Smag og se at Herren er god
Sl 34,9
Smag og se 
Et ektepar oppnådde å feire gullbryllup. En gjest skulle beskrive de to. Om mannen sa han: Han hadde ordet i sin makt. Om kona sa han: Hun hadde makten i sitt ord.
Mennesker er forskjellige når det gjelder evner og utrustning. Noen er bedre til å formulere seg enn andre (til å ha ordet i sin makt), mens noen er bedre til å ta beslutninger enn andre (til å ha makten i sitt ord).
I begge tilfelle er ordenes betydning avgjørende. For dersom ikke beslutningene gjøres kjent videre til dem som berøres av dem, går det galt.
Menneskelivet kan ikke leves uten at det formidles noe mellom mennesker gjennom ord, enten muntlig eller skriftlig.
Vi blir skuffet og oppgitt når mennesker som har lovt noe, ikke setter i verk det de har lovt. Vi kjenner til at mennesker har brutt løfter som vi hadde satt store forventninger til. Mest smertelig er det for det menneske som opplever at ektefellen har gått sin vei og funnet seg en ny partner. Det er tale om brutte løfter, for ved vielsen lovte ektefellen livslang troskap.
Fra det politiske kjenner vi til at det er nesten ingen ende på politikernes løfter foran et stortingsvalg. Realitetene etter valget er annerledes, og bare i liten utstrekning lar løftene seg gjennomføre - og så kommer skuffelsen over politikerne. Vi kjenner til at det ikke er sammenheng mellom ord og handling hos mennesker.
Vi kommer i hu ordtaket: «Du skal ikke gjøre som presten gjør, men som presten sier». Nå tenker vi ikke på den lokale prest, for dette ordtaket er flere hundre år gammelt. Vi kjenner til det å bli frustrert når mennesker som har ordet i sin makt, viser seg å være handlinglammet.
Vi kjenner forholdet menneske og menneske imellom. Når det gjelder forholdet mellom Gud og menneske, er det noe som ligner på dette, og noe som er ganske klart annerledes.
Som kontakten mellom mennesker formidles gjennom ord, slik formidles kontakten mellom Gud og menneske også ved hjelp av ord. Gud taler til oss mennesker gjennom sitt Ord, og vi taler til ham i bønnen.
På samme måte som et nyforelsket par ikke kan leve på følelsene, men må lære å snakke sammen og lære å forstå hverandres ord, slik er det også mellom Gud og mennesket. Det går galt hvis ikke et nyforelsket par lærer å snakke sammen. På samme måte er det i forholdet til Gud. Intensiteten i den religiøse følelse har ingen sannhetsverdi. For dersom ikke mennesket lærer å lytte til hva Gud sier i sitt Ord, og dersom ikke mennesket lærer å tale til Gud i bønnen, er det ikke noen virkelig kontakt mellom Gud og menneske.
Gud taler til oss mennesker i sitt Ord. Det er alt avgjørende - derfor taler vi om Ordet med stor forbokstav, altså Guds Ord.
Her skal vi merke oss en av de avgjørende forskjellene på Gud og mennesker. Hos Gud er det ikke noe problem med å gjøre det han lover. Gud er ikke handlingslammet. Gud har både Ordet i sin makt, og makten i sitt Ord. Hos Gud er det sammenheng mellom ord og gjerning, ja, det er faktisk identitet mellom ord og gjerning hos Gud.
I 4 Mos 23,19 kan vi lese: «Gud er ikke et menneske så han skulle lyve, heller ikke et menneskebarn så han skulle angre. Skulle han si noe og ikke gjøre det? Skulle han tale og ikke sette det i verk?» Gud er annerledes enn vi mennesker. Gud kastes ikke hit og dit av sine følelser og sitt humør. Gud er konstant, han er i går og i dag, ja, til evig tid den samme. Han står ved sine ord.
Da Gud skapte, sa han et ord, og så skjedde en handling, noe ble til. Gud sa: «Bli lys!» Og det ble lys (1 Mos 1,3). Slik kan man lese igjennom hele skapelsesberetningen og se at Gud befalte, og så skjedde det. Gud har makten i sitt ord.
I Salme 33,9 og 11 kan vi lese denne erkjennelse at den alt avgjørende betydning som Guds Ord har: «For han talte, og det skjedde. Han bød, og det stod der.» Herrens Ord er alt avgjørende «Herrens råd står fast for evig, hans hjertes tanker fra slekt til slekt.» (Sml. Salm 148,5).
