Hvorfor måtte Jesus dø?

«Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre.» (Gal 3,13) 

Forbannelse er et fryktelig ord, og det svarer til noe fryktelig i Guds vesen. Gud tåler ikke synd. Gud tåler ikke urett, svik, ulydighet, urenhet, løgn eller falskhet eller noe som strider mot hans eget vesen.

Når loven taler om synden og dømmer synden, så er det ikke tomme talemåter, men det åpenbarer for oss Guds hellige vesen. Det er Gud som forbanner, det er han som er en fortærende ild mot all synd. Loven åpenbarer Gud selv, slik han er i sin herlige og forferdelige majestet. 

Gud er ren, fullkommen sann og kjærlig tvers igjennom. Hos ham finnes ikke løgn, ikke svik, ikke troløshet, og det finnes heller ingen aksept for noe slikt i Gud. Den minste ulydighet, den minste svikt og ufullkommenhet, gjør deg og meg utålelig for Gud. Det strider mot Guds egen renhet, sannhet og fullkomne usvikelige og kjærlige vesen. Gud kan ikke forlikes med urett, med falskhet og svik. 

Nei, mot enhver urenhet og troløshet, ulydighet og synd viser ikke Gud noe annet enn hellig vrede og dom. Han kan ikke akseptere det, men fordømmer enhver urenhet og synd som skyldig til dom og død. 

Forbannelse er å bli rammet av Guds dom, å bli skilt fra Gud og fordømt til en tilværelse utenfor Guds velsignede kjærlighetssamfunn, skilt fra ham som er livets og salighetens kilde. Å være forbannet er ett og det samme som å være dømt til død og undergang, fortapt fordi en står under Guds vredes dom. 

Gud skal si til noen på den siste dag: ”Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler” (Mt 25:41). Forbannelsen er en tilværelse borte fra Guds åsyn, men like fullt er det nettopp Gud som gjør fortapelsen til det fryktelige sted det er. Det er ikke djevelen, men Guds brennende vrede som gjør fortapelsen het. ”Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender”, sier Skriften. 

Det er ikke noe mer fryktelig i tilværelsen enn Guds vrede og forbannelse.”Frykt ikke for dem som slår legemet i hjel, og deretter ikke kan gjøre mer. Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt for ham som har makt til å slå i hjel og til deretter å kaste i helvete. Ja, sier jeg dere: Ham skal dere frykte” (Luk 12,4-5). 

Har du grunn til å frykte Guds forbannelse? Ja, så lenge du ikke er fullkomment ren og hellig, så har du grunn til det. Så lenge du har synd på samvittighet, så er du under Guds forbannelse. 

Guds kjærlighet er ikke aksept 

I dag møter vi derimot en tale om Guds kjærlighet og nåde som avviser ethvert ord i Skriften om Guds hellighet, vrede og forbannelse. Det er som om Gud ikke lenger er hellig, men nå aksepterer oss i vår synd og med vår synd. 

Jeg hørte en radioandakt for noen år siden. En prest talte over teksten om ugresset i åkeren. Og han utla det slik at Gud var glad i ugress, det hørte med i Guds rike og hadde sin plass i Guds hjerte. Det var verre med en del kristne, for de ville så gjerne luke ugresset bort. Men Gud var større enn våre hjerter og hadde plass også for ugresset. Andakten sluttet med en sang med disse strofene: ”Du vet vel om at du er verdifull”, ”at du er elsket for din egen skyld”, ”Gud aksepterer deg” osv. 

Er Guds nåde og syndenes forlatelse det samme som at Gud aksepterer oss slik som vi er? Opphever Guds kjærlighet og nåde hans vrede og forbannelse? Settes loven ut av kraft ved Guds nåde?

Nei, det er ikke bibelsk å tale slik. Gud aksepterer oss så visst ikke, vi er ikke godtatt slik vi er. Å si at Guds nåde er det samme som at Gud elsker oss for vår egen skyld, fordi vi er så verdifulle og unike, eller at han uten videre bærer over med vår syndighet, det er å tale falskt om Gud. Det er å gjøre seg en avgud, en gud i sitt eget bilde. 

Hvorfor måtte Jesus dø? 

Gud er ikke slik. Hans navn er forferdelig og fryktelig. Og slik du og jeg er av naturen, så er vi forbannet, så er vi fortapt. Og det er noe ganske annet enn å være akseptert! ”Alt det loven sier” – det vil si det som åpenbaringen av Guds hellige vesen sier oss – ”det taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal bli lukket og hele verden bli skyldig for Gud” (Rom 3,19). 

Lovens ord er hellig alvor. Den sier ikke bare at den er uten ære eller aksept hos Gud, men at vi er skyldige til evig undergang, dom og død. Og intet sted ser du dommen over ditt og mitt kjød som på korset. Det er under forbannelsen, under dommen, fordømt til undergang og død. Det er så visst ingen aksept av noe hos oss! 

