Hva troen er, og hva den virker - Rom 4,1-25

Dette avsnitt fortsetter den fremstilling som begynte i 3,21 om rettferdiggjørelse ved tro. Men mens 5,21-51 samler fremstillingen om grunnlaget for troen: Jesu Kristi forsoningsverk og den betydning det har, så fortsetter ordet her med å kaste lys over kva troen egentlig er, på hvilken rnåte vi må tro, og kva troen virker. 
Dette gjøres ved å trekke fram to vitner fra den gamle pakt: Abraham og David. (...)

Når det tales om Abraham som kjødelig stamfar og hans kjødelige ætt, gjelder det alltid en bestemt person: Jesus Kristus. (...)

I Skriftens mening blir han stamfar for hver og en som tror på Jesus, enten han er jøde eller ikke-jøde, se vers 11-12 og vers 16. 

Når det tales om Abraham som stamfar, må ingen tro at det betyr at han var den første som trodde Guds løfter. Adam og Eva har etter syndefallet levd i tro på løftet om «kvinnens ætt» som skulle knuse slangens hode. Et vitnesbyrd om det er 1 Mos 4,1, hvor Eva sier (etter grunnteksten): «Jeg har født en mann, Herren.» Da Kain ble født, trodde hun til å begynne med at det var ham som Gud hadde lovt. Og det viser hvorledes hun har trodd på Guds løfter. 

Abel trodde (Hebr 11,4); det hadde han lært av sine foreldre. Enok trodde. Noa trodde. Hebr 11, 5. 7. (...)

Alt det som Skriften sier om Abraham og hans tro, gjelder alle troende til alle tider. Derfor settes Abraham her fram som eksempel for oss for å kaste lys over hva den frelsende tro egentlig er, og på hvilken måte vi må tro.
David nevnes også fordi han på en særlig måte omtales som stamfar for Kristus i Det gamle testamente. Og han mottok – likesom Abraham - et særlig løfte om hans komme. (2 Sam 7,12 ff.)
Men enda mer nevnes han vel også fordi han som ingen annen har tolket troslivets erfaringer i sine salmer. (...)

Avsnittet (4,1-25) faller i tre deler: 
Vers 1-12: Å frelses av tro, er det motsatte av å bli frelst ved gjerninger. 
Vers 13-17: Troen - og ikke gjerningene - ble gitt som frelsesvei, forat ikke vår delaktighet i frelsen skulle strande på vilkår som vi ikke kan oppfylle. Vi kan også karakterisere dette avsnitt på denne måten: Forskjellen på nådepakt og lovpakt. 
Vers 18-25: Abraham er alle troendes forbilde. Alle som tror, må tro på samme måte som han. 

Vers 1-12: Å bli rettferdiggjort av tro er det mottatte av å bli rettferdiggjort av gjerninger.
Vers 1-3: «Hva skal vi da si at vår far (egentlig: forfader, stamfar) Abraham har oppnådd etter kjødet? For ble Abraham rettferdiggjort av gjerninger, da har han noe å rose seg av. Men det har han ikke for Gud; for hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet.» (...)

Abraham var klar over at Gud lovte å frelse menneskeslekten gjennom den ætt som skulle utgå fra ham. I denne ætt skulle «kvinnens ætt» komme.

Hans tro var således en tro på den kommende frelser, Messias. For merk, han trodde ikke bare at han skulle komme til å bli stamfar til en slik ætt. Men han trodde på det (sammenlign nedenfor det som blir sagt i forbindelse med vers 18). Abraham satte sitt frelserhåp til det, stolte på det og tok sin tilflukt til det. 

Skriften vitner altså at Abraham ble rettferdiggjort ved å stole på Guds løfte om Messias. Ordet kaller dette for å tro Gud. 
Å sette sin lit til Guds frelsesløfte er det samme som å sette sin lit til Gud selv. Dette ble regnet ham til rettferdighet. Det betyr ikke at troen i og for seg ble regnet ham til rettferdighet, men det som han trodde på, innholdet i Guds løfte, det ble tilregnet ham.  
Vers 4-5: «Men den som har gjerninger, ham tilregnes lønnen ikke av nåde, men som skyldighet; den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, ham regnes hans tro til rettferdighet.» (...)