Guds Ord er et Ord som skaper hva det nevner. Guds Ord er ikke et forhandlingsutkast eller en form for overflatisk underholdning. Det er heller ikke slik som vi enkelte ganger kan oppleve det, at mennesker i desperasjon bruker langt sterkere ord enn det er dekning for. Nei, Guds ord står ved makt. Det er dekning for det.
Guds Ord er alltid godt. Det skal vi understreke når vi også skal tale om Guds Ord som nådemiddel. Gud er i sitt vesen god, rettferdig, hellig og kjærlig, og hans Ord stemmer overens med hans vesen.
Guds Ord er et skaperord, et ord med konsekvens, et ord med makt. Mennesker oppfatter ikke Guds Ord på den måten. Etter skapelsen kan vi lese om at Gud på en naturlig måte hadde samtaler med Adam og Eva. Men vi kan også lese om at etter syndefallet var det ikke lenger naturlig for mennesket å tale med Gud. Det flyktet fra Gud, og ville ikke tale med ham. Slik er det også i dag. Mennesker søker å flykte fra Gud. Man tar ikke hans ord alvorlig, hverken som skaperord eller som nådemiddel. Det skyldes blant annet at mennesket blir overrasket og får dårlig samvittighet når det oppdager at det er identitet mellom ord og gjerning hos Gud. Møtet med en Gud som er konsekvent i sin rettferdighet og hellighet, gjør mennesket redd.
Dette problemet ligger ikke på Guds side, men på menneskets side. Mennesket søker hele tiden å skape seg en gud i sitt eget menneskelige bilde, en gud som ikke er så helt konsekvent som Bibelens Gud. Mennesket vil helst ikke tro på en Gud som vil holde dom over det. Mennesket vil heller ikke tro på en Gud som krever at mennesket adlyder hans Ord og befalínger. Mennesket vil, merkelig nok, heller ikke tro på en Gud som er så god, barmhjertig, kjærlig og nådig at han for Jesu Kristi skyld vil frelse syndige og fortapte mennesker.
Gud er Gud. Hvem blir ikke redd for ham når han sier: «Jeg er Herren, og det er ingen annen. Det er jeg som er lysets opphav og mørkets skaper, som gir lykken og skaper ulykken. Jeg, Herren, gjør alt dette». (Jes 45,6-7) Disse ord skal forståes rett. Når det sies at Gud skaper ulykken, er det fordi de mennesker som unndrar seg Gud, blir trukket til ansvar. Mennesket opplever det som en ulykke å bli stilt til ansvar for Gud. Når Gud holder dom, vil mange mennesker komme til å oppleve det som en ulykke at Gud er konsekvent. Det er menneskets problem og ikke Guds.
Mennesket har et problem. Det vil den del av Guds Ord som vi kaller loven, avsløre. Loven vil ta fra mennesket den illusjon at mennesket selv er godt nok til å skaffe seg rettferdighet hos Gud. Hvis mennesket kunne det, var evangeliet overflødig.
Gud gjør meget for å gjenopprette kontakten til mennesket. Han sier - og det skal oppfattes som et nådeord, altså et ord som formidler Guds nådetilsagn: «Vend dere til meg og bli frelst, alle jordens ender! For jeg er Gud, og ingen annen. Ved meg selv har jeg sverget, et sannhetsord er gått ut av min munn, et ord som ikke skal vende tilbake» (Jes 45,22-23).
Guds Ord er et nådemiddel, det vil si et instrument som står i nådens tjeneste til å kalle mennesker tilbake til samfunn med Gud. Det er et nådemiddel med kraft til å virke. Man kan også si at det er nådens virkemiddel. Nettopp fordi Guds Ord er et nådemiddel, er det her kampen har stått i snart 2000 år. Den kristne kirke og kristendommen står eller faller ganske enkelt med forkynnelsen av Guds Ord.
Noen ganger tenker vi ikke over hvilken nytte regnet gjør. Ofte blir vi jo rett og slett sure når det er regnvær, så man ikke kan sykle hjem fra arbeidet, men i stedet ta med paraply, og de små barn får våte sokker fordi de synes det er morsomt å trampe i vannpyttene. Men tenk om det aldri regnet. Da ville livet dø ut. Det ville ikke bli poteter å grave opp, ikke noe å gi husdyrene til for. Da ville det vi ser glimt av i Sahara, omfatte hele jorden, og menneskeheten ville dø ut. Regnet gjør sin nødvendige gjerning for livet. I Bibelen blir regnets funksjon sammenlignet med Guds Ord. «Slik skal mitt ord være, det som går ut av min munn. Det skal ikke vende tomt tilbake til meg, men det skal gjøre det jeg vil, og ha framgang med alt som jeg sender det til», sier Herren. (Jes 55,11). Slik omtaler Gud selv den funksjon hans Ord har.