Hvorfor måtte Jesus dø? Han måtte dø fordi han av Gud ble tilregnet alt mitt, og alt ditt! Den synd og syndighet som er i ditt og mitt kjød, ble fordømt på Jesus. Det var ingen annen måte du og jeg kunne forlikes med Gud på. Alt måtte skaffes av veien, gå under i dommen og døden, fordømmes og forbannes bort. For Gud kunne aldri forlikes uten at synden ble tatt bort. Gud og synd lar seg ikke forene. 

Guds forbannelse hviler over synden. Og når Skriften sier at Jesus ble en forbannelse, så sier det noe langt mer enn at Jesus betalte for våre synder. Det sier at Jesus av Gud ble forbannet bort fra Gud selv, forvist bort. Jesus måtte smake helvetes pine og gru under Guds vrede. 

Det er veldige realiteter som utspiller seg på langfredag. Da handler Gud med sin egen Sønn som om han var deg og meg. Så veldig er dommen over deg og meg, at når Jesus blir gjort til det som du og jeg er, så kan intet redde ham fra Guds forbannelse og dom. Selv ikke Sønnen kunne den evig gode Fader da spare. 

Her ser du hvor nytteløst det er å håpe på at Gud skal se gjennom fingrene med mitt kjød, at Gud skal akseptere meg i min syndighet og urenhet. Det kan han aldri gjøre. Derfor måtte Jesus dø. 

Den levende Jesus kan ikke frelse 

Når Jesus begynner å gjøre det klart for sine disipler at han skal dø, begynner Peter å protestere. Hvis Jesus døde, var hele hans håp om redning og frelse ute. 

Det er mange som bekjenner troen på Jesus som har det som Peter. Det er den levende Jesus uten korset og døden som er deres håp. Å miste Jesus var det verste som kunne hende. Var det én som kunne hjelpe dem i deres gudsliv, så var det vel Jesus. Han hadde det evige livs ord, han kunne gi dem det de trengte av hjelp og veiledning for å leve med Gud. Og så sa Jesus at han skulle dø! 

Nei, sier Peter, ”Gud fri deg, Herre! Dette må aldri skje deg!” Da vender Jesus seg til Peter og sier: ”Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til.” Satan frykter ikke en kristendom som er uten korset og døden. 

Jesu kors er også vårt kors 

Jesus sier derfor til sine disipler: ”Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg.” Jesus taler om å miste sitt liv for hans skyld. 

For det er mange som søker Jesus for å berge sitt liv. Noen søker å få hjelp til å få skikk på gudslivet, få det rett med Gud, få kraft og styrke til å leve rett og godt. Andre søker helbredelse og utfrielse fra sykdom og plager, fra et liv i rus og rennestein. De søker å berge sitt liv fra undergang. Og mange kan vitne om at Jesus har hjulpet dem, livet har blitt helt forandret. Slik var det også på Jesu tid. Du kan tro at disiplenes liv var blitt forandret. De var på ingen måte de samme etter at de begynte å følge Jesus. 

Noen søker anerkjennelse hos Jesus, aksept og godkjennelse. Jesus er kjærlig og god, han tar imot meg sånn som jeg er, han godtar meg selv om andre fordømmer meg. Slik tenker mange om Jesus. Hos Jesus møter de oppreisning fra menneskers harde dom, der finner de sin verdighet igjen. Der berger de sitt liv og sitt selvbilde. Hos Jesus slipper de unna dommen. Jesus aksepterer dem slik som de er når de kommer til ham. Og så er alt vel. 

Hvor mange er det ikke som forkynner en slik Jesus, en stor humanist og menneskevenn som ser gjennom fingrene med oss og lar nåde gå for rett! Men en slik Jesus trenger ikke å dø! Hvorfor skal Jesus dø hvis han aksepterer oss slik vi er, bare vi vil høre ham til, bare vi vil ha med ham å gjøre? De glemmer at Gud er hellig og krever fullkommenhet. 

For mange er Jesu død kun et bevis på Guds kjærlighet til syndere, enda et uttrykk for hvor høyt Gud elsker oss og vil ha med oss å gjøre, at han aksepterer oss og vil rope ut sin store kjærlighet til oss, at vi er dyrebare og høyt elsket. Korset blir et kjærlighetens symbol, og ikke noe mer. Deres store gledesgrunn er at de er tatt imot hos Jesus, de har fått vende seg til ham og blitt tatt imot hos ham, tolleres og synderes venn. Hos Jesus blir de ikke dømt. Der unnslipper de lovens harde dom, menneskers dom og sitt eget hjertes dom. Jesus fordømmer ikke, men han tar imot dem som de er. Og hos Jesus får de leve slik de er. Han fordømmer ingen. 

Det er noe vesentlig som mangler i denne allmenreligiøse forkynnelse og tro, og det er korset og døden. Her er det ingen vrede og dom over synden, og derfor heller ikke behov for noe kors eller noen død. Det er en kristendom uten korset, og derfor ingen sann kristendom. 

For det er ikke sant at Jesus aksepterer oss slik som vi er. At vi får komme til Jesus som vi er betyr nemlig ikke at Gud aksepterer oss eller at vi hos ham blir godtatt med vårt syndige kjød. 