For den som har gjerninger, tilregnes ikke rettferdighet. Han er rettferdig. Og har ifølge Guds eget ord rett til å leve. 3 Mos 18,5: 
«Og I skal holde mine lover og mine bud, for det menneske som gjør etter dem, skal leve ved dem; jeg er Herren.» (...)
Når derimot et menneske ikke har gjerninger, ikke har rettferdighet for Gud, men er ugudelíg, da må han enten tilregnes rettferdighet av uforskyldt nåde, eller gå fortapt. 
Men en slik tilregning fikk Abraham, fordi han trodde på den frelse som skulle komme i hans ætt.  (...)

Troen betyr at en som er ugudelíg, uten evne og mulighet til selv å gjøre noe eller ha noen slags egenskap, uten å tenke på sin egen tro, setter sin lit til det som Gud har sagt om Jesus. 
Dette kan ikke anvendes på andre enn de ugudelige som innser og erfarer sin ugudelighet overfor Gud. Det er den ugudelige som gjør bot som dette ordet gjelder. 
Den ugudelige som blir værende i sin ugudelighet, kan ikke ta det til seg. (...)

Den som må ta sin tilflukt til Guds løfter om nåden i Jesus Kristus fordi det er hans eneste redning - han har frelsende tro. Mange kjempende sjeler klager over at de ikke kan tro, ikke får det til å tro. 
De har godt av å spørre seg selv: Hvem er det jeg ikke kan tro? Det kan hjelpe dem til â innse at troen er ikke noe som skal «kunnes» eller «fåes til». 
Er det ikke Gud selv vi skal tro? Det sier ordet her at Abraham gjorde. Og er ikke Gud til å stole på? 

Det er en forferdelig synd â ikke gjøre det! «Den som ikke tror Gud, har gjort ham til en løgner» (1 Joh 5,10.) Har Gud lovt noe, er han i sannhet til å stole på! Og det har ingenting å bety om en føler at en ikke kan tro. Nettopp fordi en føler det slik er det dobbelt grunn til å stole på det som står skrevet! For det å stole på løftet, det er å tro.(...)

Vers 6-8: «Således priser også David det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger: Salige er de hvis overtredelser er forlatt og hvis synder er skjult, salig er den mann som Herren ikke tilregner synd.» 
Her siteres (i vers 7-8) to vers fra salme 32. Og hva hensikten er med å sitere dem, sier vers 6: De gjør klart for oss hvorledes David priser det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger. 

På den måten stadfestes to kjensgjerninger som apostelen har talt om tidligere: 
For det første at rettferdiggjørelsen grunner seg på en tilregning av rettferdighet og en ikke-tilregning av synd. Rettferdiggjørelsen beror altså - også ifølge Guds ord gjennom David - ikke på hva Gud gjør i mennesket, men på hva han dømmer om mennesket hos og for seg selv, ved at han gir mennesket til odel og eie alt det som Jesus er og har gjort. 
For det annet understreker dette ordet av David at denne tilregning skjer uten gjerninger. På den måten gjør også han klart at tro er det motsatte av å ha gjerninger, det motsatte av å ha noe i seg selv som grunnlag for rettferdiggjørelsen. Gjennom Davids ord om tilgivelse for synden vitner Gud at den får mennesket for intet av fri, uforskyldt nåde. (...)

Det er ikke sagt et ord om noe som Abraham må være eller gjøre. (Se 1 Mos 15,18.) Og det er dette som ordet her i Rom 4,13 karakteriserer: «Ikke ved lov» - ikke ved noen som helst forpliktelse som Abraham eller hans ætt skulle oppfylle ga Gud løftet. Dette kaller Bibelen nådepakt.
Gang på gang blir det sagt om den: I sin godhet kom Gud sin pakt i hu, (Se f. eks. Salme 106,45.) Og derfor velsignet han og frelste han. (...)

