skrevet
-
Shafan
Dette siger Herren:
" ... spørg efter de gamle stier .. "
Jer.6,16

Grenene på vintreet
C.O.Rosenius,VEILEDNING TIL FRED

I KRISTUS BÆRER DU FRUKT 

«Herrens egen beskrivelse av sine troende.» Joh 15,1-2

«Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen. Hver gren på meg som ikke bærer frukt, den tar han bort, og hver den som bærer frukt, den renser han, forat den skal bære mer frukt» (Joh 15, 1-2). 

Her får vi høre av Jesus selv hva forskjellen er mellom sann og falsk kristendom. Det er han selv - dommeren - som her sier: «Hver gren på meg som ikke bærer frukt, den tar han bort.» Hvis du er et medlem av de troendes samfunn, men et som ikke bærer frukt, da er du jo nevnt av ham som skal dømme til slutt. Må du ikke da undersøke hva det er å bære frukt, så ikke skal forkastet til slutt? Hvis du ikke har så mye gudsfrykt at du gir akt på hvordan Herren taler om dette - idet du er redd for ditt hjertes falskhet og djevelens list - da behøver du ikke flere kjennetegn. Du er allerede forblindet av den gamle slange. 

Rette kristne prøver seg selv og vil vite sannheten. Men kanskje du som leser dette, er en rett og god kristen, så ingen skal komme og lære deg noe! Men det er et forferdelig tegn hvis du kan tenke bare på andre og glemme deg selv, når Herren taler om dette.

Andre er derimot så uvisse at de aldri kan bli klar over om de er Guds barn, og mener at hver feil de gjør, er et betenkelig tegn. De bryr seg ikke om det Herren sier, når han gjør forskjell på det som er dødstegn, og det som ikke er det. I dette ord sier han hva som er til døden, og hva som ikke er det. 

Men først: Hvilken herlig trøst er det Jesus gir oss i lignelsen om vintreet og grenene: Det er en inderlig forening mellom ham selv og de troende. Hva kan vel være mer inderlig forenet enn treet og grenene? Det er jo virkelig ett legeme, så at samme liv og saft går gjennom stammen og alle grenene like til det minste blad. 

Når han sier: «I er grener,» ønsket jeg riktig å kunne se inn i hans hjerte. Tenk, hva han sier med dette! Han sier jo uttrykkelig: «I i meg og jeg i eder,» Og i sin yppersteprestlige bønn sier han jo: «Jeg i dem og du i meg.» Og dette gjelder ikke bare apostlene, men alle troende til alle tider. 

Han i oss! Han og vi er ett! Her er den store hemmelighet i en kristens liv. Det er ikke nok å ha en masse kunnskaper om Kristus og holde dette for nok. Men hovedsaken er å stå i en inderlig forening med ham som grenen med treet. Dette er den egentlige kilde og kraft i all sann kristendom. 

Det er dette Jesus sier: «Den som blir i meg, bærer megen frukt.» Det er denne hemmelige kilde verden ikke kjenner. Derfor kan den heller ikke forstå en sann kristen, og derfor ser den på en kristens liv som et ørkesløst trelleliv. For verden vet ikke at en kristen står i inderlig forening med Herren. 

Nå kommer imidlertid spørsmålet hvem det er som står i dette samfunn med Herren, og hvordan en får visshet om det. Hva sier Herren om dette? 

«Hver gren på meg som ikke bærer frukt, den tar han bort, og hver den som bærer frukt, renser han, forat den skal bære mer frukt.» 

Her stanser vi først ved uttrykket: Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar han bort. Den skal skjæres av, kastes i ilden og brennes. 
Her har vi altså tale om den hemmelige død og det blinde selvbedrag: En mener seg å være i samfunn med ham og er det altså ikke. Det er det samme Jesus tenker på når han taler om bryllupet og om den ene som ble kastet utenfor, fordi han ikke hadde bryllupsklær på. 

Vi må huske på at dette bryllup ikke betyr den store flokk av alle døpte. For det er ingen som ved forretninger, gårdsbruk og lignende ting lar seg hindre fra å tilhøre denne forsamling. 
Og det er også dette Jesus taler om i lignelsen om de ti jomfruer. Halvparten ble stengt ute, fordi de ikke hadde olje. Den som ikke helt er dysset ned i søvn og sikkerhet, må bli rystet ved slike ord og være klar over at det må være en forferdelig, hemmelig fare når Jesus kunne tale således. 

HVA MENES MED ÅNDENS FRUKT? 

Hvilke tegn skiller så de ekte grener fra de andre? Det første og vesentlige tegn er at de bærer frukt. De troende bærer frukt. Det viktige spørsmål her blir da hva Herren mener med frukt. 

Mange gjør seg ferdige med dette spørsmål idet de sier at han mener gode gjerninger. Det er sant at gode gjerninger er Åndens frukt, men det gis også gode gjerninger som er helt like Åndens frukt, men ikke er det. 