Gud lar sitt ord gå ut over hele jordkloden til alle folk, stammer og språk. Gud vil overalt kalle mennesker tilbake til samfunn og fellesskap med seg ved Ordet som nåde- og virkemiddel. Der hvor det ikke er kontakt mellom Gud og menneske, der skaper Gud kontakt ved sitt Ord. Nettopp derfor er det så viktig at det finnes mennesker som er budbærere med dette nådens ord.
Syndefallet har medført store skader og fått svært store følger. Det er følger som er uovervinnelige for mennesket. Vi er ikke i stand til å utbedre skadene eller å overvinne følgene av syndefallet. Skal de bli overvunnet, må Gud gjøre det. Det har Gud tatt initiativ til. Han har sendt sin egen sønn Jesus Kristus til verden. I Bibelen blir han kalt Ordet. I begynnelsen av Johannesevangeliet omtales han som Ordet som «ble kjød og tok bolig iblant oss» (Joh 1,14).
Jesus er Guds Ord i menneskeskikkelse. Han er Guds nåde personifisert. Han som selv var opphøyet, kom til det lave. Han som selv var hellig, kom til oss som var syndere. Han som var rik, ble fattig da han kom til jorden. Ja, han ble født i svakhet og avmakt i en stall i Betlehem. Han gikk omkring på veiene i Israel og møtte ukvemsord fra sin samtids kloke hoder, når han forkynte om Guds rike. Han gjennomgikk lidelse og ble dømt til døden, som en forbryter. Og det gjorde han av bare nåde og kjærlighet til oss mennesker. Det hadde en dypere mening, nemlig fordi han tok menneskeslektens synd og skyld, og bar straffen for det. Han gikk inn under Guds dom og vrede over synden, og der sonet han synden og skylden. Der er nådens brennpunkt. Det er grunnlaget for at mennesker som forkynner Ordet, kan si til mennesker: Dine synder er deg forlatt. Ved disse enkle ord rekkes evangeliet om Guds nåde i Jesus Kristus til mennesker.
Dette ord er nådens middel. Det er et virkningsfullt ord. Det er et ord som skaper hva det nevner. Det er nemlig et ord som skaper tro på Jesus Kristus hos det menneske som har innsett at det ikke makter å utbedre syndens skader og overvinne syndens følger. En av syndefallets følger er nemlig at mennesket ikke av seg selv kan begynne å tro på Gud. Troen må Gud selv skape i mennesket. Det gjør han ved Ordet om Jesus Kristus.
Johannes talte i begynnelsen av sitt evangelieskrift om at Jesus er Ordet. Det betyr at når Ordet forkynnes, så kommer Kristus til oss. Johannes sier også at nåden og sannheten er kommet ved Jesus Kristus (Joh 1,17). Vi må gripe fast i og klamre oss til både nåden og sannheten ved å gripe fast i og klamre oss til vår Herre Jesus Kristus. Det er meget interessant at Jesus nettopp i Johannes- evangeliet sier: «Om noen elsker meg, da holder han mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke mine ord. Det ord som dere hører, er ikke mitt, men Faderens, han som har sendt meg». -(Joh 14,23-24)
Som evangelisk-lutherske kristne taler vi om Ordet og sakramentene. Med Ordet mener vi Guds Ord, Bibelen - enten det formidles ved bibellesning, gjennom lesning av oppbyggelig litteratur som samsvarer med Bibelen, eller ved muntlig forkynnelse fra en prekestol eller i personlig samtale. Med sakramentene mener vi dåpen og nattverden.
Reformatoren Martin Luther sier noe om dette med Ordets nådemiddel og dåpen og nattverden som vanskelig kan sies bedre.
Luther var en energisk ildsjel, men han talte klart om de sentrale saker i den kristne tro. På et tidspunkt i 1530-årene skrev han det som senere er. blitt kalt De schmalkaldiske artikler, som fra Luthers side er ment som et bekjennelsesskrift - noe som det likevel mange steder ikke ble på grunn av de mange politiske og kirkelige forviklinger i Tyskland i 1530-årene. Tanken fra Luthers side var at han i dette skriftet ville uttrykke klart og konsist hva som var riktig og hva som var galt angående kristen tro - og at alle kristne burde kunne slutte seg til disse sentrale artikler.
