Jesu liv i bønn til sin far i himmelen

Lær av meg 

Jesus kalte de unge til å følge ham. De ble Jesu disipler. Det er det samme som elever eller lærlinger. De skulle sitte ved mesterens føtter og høre hans forkynnelse, lære å innprente seg hans ord, så de kunne gi det videre til andre så nøyaktig som mulig, og dermed vinne nye disipler for Guds rike. 

De skulle ikke bare bruke sine ører, men også sine øyner og iaktta hvordan Jesus ferdes blant folk, ja, legge merke til hans holdning og hans sinnelag overfor mennesker i forskjellige situasjoner, overfor syke, besatte, tollere, fariseere, soldater, øvrighetspersoner og så videre. 

Når de fire evangelistene forteller oss om Jesu liv og gjerning, hører vi også om Jesu liv i bønn til sin far i himmelen. Det er gitt videre til oss, for at vi, som kalles etter hans navn, skal lære av ham og hans liv i bønn til Gud. "Lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler. For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett" (Matt 11,29-30). 

I ensomhet på øde steder 

Det er karakteristisk at Jesus søker ensomhet for å be, og ofte på øde steder. "Tidlig om morgenen, mens det ennå var ganske mørkt, stod han opp og gikk ut. Han drog bort til et øde sted og bad der" (Mark 1,35). Det var dagen før han og disiplene skulle ha møter i Galilea. Turen skulle forberedes i bønn. Da Jesus hørte om Døperen Johannes sin død, "drog han bort derfra i en båt til et øde sted, hvor han kunne være for seg selv" (Matt 14,13). 

Disiplene var vitne til at Mesteren ofte gikk avsides for å være alene i bønn. Lukas forteller: "I disse dager skjedde det at han gikk opp i fjellet for å be. Og han ble der hele natten i bønn til Gud " (Luk 6,12). Dagen etter var svært viktig, for da skulle han blant de mange som fulgte ham, velge de 12 som spesielt skulle stå ham nær. En av dem var "Judas Iskariot, som ble forræder" (Luk 6,16). Jesus visste på forhånd hva slags person Judas var. Og vi aner hvorfor Jesus brukte hele natten til å be. 

Av og til har vel disiplene hørt Jesus be høyt, noe som var vanlig, men for det meste hører vi ikke innholdet i hans bønner. Likevel får vi et langt referat av Jesu bønn den siste kvelden i nattverdsalen, Joh 17. Og vi hører også hva Jesus ba om i Getsemane og på korset. 

Jesu yppersteprestelige bønn 

Ganske kort nevner vi fra Joh 17: 

1) Jesus ber for seg selv: "Dette talte Jesus og han løftet sine øyne mot himmelen og sa: Far, timen er kommet. Herliggjør din Sønn for at din Sønn kan herliggjøre deg." 

2) Jesus ber for sine disipler: "Hellige Far! Bevar dem i ditt navn, som du har gitt meg, for at de kan være ett, likesom vi er ett ... Og jeg helliger meg for dem, for at også de skal være helliget i sannhet." 

3) Jesus ber for "dem som ved deres (disiplenes) ord kommer til tro på meg." 

I den siste del av bønnen ser Jesus for sitt indre blikk alle folk og stammer, folk og tungemål, alle de mange som i fremtiden ved apostlenes misjon blir hans menighet. Alle dem ber han for. Uttrykkelig sier han: "Far, jeg vil at de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er, for at de skal se min herlighet, som du har gitt meg, fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt." 

Du og jeg, som tror på apostlenes vitnesbyrd om Jesus, er omfattet av denne bønn av Jesus før hans død og oppstandelse. Det er en rikdom å tenke på. 

Og Jesus fortsetter med å be for oss i himmelen. I Heb 9,24 leser vi: "Han gikk inn i selve himmelen for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld." Jesus lever og går i forbønn for alle sine troende her i verden. Regn med Jesu forbønn i ditt liv. Takk for at han ser deg og nevner ditt navn for sin fars trone i himmelen. 

Lær oss å be

Ganske fort aner disiplene: Aldri har noen bedt til Gud som Jesus! De merker en fylde av bønnens ånd, når Mesteren går inn i Guds nærhet. Og de ønsker selv å be i den samme ånd og med samme tillit. Og de sier: "Herre, lær oss å be" (Luk 11,1). Og Jesus lærer dem å be: "Fader vår, du som er i himmelen. Helliget vorde ditt navn. Komme ditt rike. Skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden." Først bønn for Guds navn, Guds rike og Guds vilje, deretter bønn for våre egne behov. 

Lukas som spesielt har øye for å fortelle oss om Jesu liv i bønn, skriver videre: "Han sa en lignelse til dem om at de alltid skulle be og ikke bli trette" (Luk 18,1). Alltid be! Slik levde Jesus selv i bønnens samfunn med sin Far i himmelen. Han oppfordrer oss til det samme. 

