Tilbake til skapelsens under og undring 

Troen på at Gud har skapt alle ting, er grunnleggende i Bibelen.

Dette forteller Bibelens første kapitler om. Og ikke bare det, gang på gang gjennom hele Bibelen er det tale om at Gud er Skaperen. Denne troen er avgjørende for et rett menneskesyn. Den er også nødvendig for å forstå læren om frelsen rett.

Mange ord i Bibelen taler om Guds storhet og hvilket under hans skaperverk er:

Hvem har målt vannene med sin hule hånd og målt ut himmelen med sine utspente, fingrer og samlet jordens muld i skjeppe og veid fjell på vekt og hauger i vektskåler? Hvem har målt Herrens Ånd, og hvem lærer ham som hans rådgiver? Hvem har han rådført seg med, så han gav ham forstand og opplyste ham om den rette veien, og gav ham kunnskap og lærte ham å kjenne visdommens vei? Se, folkeslag er som en dråpe i et spann, som et støvgrann i en vektskål er de aktet. Se, øyene er som det ?ne støvet han lar fare til værs. (Jes 40,12-15)

Dødsriket ligger åpent for ham og avgrunnen uten dekke. Han brer Norden ut over det øde rom, han henger jorden på intet. Han binder vannene sammen i sine skyer, og skyene brister ikke under dem. Han stenger for synet av sin trone, brer sine skyer over den. En grense har han dratt i en ring over vannene, der hvor lyset grenser til mørket. Himmelens støtter skjelver: og de forferdes ved hans trussel. Ved sin kraft opprører han havet, og ved sin forstand knuser han Rahab. Ved hans ånde blir himmelen klar. Hans hånd gjennomborer den flyktende slangen. Se, dette er bare utkantene av hans verk. Hvor svak er lyden av det ord vi hører! Men hans veldes torden - hvem forstår den? (Job 26,6- 14)

Menneskets undring over skaperverket blir også fint beskrevet i mange sammenhenger:

Når jeg ser din himmel, dine ?ngrers verk, månen og stjernene som du har satt der - hva er da et menneske at du kommer ham i hu (Salm 8,4-5)

Herre, hvor mange dine gjerninger er! Alle har du gjort med visdom, jorden er full av det du har skapt. (Salm 104,24)

Alt dette er blitt noe fremmed og ukjent for de fleste mennesker i dag.

Vår tids innsnevrede forståelse 

l dag er Gud utelukket fra naturforståelsen for de fleste. Nyere tids sekulære vitenskapsfiloso? betrakter det som unødvendig og avsporende å regne med Gud når naturprosessene skal utforskes. Mennesket greier seg bedre på egen hånd, mener man.

Vi skal etter hvert si litt mer om noen uheldige konsekvenser av dette.

Logisk sett har det foregått en avkorting og innsnevring av forståelsen. Man har kuttet ut alt som går ut over den materielle verden. For man regner med at alt det som har reell betydning for vår forskning og vårt liv, finnes i den verden som kan erfares med våre sanser og måles med fysiske eksperimenter.

Men hvordan kan man vite om det finnes noe utenfor den materielle, sanselige verden som har betydning for oss, når man i utgangspunktet har avskåret seg fra å bry seg om en slik side av tilværelsen?

Den sekulære naturforståelsen topper seg på mange måter i utviklingslæren (evolusjonshypotesen). l alle fall er det så å si utelukkende denne som legges til grunn i undervisning og i framstilling gjennom massemedia.

l bunn og grunn skulle denne forståelsen av naturen være upersonlig. For et grunnprinsipp i denne hypotesen er at det ikke er et intelligent vesen som står bak evolusjonen, men blinde naturprosesser.

Men nå viser det seg at her er det ikke lett å være konsekvent. Noe av årsaken er nok at en rent materialistisk forklaring ikke strekker til for å gi mening i tilværelsen. En annen grunn kan være at vi mennesker tross alt er personvesener, og da har vi en trang til å finne noe personlig i den verden som omgir oss.

Resultatet blir i alle fall at utviklingslæren blandes opp med andre trekk som den i utgangspunktet skulle ha utelukket.

En måte dette gjøres på, er at man begynner å omtale selve naturprosessene som intelligente. Man taler for eksempel om at planter og dyr under evolusjonen «velger» det som er mest hensiktsmessig for deres eksistens. Også den store interessen for å finne liv andre steder i universet, og da helst intelligente vesener, er vel et eksempel på den samme tendensen.

En annen måte kombinerer utviklingstanken med ulike trekk fra naturreligioner. Mest tydelig er det når man roser ulike «naturfolks» religiøse innsikt i motsetning til vår vestlige verdens materialistiske utnytting av naturen. Men ubevisst kommer en del av dette inn også i vanlige folks språkbruk, for eksempel i den stadige bruk av betegnelsen «værguder». En slik måte å tale på skulle egentlig være umulig for den som virkelig tror på utviklingslæren.