Når Luther sier noe om Ordet, er det Bibelens Ord som ligger til grunn. Derfor tar han også oppgjør med alle de forhold og saker som man fra den romersk-katolske kirke hadde innført som tradisjon og sagt at det var nødvendig å tro på og å leve etter for å være en rett og sann kristen. Derfor avviser Luther i begynnelsen av De schmalkaldiske artikler alt det som ikke har grunnlag i Bibelen - det gjelder messeofferet, avlatshandelen, tankene om skjærsilden, dyrkelsen av relikvier, pavedømmet m.v.
Luther sier at det grunleggende er at Gud vil at evangeliet skal nå til mennesker og bli mottatt i tro. Evangeliets tjeneste er at ordet om syndenes forlatelse blir forkynt i hele verden. Det skjer på fem måter: 1) Gjennom den muntlige forkynnelse, 2) gjennom dåpen, 3) gjennom nattverden, 4) gjennom nøklemakten, det vil si gjennom skriftemål og sjelesørgerisk samtale, og 5) gjennom brødrenes gjensidige samtale og trøst, det vil si gjennom personlige samtaler.
Vi forstår alle at den offentlige forkynnelse, skriftemålets sjelesorg og personlige samtaler er formidling av Ordet. Det som imidlertid kan være vanskelig for oss å forstå, er at dåpen og nattverden er nådemidler, som er båret eller konstituert av Ordets nådemiddel. Det er dette Guds Ord som den døpte må ta imot i tro.
Men Luther sier (i art. V) at «dåpen er ingenting annet enn Guds Ord i og med vann, befalt ved Kristi innstiftelse, eller som Paulus sier: ' vannbadet i Ordet'.» Det er Ef 5,26 Luther henviser til. Det er altså Guds Ord som nådemiddel som konstituerer dåpen. Det ser ganske visst vakkert ut når presten heller vann på hodet til et spedbarn. Men det er Guds Ord som lyder fra prestens munn, som er det avgjørende.
Derfor er det heller ingen motsetning mellom det ordet av Paulus som Luther henviser til, og l Pet 1,23- 25, hvor det tales til kristne, og sies at de er «gjenfødt ved Guds ord, som lever og blir som er blitt forkynt for dere». Disse to ting må ikke rives fra hverandre som falske alternativer.
Ordets nådemiddel er det som gjør nattverden til nattverd. Det er ingen tvil om at det å ha måltidsfellesskap fører til at man kommer hverandre nær. Å spise og drikke sammen er godt for fellesskapet. Men i nattverden finnes det en usynlig virkelighet. Også der lyder Guds Ord, Ordet som skaper hva det nevner. Hvordan det skjer, overgår min forstand, men jeg tror på at Gud lar det skje ved ordet. Luther sier om nattverden (i art. VI): «Om dette fastholder vi bestemt at brød og vin i nattverden virkelig er Kristi legeme og blod, og at det rekkes til og mottas av ikke bare troende, men også av dårlige kristne og vantro».
Da Jesus innstiftet nattverden, sendte han brødet rundt og sa: «Dette er mitt legeme, som blir gitt for dere». Nattverden er en forkynnelse av at Jesus har ofret sitt liv for å frelse oss. Nattverden er ved Guds Ord virkelig Jesu legeme og blod, som blir ett med oss i vår organisme.
Ordet er det som skal gi en prest eller biskop autoritet. Luther sier i artikkel X om ordinasjon (innvielse) og kallelse med adresse til datidens katolske biskoper at de skal legge av «alle narrestreker og alt gjøgleri». I stedet skal biskopene «ta seg av menighetene og evangeliet». En rett biskop og en rett prest er en som tar seg av menighetene slik at de får brakt seg evangeliet, Ordets nådemiddel i forskjellige skikkelser.
På samme måte sier Luther at kirken er Ordets kirke - ikke pavens eller biskopenes. I artikkel XII sier han at et barn på 7 år vet hva kirken er. Det er «de troende, hellige og 'de får som hører sin gode hyrdes røst',» sier Luther med henvisning til Joh 10,3. La oss gjenta: De som hører Jesu ord er kirken. Og Luther tilføyer at kirkens hellighet består i Guds Ord og den rette ttro.
Slik har det gått i snart 2000 år. Guds ord har skapt kirken, og det har skjedd uavlatelig i snart 2000 år. Utfordringen ikke bare for kirken, men for oss alle som gjerne vil bære kristennavnet, er den som den har vært i snart 2000 år, og som kommer fram i en av formaningene i Det nye testamente: «Om noen taler, han tale som Guds ord» (1 Pet 4,11). Slik skal den kristne forkynnelse være, den forkynnelse som kirken og kristendommen står eller faller med.
(Artikel af Carsten Elmelund Petersen - Bibelsk Tro 1998/2 - Shafan 11-09-20)