Gud har aldri kunnet og kommer aldri til å akseptere oss i vår syndige tilstand. Vi er og blir av naturen vredens barn, under Guds dom og vrede. Derfor måtte Jesus dø. Uten at han tok dommen over våre synder, kunne vi umulig komme i samfunn med Gud. Synden måtte sones og skaffes av veien. Gud er hellig og kan ikke tilgi synden uten at synden har fått sin rettmessige straff. Det var den straffen Jesus bar da han døde for våre synder på Golgata kors. 

Og innebærer ikke min tilflukt til Jesus at jeg søker frelse fra mitt syndige kjød, men vil forbli i mitt syndige kjød og berge det, så har jeg ikke del i Jesu Kristi kors og syndenes forlatelse.

For ditt naturlige menneske er og blir under Guds dom. Jesu død har ikke forandret noe på den saken. Gud ser ikke annerledes på ditt kjød etter Jesu død. Det er og blir like fordømmelig som det alltid har vært. Og vil du berge kjødet ditt, vil du ha aksept for det, så er du en fiende av korset. Vil du hos Jesus søke å bli godtatt i din naturlige tilstand, så blir du ikke frelst. 

For ordet om korset handler også om deg og ditt liv. For det er du som står under Guds dom og forbannelse. Og da Jesus døde, så var det ditt liv og ditt kjød som ble fordømt, selv om det ble fordømt i en stedfortreder. 

Å miste sitt liv for Jesu skyld 

Å følge Jesus innebærer å gå inn under denne dommen med sitt liv. Men mange kjemper med nebb og klør for å berge sitt liv. De vil være kristne, de vil følge Jesus, men de vil ikke vite av korset. De vil gjerne lære av Jesus å bli hellige og gode, de vil gjerne at Jesus skal tilgi dem deres mangler, men de vil ikke miste sitt liv. De vil vinne anerkjennelse, de vil høre at det står rett til med dem, at de er godtatt slik som de er. De har jo vendt seg til Jesus, de tror jo på ham og vil jo følge ham. Da er vel alt rett med dem? 

Det var en synderinne som kom til Jesus en dag. Hun kom til Jesus mens han satt i gjestebud i fariseeren Simons hus. Ikke noe sted kunne hun regne med at dommen var større enn der. Hun kom ikke for å unnslippe dommen. Nei, hun oppsøkte Jesus der hvor dommen var størst. 

Hun søkte ikke å berge sitt liv. Hun søkte Jesus for å bli fri seg selv, miste seg selv. Hun søkte ikke aksept, ikke anerkjennelse, ikke å bli godtatt, men hun søkte frelse, syndenes forlatelse og renselse fra alt sitt eget. 

Denne synderinnen tok sitt kors opp og fulgte Jesus. Hun søkte ikke selvrespekt og verdighet, men hun søkte frelse, frelse fra seg selv. Hun hatet seg selv, sier Kierkegaard. 

Og det hun selv ikke hadde, rettferdighet og hellighet, verdighet og renhet, det søkte hun i Jesus. Hele hennes håp var satt til Jesus. Hun ble frelst, hun fant livet, ikke på den måten at hun ble akseptert, at hun ble godtatt og berget sitt liv og sitt rykte. Nei, det gikk tapt, det mistet hun, men hun fant alt i Jesus. Hun ble reist opp igjen – ikke ved at Jesus ga henne selvrespekten tilbake, sa henne at det sto rett til med henne, men hun ble reist opp ved syndenes forlatelse og delaktighet i Jesus. 

Å følge Jesus innebærer å miste seg selv, å fornekte seg selv, å dø bort fra seg selv. Alt mitt hører hjemme på Jesu kors, under dommen. Det skal ikke forsvares, pyntes på eller berges, men det skal overgis til dom og død. 

Men nå er det ett sted i tilværelsen hvor mitt kjød allerede har fått sin dom, og det er på Jesu Kristi kors. Dit skal jeg få gå med kjødet mitt, ikke for å berge det, men for å bli av med det. Der fikk det sin død, der ble det tilintetgjort sammen med Jesus og der skal jeg få legge det av. Og så skal jeg i Jesus få tro meg frelst fra alt mitt, fordi det ble fordømt i ham, i hans død. Jeg er død med Jesus fra alt mitt, og så skal jeg få akte meg levende for Gud i ham. 

Hvordan står det til med deg? Du står så langt tilbake i tro og erkjennelse, i lydighet og kristelig liv og ferd. Det er så mye kjødelighet og verdslighet i sinn og skinn hos deg. Det er ingen redning i å nekte for det, forsvare det og søke å bli berget fra dommen. Nei, det er så mye som hører hjemme på korset, som er under Guds dom i livet ditt. Ta din tilflukt til Jesus med kjødet, plasser det på korset med Jesus, akt det som gravlagt med ham, så er du fri, så skal du vite at det ikke skal fordømme deg. For det er ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus, den som har sitt liv, sin ros og sin ære i ham.

(Per Bergene Holm - Bibelsk Tro nr.2/2019 - Shafan 21-03-19)

---