Morgon og kveld 

Vi finner Jesus i bønn tidlig om morgonen. "Mens det ennå var helt mørkt stod han opp for å be," og det samme om kvelden. Etter å ha mettet omkring 5000 menn, foruten kvinner og barn forteller Matteus: "Da han hadde sendt folket fra seg, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be. Og da kvelden kom, var han der alene" (Matt 14,23). 

Disiplene gikk i båten og seilte ut på Genesaretsjøen, mens Herren var mange timer i bønn. Men i den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen. Da de ble redde, fikk de denne hilsen fra sin bedende Mester: "Vær ved godt mot, det er meg. Frykt ikke!" Slik er Jesus!

Avhengig av Gud 

Samfunnet med Gud i bønn var helt avgjørende for Guds Sønn. Allerede ved Jesu dåp forteller Lukas: Mens han bad, åpnet himmelen seg, og Den Hellige Ånd kom ned over ham. Det skjedde under bønn. (Luk 3,21 f.) 

I ensomheten hentet Jesus åndelig styrke til sitt liv og til sin tjeneste. Etter dåpen førte Guds Ånd Jesus ut i ørkenen, hvor han var i 40 dager og 40 netter alene under faste i kamp mot Djevelen. Her gjorde han erfaring av fullstendig avhengighet av Gud for sitt liv. Det satte spor i resten av Jesu liv. Også for oss vil våre bønner sette dype spor i våre liv. Gode spor. 

"Men du, når du ber, da gå inn i ditt lønnkammer og lukk din dør, og be til din Far som er i lønndom. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare" (Matt 6,6). Det er Jesu løfte til deg og meg. 

Han gikk opp i fjellet for å be 

På forklarelses fjell var Jesus ikke helt alene. Lukas forteller: "Han tok med seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be. Og mens han bad, ble hans ansikt annerledes å se til, og hans klær ble skinnende hvite. Og se, to menn samtalte med ham. Det var Moses og Elias. De viste seg i herlighet og talte om hans bortgang, som han skulle fullbyrde i Jerusalem" (Luk 9,28-31). 

Jesus kom til verden for å lide og dø for verdens synd. Dette målet hadde han for øye. Derfor søkte han igjen og igjen inn i bønnens samfunn med sin himmelske far for å vinne klarhet og åndelig styrke til vandringen mot Golgata. Under bønnen på fjellet fikk han hjelp av Moses og Elias, og displene fikk et glimt av hans herlighet. Det skjedde under bønn. 

Johannes skriver om denne opplevelse i det fjerde evangelium: "Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet" (Joh 1,14). På øyen Patmos fikk Johannes igjen en mektig visjon av Jesus i hans herlighet etter oppstandelsen. (Se Åp 1,12ff.) 

Gud vil også velsigne deg og meg når vi søker hans ansikt og ber om hjelp til å se den vei vi skal gå, og til å ta de valg som er avgjørende for at vi når det himmelske hjem. Han vil lede oss på de rette veier for sitt navns skyld. Derfor: Be uten opphold! (1 Tess 5,17). Så gir Gud oss av og til et glimt av den herlighet som Jesus har vunnet til oss, for at vi skal nå målet for vår tro. 

Ja, engang mine øyne skal 
se kongen i hans prakt. 
tilbede i hans tempelhall 
hans nåde og hans makt. 

Han så opp mot himmelen 

Når Jesus ber løfter han blikket sitt mot Gud. Igjen og igjen fortelles det at han så opp mot himmelen. Han, som er kommet ned fra himmelen, han ser opp, ikke ned. Vi ble skapt til å se opp. Synden gjør at Kain går med senket hode. Synden binder oss til jorden. Til Abraham sa Gud: Løft blikket ditt og tell stjernene om du kan. Se opp til meg og tro, Abraham. Jesus så opp mot himmelen som om han så den usynlige ansikt til ansikt. 

Ved Lasarus sin grav hører vi at Jesus så opp mot himmelen og sa: "Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. Jeg visste jo at du alltid hører meg" (Joh 11,41-42). Ansikt til ansikt med Gud ber han og sier Far. 

Slik kan vi også frimodig løfte våre øyne til Gud i bønn, for Jesus har åpnet veien like inn til Guds hjerte for oss. For Jesu skyld kan vi be i hans navn og si: Far, du som er i himmelen... . 

Jesus ber, takker og synger salmer 

Før sin død feiret Jesus påske sammen med de tolv disiplene. Ved påskemåltidet som feires som en gudstjeneste, ber Jesus de bønner som hører til ved bordfellesskapet. Han velsigner Gud og takker Gud for brødet og vinen. Han bryter det usyrte brød i stykker og gir det til disiplene og sier at det er hans legeme. Det skal brytes i stykker på korset og gis til liv for dem, ja, for hele verden. 

Etter måltidet rekker han dem velsignelsens beger, idet han takker Gud og sier at det er hans blod som utgydes for dem, ja, for hele verden. Ordene "velsignet" og "takke" rettes mot Gud som er giveren av brød og vin og alle gode gaver (Mat 26,26ff.) Det samme er tilfelle i dag i jødisk bordbønn: «Velsignet/lovet være du, Herre vår Gud, verdens konge, som bringer frem brød av jorden. Velsignet/lovet være du, Herre vår Gud, verdens konge, som har skapt vintreets frukt.» 

