I sannhet og kjærlighet (2 Joh l-6) 

Det er den kristne menighet («den uvalgte frue og hennes barn») apostelen Johannes («den eldste») skrev til. Også i sitt andre brev gjelder innholdet i stor grad sannheten og kjærligheten. Ikke minst legges det vekt på sannhet, som nevnes fem ganger i de fire første versene. 

Begrepene sannhet og kjærlighet står ikke bare hver for seg, men holdes også sammen. Det er viktig å merke seg! Et rett gudsforhold blir det bare når sannheten og kjærligheten får gå hånd i hånd. Slik at kjærligheten er forpliktet på det som er rett, og sannheten på det som er godt. Sannhet uten kjærlighet er hjerteløs, og kjærlighet uten sannhet er forførende.

Først sies det at «alle som har lært sannheten i kjenne», elsker menigheten. Sannheten Gud har åpenbart ved sitt ord og sin Ånd, forener hans folk til samfunn og kjærlighet. Den er ikke avhengig av kjemi og sympati. Vi elsker hverandre fordi vi deler sannheten, som Gud lar bli i oss både som lys og styrke. 

Videre sies følgende: «Nåde, miskunn og fred fra Gud.... skal være med oss, i sannhet og kjærlighet». Det hele er en følge av Guds kjærlighet og Jesus, som er sannheten. Og nådens velsignelse er virkelig, sann og nær. Derfor virkes sannhetserkjennelse og kjærlighet i oss. 

Til slutt i lesestykket (v 4-6) handler det om å la sannheten og kjærligheten være rettesnor i det praktiske liv. Apostelen kunne glede seg over at noen av menighetens barn «vandrer i sannhet». De bekreftet troens vitnesbyrd med et liv som svarte til bekjennelsen. For kjærligheten er ikke sann uten «at vi vandrer etter hans bud» 

Ta dere i vare (2 Joh 7-13) 

«Ta dere i vare» (V 8) er en vel kjent og mye brukt form for advarsel, også i Bibelen. Den er ikke bare aktuell når det gjelder farer på det profane plan. Ikke minst må en ta seg i vare i åndelige forhold, som spørsmål om tro og lære. 

På nytt gis det advarsel mot forførelsen som skjer ved den gale forkynnelse om Jesus. Her en lære som både vraket inkarnasjonen og forsoningen. Det at Kristus ble menneske og døde på korset som Guds Lam, for å sone for all verdens synd. Denne grunnleggende sannhet om Jesus eliminerte vranglærerne. Men disse avgjørende frelses-historiske begivenheter er selve grunnlaget for samfunnet med Gud. 

Er en ikke på vakt, kan en tape det som er gitt og gjort, både ved andre og en selv (v 8). Den bedragerske ånd og de forførende ord, må ikke få stjele gudslivet og lønnen fra deg. Apostelen minte om at den troende har «vunnet» mye ved andres arbeid. Nå gjaldt det ikke å miste det, men på oppgjøres dag hos Gud få «full lønn». Den som går sin egen vei ut over «Kristi lære», taper samfunnet med Faderen og Sønnen (v 9). En så alvorlig konsekvens har det for «enhver som slår inn på avveier»! 

Apostelen gir også anvisning på hvordan en skal forholde seg til vranglærerne. Forførere skal verken tas imot eller hilses velkommen. Vranglære er ond gjerning og ringakt mot Kristus. Derfor så skarp avvisning av dem. Det er kjærlighetsløst å la en som lærer vrangt slippe til i den kristne forsamling. Dessuten blir en da «medskyldig med ham i hans onde gjerninger» (v 10-11). Hadde alle kristenledere fulgt denne apostoliske veiledning, ville de troende vært spart for mye ondt og kirken for mye strid.

(Andagter af Axel Remme fra I LYS AF ORDET -  D.16. og 17. november - Stiftelsen På Bibelens Grunn 2000 - Shafan 15-11-18)

Webmaster, Andreas Michelsen

Forside: www.shafan.dk

Bibeltekster er hentet fra den autoriserede oversættelse, 
© Det Danske Bibelselskab 1992  og kan læses på BibelenOnline