Det betingede løftet i loven kan ikke frelse noe menneske. Men det må forkynnes for evangeliets skyld! Blir ikke dette betingede løftet forkynt, kommer ikke noe menneske til å innse at det trenger det ubetingede løftet i evangeliet, og kommer heller ikke til troen på Jesus. (...)

Hvis Gud hadde gitt løfte på betingelse av noe som vi måtte være eller gjøre for å få del i det, hadde det vært det samme som at løftet ikke hadde vært noe virkelig løfte.
Da hadde det ikke nyttet å tale om tro. Egentlig står: «Da hadde troen blitt tom, innholdsløs. Tro kan det bare bli tale om der hvor den får ta imot noe. Troen har ingen betydning etter det som den er i seg selv, bare etter det som den griper, tilegner seg og stoler på. Stoler et menneske på noe som ikke inneholder noe, blir hans tro tom og innholdsløs. Bare der hvor det er et virkelig løfte, kan det bli tale om å tro. (...)

Vi har tidligere pekt pa at nåde betyr at Gud elsker oss for intet I denne sammenheng betyr det at Gud har gitt oss løftet for intet.
Og for intet måtte det være, forat løftet kunne stå fast for hele ætten.
Hvis det ikke hadde vært for intet da hadde alt sammen strandet på vilkår som vi ikke kunne oppfylle Men nå er det altså for intet, og da står løftet fast for alle som tar imot det og setter sin lit til det for intet Dette «for intet» er hele veien kjennetegn pa Guds kjærlighet til oss mennesker:

For intet skapte han verden. For intet fattet han sitt råd om å frelse oss. For intet ga han oss sin sønn. For intet tilsier han oss alt i evangeliet. For intet kommer han til å føre den som tror frelst hjem til seg i det fullkomne Guds rike. 
Alt er for intet. 
Et menneske som vil ta imot Guds nåde for noe, får ingenting. Den derimot som tar imot for intet, han får alt! (...)

«Sannelig, sannelig sier jeg eder: Den time kommer, og er nå, da de døde (de som ikke har liv i Gud), skal høre Guds Sønns røst, de som hører, skal leve.» 
Det som Jesus her kaller «Guds Sønns røst», er ordets vitnesbyrd om Jesus, det som her i Rom 4 kalles for «løfte». Klart og enkelt sier Jesus her at den som er åndelig død, får liv i Gud ved å høre og tro ordet om Jesus i evangeliet. (...)

Det neste uttrykket: «Nevner det som ikke er til som om det var til», betyr at Gud talte til Abraham om hans ætt som om denne ætt alt eksisterte lenge før den ennå var til. Det er et mektig vitnesbyrd om at Gud ser sine frelsesplaner virkeliggjort lenge før de ennå er virkeliggjort. (...)

Også i dag nevner han det som ikke er til, som om det var til. Dette er en både alvorlig og trøsterik påminnelse for oss! Vi er så tilbøyelig til å vurdere kristendom og de kristne etter de erfaringer vi gjør om oss selv og hverandre her i verden. Men kristendom og kristenliv kan bare vurderes ut fra det fullkomne Guds rike! Her i tiden kommer vi aldri til å se og oppleve fullt ut hva kristenlivet egentlig er verd. Men den dagen da vi står frelst hos Gud i det fullkomne Guds rike, da skal vi se det. I mellomtiden skulle også vi prøve å regne med det som ikke er til som om det var til, fordi det grunner seg på Guds usvikelige troskap og sanndruhet og ikke minst, hans evige kjærlighet. Vi har fått evig liv ved troen på jesus, men vi har ikke nådd målet. Derfor skal vi ikke vurdere kristenlivet etter våre erfaringer her i verden, men etter det som Gud sier han regner med oss i evigheten. På den måten kommer vi til å ha det evige og usynlige for øye. Og det gir oss den rette synsvinkel også for det som vi opplever her på jorden.( ...) 

