet inn og er fulltallig i det Nye Jerusalem. 

Men det finnes en mening til, som går dypere. Det nye Jerusalem er en kube, det vil si det er like langt i alle retninger. Da burde det ha ringt en bjelle – for det innerste rommet i Templet – det Aller Helligste – er også en kube. Der var paktkisten plassert og der åpenbarte Herren seg. Det var selve senteret for jødenes gudsdyrkelse. Vi leser om dette i 1Kongebok kapitlene 6 og 8. Mitt navn skal bo der, heter det gjentagende ganger. 

Det nye Jerusalem er fullendelsen av det Aller Helligste. Det aller Helligste var forløperen, et bilde på Guds rike, det nye Jerusalem. På samme måte som paktkisten var sentrum i det Aller Helligste, reiser nå Gud og Lammet sin trone i staden. «De skal vi se hans ansikt, og hans navn skal være på deres panner». Vi skal se Hans ansikt. Gud har tatt sin bolig blant menneskene. 

Til slutt 

Her i verden er vi fremmede og utlendinger. Vi søker et fedreland. Den kommende stad. Som kristne føler vi på en dobbelthet. Vi bor her, men vi er ikke hjemme her. Vi er nødt til å leve i den verden vi er født inn i, og vi er nødt til å forholde oss til det som skjer omkring oss. Men samtidig lever gudsrike inne i oss. Det forgjengelige og det evige lever side om side. Vi står på en måte med en fot i hver leir. 

Vår trøst og vårt håp står til det kommende. Det nye Jerusalem er vårt hjem. Først når vi er hjemme i himmelen, har troen nådd sitt endemål. 

Se, jeg kommer snart, sier Jesus til sine. Hele tre ganger lyder disse ordene i Åpenbaringens siste kapittel. Og Johannes avslutter boken med å si: «Amen, ja kom, Herre Jesus». Det er også vår bønn: Ja, kom Herre Jesus, kom.

(Per Håkonsen - Bibelsk Tro nr.3/2018 - Shafan 09-05-18)

---