Sammen med disiplene synger Jesus salmene 113-118 fra Bibelens bønne- og salmebok. Det er en del av ritualet til påske og var sannsynligvis litt som gregoriansk sang. Salmene inneholdt lovsang, profetier, bønner med takk for Guds omsorg og frelse. Sammen med Israels folk sang Jesus disse salmene mange ganger i sitt liv. "Takk Herren, for han er god, hans trofasthet varer til evig tid." Med de ord går de over til Getsemane hagen på Oljeberget. 

Han falt på sitt ansikt og bad 

Påske feires ved fullmåne, og de har hatt lys nok til å finne veien fra nattverdsalen gjennom byen til Getsemane på Oljeberget. Jesus sier: "Sett dere her, mens jeg går dit bort for å be." Så tar Jesus tre av dem, Peter, Jakob og Johannes, med seg litt lenger inn i hagen. Han vil ha dem ved sin side like til det siste. "Han gikk et lite stykke fram, falt på sitt ansikt og bad: Far! Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil." 

De tre har hørt Jesu bønner, for de har overlevert Herrens ord til oss. Men de kunne ikke holde seg våkne og våke sammen med sin Mester. Fortvilet til døden kjemper Jesus alene i bønn: "Min Far! Kan ikke denne kalk gå meg forbi uten at jeg må drikke den, da skje din vilje!" 

Kalken som Gud gir sin sønn, er hans vredes kalk med Guds dom over en syndig menneskeslekt. Gud lot all vår skyld ramme ham. Min skyld! Din skyld! 

"Far, skje din vilje!" Den bønn har Jesus lært sine disipler, og slik ber han selv. Markus gjengir Jesu bønn med Abba (arameisk). Det ord uttrykker Jesu aller dypeste tillit til Gud som sin far. Muligens har han som regel sagt Abba i sine bønner; mens han nesten aldri sier Gud. 

Før i tiden sang vi ofte: 

Hin time i Getsemane
Jeg aldri glemme kan,
Da jeg i angst og blodig sved
Fikk se deg, Gud og mann.
Jeg glemmer ei, jeg glemmer ei,
Jeg glemmer ei din ve,
Da jeg deg så i angst på kne
Hist i Getsemane. Da jeg blant hagens dunkle trær
I ånden vandret om
Jeg så hvor tungt Guds vredes dom
På deg, min Jesus, lå.Forlatt du og av dine ble
Ja av din Fader med,
Og aldri jeg utgrunne kan
Hva da ditt hjerte led. Men skulle en gang blive kold
Min kjærlighet til deg,
Da minn meg om Getsemane
Og om din sved for meg!

Min Gud! Min Gud! 

I den dypeste fornedrelse med utstrakte armer, naglet til et kors, roper Jesus: "Min Gud, Min Gud , hvorfor har du forlatt meg?" Han roper i den ytterste fortvilelse med et sitat fra Sal 22. Derfor Gud og ikke Abba/Fader. 

Som Guds lam bærer Jesus all verdens synd på sitt legeme. Han rammes av Guds vrede og dom og åpner dermed veien til paradiset for oss. Her i den dypeste smerte ber Jesus for sine fiender. "Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør." Mesteren gjør i praksis det han hadde lært disiplene. 

Hebreerbrevet skriver om Jesus i hans lidelse: "Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt. Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led. Og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som er lydige mot ham, og han ble av Gud kalt yppersteprest etter Melkesedeks vis" (Heb 5,7-10). 

Guds vilje var at Jesus skulle dø. Bønnen ble besvart da Gud oppreiste ham fra de døde påskedag. Nå lever han for evig og dør ikke mer. 

Og vi skal leve med ham for evig! Halleluja! 

I dine hender

I gudsforlatelsens mørke roper Jesus til sist med høy røst: "Far, i dine hender overgir jeg min ånd!" 

I den ytterste nød ropte han fortsatt på sin far i himmelen, og i dødens øyeblikk legger han sitt liv i fars hånd, i tillit til ham som frelser fra den evige død. 

Hva blir din siste bønn? Og min? 

Fordi jeg har en frelser fra synd og død og helvete, en yppersteprest i himmelen, blod som renser meg fra all synd, som ber for meg, så vil jeg ønske at min siste bønn blir som Stefanus bad: "Herre Jesus, ta imot min ånd!" Jesus reiste seg fra sin fars trone i himmelen og tok imot Stefanus (Apg 7). 

Jesus vil også ta imot deg - og meg! Amen! 

Jeg er i Herrens hender når dagen gryr i øst. 
Jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer. 
Jeg er i Herrens hender når dagen dør i vest. 
Jeg er i Herrens hender når dødens bud meg når.

(Kjell Helland - Bibelsk Tro nr.3/2019 - Shafan 14-05-19)