Det eiendommelige her er at man ikke ser hvor inkonsekvent dette er. Man awiser Bibelens skapelseslære som overtroisk og uaktuell, men er åpen alle slags hedenske tanker som også innebærer en åndelig virkelighet en annen enn Bibelens - som går utover den materielle verden.

Utvikljngslærens ínkonsekvenser

På grunn av den dominerende innflytelse som utviklingslæren har - til tross for dens mange ubeviste ledd og prosesser, er det naturlig at vi ser litt nærmere på konsekvensene av den. Og det at den også for mange fungerer som en bevisst begrunnelse for ikke å bry seg om Gud, gjør at man fra et kristent synspunkt må stille spørsmål om hvor holdbar den virkelig er.

Utviklingslærens hovedprinsipp kalles «naturligseleksjon». De mekanismer som sies å få dette til å fungere, finnes på to plan.

Den ene, som Charles Darwin satte sin lit til, innebærer at ervervede egenskaper som er hensiktsmessige for at en art skal overleve, blir nedarvet, slik at det etter hvert oppstår nye arter. (Darwins mest berømte eksempel er finkene på Galapagosøyene.)

Flere undersøkelser viser at slik såkalt «mikroevolusjon» forekommer til en viss grad. Dette er blant annet forutsetningen for at ulike raser av husdyr kan utvikles.

Men tross iherdige forsøk og intens forskning finnes det ingen bevis for at dette kan forklare det store sprang som må til for at en art skal kunne bli noe helt annet. Slike ervervede egenskaper viser seg også i mange tilfeller å være ustabile. Forandres betingelsene i omgivelsene, kan tidligere egenskaper komme fram igjen. Denne form for «evolusjon» forklarer neppe noe mer enn de store variasjons- og tilpasningmuligheter som finnes i det genetiske materialet til ulike slags levende vesener.

For at de store delinger på utviklingens «slektstre» skal kunne finne sted, er det nødvendig med endringer i selve det genetiske materialet, det som gjerne kalles mutasjoner. Og dette regner man med har skjedd i løpet av mange millioner av år. For slike mutasjoner er ikke hyppige, men når bare man beregner tilstrekkelig tidsrom, skal utviklingen kunne ha skjedd fra den første organiske celle fram til alle de livsforrner vi kjenner i dag.

Men når man begynner å tenke etter hva dette egentlig innebærer, er det nokså utrolig at så mange kan synes dette er en holdbar forklaring.

Det er nemlig et forhold i dette sakskomplekset som er uhyre viktig, men som de som holder på utviklingslæren, sjelden eller aldri tar fram. Mutasjoner - forandringer i det genetiske materialet - er ikke uten videre positive. Bare de positive mutasjoner kan føre evolusjonen framover. Men det ligger i sakens natur at minst like mange mutasjoner er negative, og dermed setter evolusjonen tilbake. Slik må det nødvendigvis være, når det er tale om en «blind naturlov».

Når en da tenker over hvor uendelig mange fine detaljer som finnes i det minste synlige element i naturen, som for eksempel i et øye, må det uendelig mange mutasjoner til for at en overgang fra et slags øye til et annet i det hele tatt skal være mulig. Og en hver negativ mutasjon kan føre til blindhet, og dermed stoppe hele prosessen.

Naturlig logikk skulle dessuten tilsi at når det gjøres et utvalg, så innsnevres mulighetene, de utvides ikke. Det innebærer så å si at det blir liggende igjen et ”bunnfall” som hindrer i stedet for å fremme utviklingen. Like så lite som det kan lykkes noen å utvikle et ”perpetuum mobile”, en innretning som fortsetter å gå av seg selv uten at energien minker, like så lite kan universet som helhet fungere uten en slik reduksjon.

At det kan skje utvalg av det som allerede eksisterer, som dermed fører til noe tilsynelatende nytt, er forståelig nok. Men det er i utgangspunktet svært ulogisk å tenke at helt nye muligheter skal oppstå av det som er begrenset - slik som at døde kjemiske forbindelser skal kunne produsere liv eller intelligens. (Kjennskapet til den såkalte genetiske koden som styrer de organiske livsformer, med all den inforrnasjon som ligger der, gjør det ikke lettere å tro at dette har oppstått spontant.)

Derfor er det forståelig at man tyr til talemåter som innebærer at man ser en slags intelligens bak utviklingsprosessen, en innebygd styring av utviklingen. Men gjør man det, river man samtidig ned det logiske og prinsipielle grunnlaget for hele evolusjonshypotesen. 

I bunn og grunn blir det en form for tro som gjør at man holder fast ved denne læren - en nærmest ”religiøs” tro. 