Skriften gjør forskjell på gjerninger og frukt. Når Paulus bruker uttrykket kjødets gjerninger, har han Åndens frukt som deres motsetning, ikke gjerninger (Gal 5,22). Det er forskjell på gode gjerninger som flyter av vårt naturell eller en god oppdragelse, og Åndens frukt som er følgen av samfunnet med Kristus. 

Et vakkert eksempel på Åndens frukt har vi i det som Paulus nevner først: kjærlighet. Jesus sier jo også uttrykkelig: «Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, om I har innbyrdes kjærlighet.» Og Johannes taler i sitt første brev stadig om kjærlighet til brødrene som det beste kjennetegn på et Guds barn. 

Vi må da først si litt om broderkjærligheten. 
Nå vil mange troende si: Hva er da dette for et tegn? Å elske brødrene er jo lett. Det ble tungt om noen forbød meg å elske dem, men å elske dem er mitt hjertes trang, det går av seg selv.

Men det synes ikke verden, og heller ikke hyklerne og lovtrellene. For dem er det ikke lett å elske de troende. Å elske en bestemt kristen som han har hatt fordel av, å elske sitt eget parti, det kan de. Men å elske hjertelig alle som søker Gud, det kan de ikke. De kan etterligne alt annet i kristendommen unntagen kjærligheten. De blir avslørt ved et dypt, men ofte hemmelig fiendskap, og det går mest ut over dem som er mest nidkjære for Kristus og hans ære. Men det viser seg på den måten at de er opptatt av å finne feil hos de kristne, forstørrer dem og gleder seg over dette. 

Slik gjør ikke kjærligheten. Den gleder seg ikke over urettferdighet, men gleder seg ved sannhet. Hvis en kristen faller, lider de andre med og forsøker å skjule feilen, vil ikke snakke om den og prøver i kjærlighet å hjelpe ham til rette som har falt. «Når et lem lider, lider alle lemmene med.» 

Denne kjærlighet ligger ikke i naturen. Når fikk du den? Var det ikke da du fant din frelse i Kristus? Det er altså en frukt av ditt samfunn med Frelseren. Det er Åndens frukt, og derfor er det så lett å elske. For du behøver ikke arbeide med ditt hjerte for å tvinge deg til å elske. For det er ikke en lovens gjerning, men en Åndens frukt. 

På samme måte er det med de kristnes alminnelige kjærlighet. Det er det gamle menneskes natur å leve for seg selv, tenke bare på seg selv, elske seg selv og ikke bry seg om hvordan det går de andre. Når du blir frelst, får du en natur som gjør at du ikke kan la være å bry deg om andre. Verden kan nok hjelpe hverandre når man lider timelig nød, men den er blind for den åndelige nød. Hyklere og fariseere kan tale om verdens synd og ondskap, men de kan ikke i kjærlighet arbeide på dens omvendelse. 

Men hva virker samfunnet med Frelseren? Alle begynner få omsorg for sine medmenneskers omvendelse og frelse enten ved å tale med dem, låne dem gode bøker eller be for dem. Et hjerte som tror, kan ikke skjule det. Hva hjertet er fullt av, flyter munnen over med. Verden derimot er åndelig stum. Den kan si tusen ord om alle verdens ting, men ikke ett om Frelseren. Men om man ville forby en kristen å tale om Frelseren, ville det ikke lykkes. Det er blitt dltt hjertes lyst, din nye natur. Det skjedde da du ble en fortapt synder, men søkte og fant nåde og frelse i Kristus. Det er altså en frukt av samfunnet med ham. Det er Åndens frukt. 

Det samme gjelder den nye lyst til alle de andre Åndens frukter. Du har på alle måter fått et nytt hjerte, og det vil vise seg mer og mer i dine gjerninger - hvor mye enn kjødet strider mot ånden. Men legg merke til at det er disse indre egenskaper som er oppstått ved foreningen ved Kristus, som kalles Åndens frukter. Han sier med ettertrykk at de kommer av foreningen med ham: «Dersom I blir i meg og jeg i eder, da skal I bære frukt.» Dersom I blir min kjæfiighet. 

Nå kan du se etter om du mangler disse frukter i ditt liv. Om du det gjør, ser du jo at du ennå ikke er rett forent med Kristus. Men hvis du ser deg selv som en synder og søker ham av et sant hjerte, mangler det deg bare å se hva du har i ham og bli nedsenket i hans bunnløse kjærlighet. 

Men har du tenkt på å gå en annen vei, da er du blant de grener som skal skjæres bort, kastes i ilden og brenne. Herren har selv sagt det. 

HVER GREN SOM BÆRER FRUKT, DEN RENSER HAN ...

Men er de gode grenene på vintreet helt rene? De har jo kjærlighet og alle Åndens frukter. Er de da ikke rene fra alt ondt? 

Kristus sier noe annet: Hver gren som bærer frukt, den renser han, forat den skal bære mer frukt. Her ser jeg at de samme sjeler som Herren roser og omtaler som gode, fruktbare grener, slett ikke er rene i seg selv. Mange kristne blander dette sammen, og mener at et fruktbart tre er et rent tre, men det er to forskjellige ting. 

