Har mange forkynnere i dag har glømt den vesentlige forskjellen som det er mellom disse to? Det kan en lett få inntrykk av.

Begge deler er omtalt i Bibelen. Kristen forkynnelse skal være overbevisning. Det er hovedsaken i Den Hellige Ånds gjerning: «Når han (talsmannen) kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom», sa Jesus (Joh 16,8). Og apostelen Paulus omtaler forkynnelsens oppgave slik: «Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære» (2 Tim 4,2).

Overbevisning kommer ikke av menneskelig kløkt og styrke eller vitenskap, men av åndskraft: «Og da jeg kom til dere, brødre, kom jeg ikke med mesterskap i tale eller visdom da jeg forkynte dere Guds vitnesbyrd. For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet. Jeg var hos dere i svakhet, under stor frykt og beven, og min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men med Ånds og krafts bevis, for at deres tro ikke skulle være grunnet på menneskelig visdom, men på Guds kraft» (1 Kor 2,1-5).

Kristen forkynnelse skal være overbevisende fordi den er et budskap som kommer fra Gud, som ved loven dømmer menneskers synd i deres hjerte, og som viser friheten i Kristi evangelium (jf. Heb 4,12-15).

Ovetalelse, på den andre siden, er grunnlagt på menneskers virksomhet: Veltalende ord, kanskje inntrengende appell, blendende framtreden. Det ser vi av hva Paulus skriveri 1 Kor 1-2.

Hvor mye av dagens forkynnelse er det ikke som er preget av at en tar sikte på å overtale mennesker i stedet for å overbevise! Det legges vinn på å skape en ramme som skal gjøre folk mottakelige - med musikk, stemning og former som fører til psykologisk utløsning, og så videre. Det tales lettforståelig, med tidsaktuelle og gjerne humoristiske bilder og uttrykksmåter. «Vanskelige» emner unngår en å komme inn på. En vet hvordan en skal få tilhørerne til å bli grepet - eller «provosert», om det er hensikten å vekke debatt. En er redd for å skape skyldfølelse som kan føre til «mindreverdighetskompleks», men ikke foreskrive bestemte opplevelsesmønstre eller for å appellere til stadig større aktivitet. Det er viktigere å få alle til å føle seg inkludert, enn å få fram hvilken veiledning Bibelen gir. Det kan saktens bli sagt mye godt og aktuelt, men det ligger mest på det allmennmenneskelige plan.

Vi synes kanskje dette er satt på spissen, men det er jo slik Bibelen gjør det - for å få oss til å tenke over hva det gjelder. Det betyr ikke at det nødvendigvis er en absolutt motsetning mellom naturlige forutsetninger og åndelig virksomhet (jf. eksemplet i Apg 18,24flg). Men det er livsfarlig for det åndelige livet dersom ikke det er Guds ords overbevisning som står i sentrum, og som preger det hele.

Selvsagt går det an at en som har naturlig talegave, kan blir forkynner. Men en sann kristen forkynner blir han ikke uten at han får en nådegave til det som Den Hellige Ånd bruker.

Det er med god grunn pekt på at det er krise i forkynnelsen i våre dager. Den kommer langt på vei til uttrykk gjennom en slik forskyvning som vi har pekt på ovenfor. En har ikke lenger tillit til at den «gamle» forkynnelsen om synd og nåde og Kristi kors strekker til for dagens mennesker. Men forandres dette, da er det i virkeligheten ikke lenger tale om forkynnelse til sann kristendom (se 1 Kor 1-2). Så alvorlig er saken.

Den utglidning som har foregått i kirke og organisasjoner i seinere år, har nøye sammenheng med en utvanning av solid bibelsk veiledning. Selve holdningen til Bibelens ord er forandret på mange måter.

Vi bør ta med den siden at også tilhørerne - som bekjenner seg som kristne - i stor grad har mistet evnen til å skjelne mellom menneskelig overtalelse og åndelig overbevisning. En må stadig ha noe nytt - den «mannaen» som skal gi næring til vårt åndelige liv inntil vi når fram til det lovede mål i evigheten, er ikke god nok lenger.

Men det er om å gjøre for den som er forkynner, at han får et budskap fra Herren å gå med, og først stiller seg selv inn for Guds ord (Esek 3,10-11, 1 Tim 4,15-16). Og det er viktig for den som skal bli bevart som en troende i verden, at han går og lytter til den forkynnelse som virkelig bringer åndelig mat fra Guds ord, og ikke lar seg nøye med kunstige etterligninger.

(Artikel af Av Guttorm Raen - Bibelsk Tro 1998/1 - Shafan 13-10-20)