Utviklingslærens brutalitet

Utviklingslæren har store konsekvenser for synet på hva mennesket er, og hvilke normer som gjelder for vår adferd.

For mennesket er ifølge denne læren ikke noe annet enn et tilfeldig produkt av evolusjonen, et slags høyerestående dyr. Og som en og upersonlig naturprosess innebærer evolusjonen det som kalles kampen for tilværelsen, at de sterkeste overlever og de svake bukker under.

Overført på det menneskelige samfunn vil dette - som Nietzsche framholdt - bety at medmenneskelighet og omsorg for de svake blir unaturlig.

Sant nok er det mange som forsøker å unngå slike konsekvenser, for eksempel ved å tale om at mennesket er ansvarlig for sine handlinger. Men da anser man jo mennesket for å være et rasjonelt, tenkende og vurderende vesen. Med andre ord, mennesket har egenskaper som ikke kan utledes av den naturlige utviklingsprosessen.

De som likevel vil benytte utviklingslæren som grunnlag for sin livs?losofi, må foreta et valg når det gjelder hvilke prinsipper som skal gjelde. Man kan mene at disse er de beste, men utviklingslæren gir jo ingen hjelp til å bedømme hva som er rett av motstridende tanker om dette.

Følgelig ender man opp med å bruke makt (mer enn overbevisning) når det gjelder å få andre til å være med på de prinsipper man har valgt. Marxismen og nazismen er eksempler på den utbytting og undertrykkelse som lett følger i utviklingslærens spor. Den moderne feminisme er et annet eksempel på hvor lett man har for å ty til tvang for å få alle til å følge deres idéer.

Så langt har vi sett på de negative sider av det som i dag er den dominerende naturforståelse i våre moderne samfunn. Som motstykke må vi stanse for den forståelse som ligger i det bibelske skapelsesbudskap.

Mennesket i skaperverket 

Alt har Gud gjort skjønt i sin tid Også evigheten har han lagt i deres hjerte, men likevel kan mennesket ikke forstå det verk Gud gjør, fra begynnelsen til enden.(Pred 3,1 l)

Til forskjell fra evolusjonsfilosofien taler Bibelen om at mennesket har en særstilling i skaperverket.

Begge sider må understrekes:

(l) Mennesket er Guds skapning, en del av skaperverket. Det er ingen ”gud”, og har ikke råderett over verden og sitt eget liv uavhengig av Gud.

Den materialistiske evolusjonsfilosofien rommer også her en underlig selvmotsigelse. På den ene siden hevdes det at mennesket bare et er velutviklet ”dyr”. På den andre siden har man overdrevne tanker om menneskets evne til selv å bestemme sin skjebne - opptre som om det var Gud

Som organisk vesen er det sant at vi mennesker har en hel del til felles med skaperverket for øvrig. Men det er ikke hele saken.

Bibelens første kapittel forteller om skapelsen. Ulike deler av skaperverket skildres. Og det som Gud skapte, karakteriseres som godt (1 Mos 1,10,12 osv). Til sist skapes mennesket, og plasseres i den verden Gud har skapt. Deretter kalles alt for ”ovennåte godt” (1 Mos 1,31). 

(2) At Gud har gitt mennesket en særstilling i det han har skapt, vises ikke minst ved at mennesket er skapt i ”Guds bilde” (1 Mos 1,26-27).

Noe av det som ligger i dette, er:

- Mennesket er skapt til å leve i samfunn med Gud, med tanke på evigheten. 
- Memiesket har fått evnen til å kommunisere med ord, og å lytte til Guds ord.
- Mennesket har fått evnen til å glede seg i skaperverket. 
- Mennesket kan studere skaperverket, men forstår det neppe fullt ut.
- Mennesket har fått ansvar for å forvalte Guds skaperverk. 
- Menneskets synd har store konsekvenser ikke bare for mennesket selv, men for verden som helhet. 

Den særstilling som mennesket har fått, innebærer altså både spesielle gaver og et spesielt ansvar.

Bibelsk ”økologi” 

Økologi er et moderne begrep, ikke et bibelsk uttrykk. Når vi likevel bruker dette ordet her, er det for å peke på det perspektiv som Bibelen gir over vårt forhold til naturen og vårt liv i verden, og la det kaste lys over tanker og holdninger som er aktuelle i dag.

Når det gjelder forholdet til skaperverket, møter vi i dag en forunderlig motsetning. På den ene siden ser det ut til kapitalistisk utnytting blir stadig mer dominerende. Alt dreier seg om å oppnå stadig økende profitt, også der hensyn til menneskers velferd eller til naturmiljøet burde ha høyeste prioritet.