En god og fruktbar gren som bærer frukt i rikt mål, kan ha en tørr kvist eller et vanskudd som bare suger kraft, og som man derfor må ta bort. Således kan en kristen være rik på alle Åndens frukter og likevel ikke bare ha del i den alminnelige syndefordervelse, men også ha en bestemt forargelig feil som til stadighet må korsfestes og drepes, men som i noen grad vil følge ham. Men likevel er han ganske annerledes enn de råtne grenene som ikke bærer frukt. 

Mange uomvendte mennesker kan ha færre feil, de har f.eks. et mer sympatisk vesen, men er likevel døde og ufruktbare. Du skal altså huske at du slett ikke er fri fra feil og må daglig lide under dem, men det skal ikke fordømme deg, så lenge du lever i samfunn med din Frelser. Du erfarer jo også at du kan bære frukt på tross av all din skrøpelighet, og på tross av at du aldri er tilfreds med din frukt. Men er du forent med Kristus, er du dog en nyskapning med ham (2 Kor 5,17). Men det er ingen som lider mye av sin skrøpelighet som de oppriktige kristne, men de er rene i Kristus og dyrebare grener på vintreet. 

Hva gjør så den himmelske vingårdsmann med de grener som bærer frukt? Han renser dem. Dette er det andre kjennetegnet på de gode grenene. Den gren som ikke bærer frukt, den renser han ikke. Den vokser fritt, som den selv vil, for den skal bare brennes. Men den gren som bærer frukt, skal pleies og renses. 

Hvordan går dette til? Lignelsen er lærerik. Han taler om den rensingen som en gartner utfører. Den skjer jo ikke med vann, men med kniv og saks, og med disse renser han bort mose, overflødige kvister og blad. Det er nettopp det de troende erfarer. For kjenner vi ikke gartnerens kniv? Kjenner vi ikke Ordets tveeggede sverd i vårt hjerte når Guds ord forkynnes? Og at det mest angriper de ømme punkter i vårt liv? Og når vi var late i Herrens vingård, kalde og ulydige mot ham, hvor ble vi ikke beskåret med Guds Ánds tukt? 

«For den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar seg av. Det er for tuktens skyld at I tåler lidelser. Gud gjør med eder som med sønner. For hvem er den sønn som hans far ikke tukter? Men er I uten tukt som alle har fått sin del av, da er I uekte barn, og ikke sønner. - - All tukt synes vel mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg. Men siden gir den dem som derved er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt» (Hebr 12,6-11). 

...FOR AT DEN SKAL BÆRE MER FRUKT 

Herren vil at en god gren som bærer frukt, skal bli enda mer fruktbringende. Og ser vi ikke at dette skjer? Vi la f.eks. merke til en kristen. Han var opplyst og rettskaffen, men man hadde et ubehagelig inntrykk av at han var beheftet med en viss åndelig ufruktbarhet. Men uventet så vi ham truffet av en dyp sorg eller ulykke eller en stor anfektelse. Vi ble engstelige for ham. Men da han kom ut av ildovnen, var han ganske annerledes alvorlig og fruktbar kristen. 

Og legger vi ikke merke til at når sanselighet, forfengelighet og egenkjærlighet begynner å få makten over oss, får vi snart en ny sorg som gjør oss edrue igjen. Og når Herren igjen begynner å trøste oss, føler vi oss som vi gjør det etter et friskt bad og begynner med ny kraft å gå på Guds veier. 

De som er blitt vant med Herens tukt, kan nesten på forhånd forutsi når de kan vente hans ris. For Herren har en hellig nidkjærhet for dem som han forbereder for himmelen. Han vil ha dem mer og mer rene og fruktbærende. Men de andre vokser fritt og etter kjødets behag. 

I Bibelens siste kapittel sier Herren: «La den som gjør urett, fremdeles gjøre urett, og den urene fremdeles bli uren, og den rettferdige fremdeles gjøre rettferdighet, og den hellige fremdeles bli helliggjort!» 

Vi må altså huske på at denne tukt er et viktig tegn på at grenen er god, især den innvortes tukt i hjertet. For den er et utmerket tegn på at de er Guds barn, også da når de ikke kan se noe annet enn feil og mangler. Men når et menneske som synes være en kristen, lider mer over andres feil enn over sine egne, er det et betenkelig tegn på at han ikke hører til de grenene som Herren renser. Han kan ikke ha Guds Ånd. For det er umulig at Guds Hellige Ånd ikke skal finne noe å straffe, hvis han bodde i hjertet. 

Apostelens ord er ikke til å ta feil av: Er dere uten tukt, da er dere uekte barn. Måtte Gud få stadfeste dette i våre hjerter, så vi aldri glemmer det.

(Afsnit fra "Veiledning til Fred" s.95-104 af C.O.Rosenius - Lunde Forlag 1968 - Shafan 6-07-19)



Webmaster, Andreas Michelsen

Forside: www.shafan.dk

skrevet Bibeltekster er hentet fra den autoriserede oversættelse, 
© Det Danske Bibelselskab 1992  og kan læses på BibelenOnline