Den som tror, kan aldri få noen trøst av å se på sin egen tro. Blir en trøstet ved sin egen tro, er det tvert om vitnesbyrd om at en ikke ser sant på seg selv og ikke står for Guds ansikt. 
Den som tror, kan bare ha sin trøst i Guds løfter! Jesus er den første og siste for ham. Kommer han i nød, roper han til Jesus. Er han glad, takker han Jesus. Under alle livets forhold er hans hjerte rettet på Jesus. 
Derfor er det med rette blitt sagt: Troen er hjertets rettethet på Jesus! (...) 

Vers 20-22: «På Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men ble sterk i sin tro, idet han ga Gud æren og var fullt viss på at det han hadde lovt, det var han også mektig til å gjøre. Derfor ble det også regnet ham til rettferdighet.» 
Når det her sies om Abraham: «På Guds løfte tvilte han ikke i vantro», betyr det så visst ikke at Abraham ikke hadde vanskeligheter med å tro, eller at han var fri for tvil. Nei, han så, følte og opplevde at det ikke kunne skje som Gud hadde lovt. Og vi behøver ikke å være i tvil om at hans forstand sa ham at alt det som Gud hadde lovt, var en eneste stor urimelighet, og at når det kom til stykket, var han den største av alle dårer som trodde på et ord som det ikke lenger var mulighet for å kunne oppfylle. Vi vet jo litt om hans troskamp etter det som fortelles i kapitlene 15-20 i 1 Mosebok. 

Men det betyr at Abraham under alle kamper og tross alle tvil og under alt hva han opplevde holdt fast ved løftet! 
Hverken det han så, følte, opplevde, tenkte eller tvilte, fikk ham til å være ulydig mot løftet. 
Her ser vi hva tro og vantro er. 
Vantro er ikke det samme som at en ikke kan tro. Heller ikke er det det samme som å ha tvil og innvendinger å kjempe med i sitt indre. 
Vantro er at en ikke vil tro. 

Legg merke til motsetningen i ]oh 3, 56: «Den som tror på Sønnen, har evig liv; men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir værende over ham.» 
Motsetningen til å tro er altså ikke at en ikke kan tro; men det er at en ikke vil tro. Vantro betyr å være ulydig mot løftet, slik at en forkaster det og vender seg bort fra det og setter sin lit til noe annet der hvor en skulle ha satt sin lit til løftet. 
Hvis trosvanskeligheter, kamp og tvil får et menneske til å forkaste løftet fra Gud og sette sin lit til noe annet, da blir det vantro. 
Men så lenge en tross alt holder seg til løftet, stoler på det og setter sitt håp til det, så lenge tror en Gud, selv om en har fullt opp av tankevanskeligheter og tvil å kjempe imot. (...) 

Det som gjør troen sterk, er altså ene og alene at en holder seg til det Gud har lovt. Gode forhold, lyse utsikter eller menneskelig håp om at løftet kan oppfylles, gjør ikke troen sterk. Men Guds løfter gjør troen sterk og det desto mer, jo mer troen har å kjempe med. (...) 

Det som et menneske tror på, det tilegner han seg. Og det får makten over ham. Tror du på Gud, kommer en i hans makt og får tilegne seg det som han gir. 
Men hvis en ikke tror på Gud, kommer en i det ondes makt og blir i det ondes makt, likesom en av naturen er ond. 
Luther har treffende sagt: Det som du tror på, det har du. Og vi kan også godt føye til: Slik som du tror, blir du. For troen på Guds løfter lukker Jesus inn i hjertet og synden ute, likesom vantroen lukker synden inne og Jesus ute. 

(Uddrag fra afsnittet "Hva troen er, og hva den virker" i "Grunnsannheter til frelse" af Øivind Andersen - GRY forlag 1958 - Shafan 04-05-19)

---