Francis Schaeffer sa en gang at om han fikk en time sammen med en uomvendt sjel, ville han bruke 50 minutter på loven og de siste 10 minuttene på evangeliet. Om jeg har forstått biskop Halvor Nordhaug rett, ville han ha gjort akkurat det motsatte. Han ville først og fremst ha fremholdt evangeliet og ble det noen tid igjen, så loven. I et nøtteskall tror jeg det er forskjellen mellom oss to.

I sin tid møttes vi til høymesse hver søndag. Det var en høytidsstund. En alvorsstund. Vi skulle tre frem for den hellige Gud. Vi var klar over vår stilling. Vi var syndere, Han var hellig. Derfor var det naturlig å begynne med syndsbekjennelsen. Den var ransakende nok. Vi husker ordene «jeg har krenket deg med tanker, ord og gjerninger og kjenner den onde lyst i mitt hjerte».

I dag er høymessen borte. Nå møtes vi til Samling. Syndsbekjennelsen legges gjerne mot slutten av samlingen og da gjerne med et ordvalg som selv en humanetiker kunne ha sagt seg enig i. Det er tydelig at kirken har trukket den slutning at syndsbekjennelse er en belastning for mange og derfor prøver å minimalisere den så godt den kan.

Dette er noe mer enn en perspektivforskyvning. Det dreier seg om en omlegging av forkynnelsen der den Hellige Gud er kommet i bakgrunnen.

Det som over en lang årrekke synes å ha gått tapt, er selve gudsbildet. I våre dager er vår Far i himmelen den gode Far som vil hjelpe oss til et bedre liv. At Gud også er en hellig Gud som krever menneskene til ansvar, er kommet helt i bakgrunnen.

Før i tiden talte vi om Lov og Evangelium. Det fanget opp dette skillet. Gud var på den ene side en hellig Gud som krevde menneskene til ansvar. På den annen side var han også barmhjertighetens Gud som skjenket menneskene frelse og evig liv. Men skulle vi få del i hans barmhjertighet måtte vi leve rett med Gud. Dette innebærer at vi må ta hans ord til hjertet og tro på hans Sønn.

Det norske folks ulykke er at det har vendt Bibelens Gud ryggen. Gallup viser at to tredjedeler av den norske befolkning ikke tror på Gud i det hele tatt. Vi er en sekulær og tilnærmet ateistisk befolkning. Vi er med andre ord en misjonsmark. Våre gjerninger vitner mot oss. Alt fra likestilling, abort, samboerskap, homofili, omfavnelse av islam og jødehat, viser hvem vi egentlig er. Alt dette kaller på bot.

Det tragiske er at alt dette har stort sett skjedd uten at kirken har oppløftet sin røst. Kirken har tvert om lagt vekt på å være der folket er. Den vil være en folkekirke, men det blir unektelig litt krevende ettersom folket har vendt kristendommen ryggen. Kirken er kommet i en tvangssituasjon som den ikke har taklet. Den har ikke turdt å forkynne den hellige Gud.

Lov og Evangelium går som en rød tråd gjennom hele Bibelen. Vi finner Guds kjærlighet og Guds dom både i Det gamle og Det nye testamentet. I disse coronatider burde vi ransake våre hjerter og spørre om vi lever rett med Gud. Det er tid for syndserkjennelse. Det er som profeten Hosea sier (6.1): «Kom, la oss vende om til Herren! For det er han som har revet i stykker, men han vil også lege oss. Han slo, men han vil også forbinde oss.»

(Eivind Gjerde - Bibelsk Tro nr.4/2020 - Shafan 30-06-20)