På den andre siden har det vokst fram en kraftig naturvernbevegelse, som stundom tar i bruk til og med voldelige midler for å gjøre folk oppmerksomme på det de mener er viktig, og hindre utbytting av naturen.

Det blir stundom påstått at det bibelske bud til mennesket om å legge jorden under seg (1 Mos 1,28) er opphavet til den ensidige utnytting som ofte fører til at naturen blir rasert. Men dette er en stor misforståelse. For da ser man bort fra alle advarsler som Bibelen kommer med når det gjelder ensidig vekt på rikdom, og det å handle med tanke på egennytte.

Det som Bibelen pålegger mennesket, er forvalteransvar over naturen og den øvrige skapning. En hersker som bare tenker kortsiktig på egen vinning, er en despot og en dårlig hersker. Det samme gjelder menneskets herredømme over skaperverket. Det skal gjøres til beste for andre, med tanke på Guds vilje.

Et godt politisk system legger vekt på at jorden blir dyrket, heter det (Pred 5,8). Jorden skal stelles slik at den ikke ødelegges, men kan produsere mat nok til alle.

Overfor den rasering av naturen som ofte blir foretatt i uforstand eller for kortsiktig profitt, er det klart at det er viktig å legge vekt på vern av naturen. Men også her kommer Bibelen med et korrektiv overfor mye av det som er vanlig tankegang i våre dager.

For i en del tilfeller har miljøvern blitt nærmest en religiøs bevegelse. Man taler som om dyr er viktigere enn mennesker - eller at noen dyr er det, for man plukker gjerne ut enkelte. Man driver kampanjer for enkelte saker, og ser bort fra andre ting som kanskje er minst like ødeleggende, og tar ikke hensyn til om kampanjene ødelegger livsgrunnlaget for mange mennesker.

Men ifølge Bibelen har ikke skaperverket noen egenverdi som gir oss rett til å prioritere det framfor hensyn til mennesker. Da fører det lett til avgudsdyrkelse.

Saken er den at det er to hensyn som gjør det viktig å ta vare på naturen så langt vi kan: Den er vårt livsgrunnlag i verden, og vi har kall fra Gud til å forvalte den rett.

Et kristent syn på disse spørsmålene kan derfor ikke være ensidig, men må være et balansert syn som har sin rot i Bibelens lære om Guds skaperverk.

Tilbake til undringen! 

Ifølge den materialistiske forklaringen finnes det ikke under igjen i verden. Alt skal kunne forklares på naturlig vis, ut fra naturlover.

For en kristen vil det her være et dobbelt forhold som gjelder. Det er sant av vi har lov til å granske Guds skaperverk. Ja, det må ansees som en del av forvalteransvaret. Og Gud har satt naturlover som styrer den verden vi lever i (1 Mos 8,22; 9,13-14; Jer 31,35-36). Fra denne siden sett vil det være naturlig at en som tror på Gud, er minst like skeptisk som de ?este naturvitenskapsmenn til såkalte overnaturlige fenomener som mange i dag liker å være opptatt med.

På den andre siden vet en kristen at det er mye som vitenskapen ikke kan forklare. Livets opphav og mening, for eksempel. Som Bibelen viser oss, kan vi ikke annet enn tro at det er Gud som har skapt alle ting ved sitt ord. Han er den som har gitt oss de forutsetninger vi har som mennesker.

Dermed vitner også skaperverket om at han er underets Gud. Det største underet av alle er at han sendte sin Sønn for å bli vår bror og stedfortreder, vår Frelser (Jes 9,6; 1 Tim 3,16). Videre griper han inn med under når han tar mennesker inn i samfunn med seg, og han leder ofte på forunderlig vis.

Både når det gjelder frelsen og i vår betraktning av skaperverket, blir vi stående igjen med undring over Guds gjerninger. lkke så at vi uten videre skal gripe til det overnaturlige som forklaring på alle merkelige ting. Guds under er ikke som overtroens ”under”, som har sin interesse i å søke det ”uforklarlige” i seg selv. Gud handler - og gjør under - i samsvar med sitt ord. Vi skal få stole på at han griper inn på den måten som han ser er best.

Det er troen på Gud og det personlige samfunn med ham gjennom Jesus Kristus som er hovedsaken for en kristen. Det er ikke undergjerninger i seg selv som er viktige for en troende, men forvissningen om at vi kjenner en Gud som står over alle ting.

Derfor skulle vi også glede oss i alle de forunderlige ting som er gitt oss i hans skaperverk - også i utforskingen av naturlovene. Da ville dette bli en ny rikdom for oss.

Og undring over storheten i Guds skaperverk og ikke minst over hvordan Gud er, skulle samtidig gjøre oss ydmyke i den kallsoppgave som er gitt oss i verden.

(Guttorm Raen  - Bibelsk Tro nr.6 1999 -  Shafan 27-07-19)